Vår egen verdensdel, splittet som den er, har lenge vært et prioritert område for kinesiske fremstøt. Lederne i Beijing har i årevis fulgt den indre krangelen i EU og NATO med argusøyne. Med Trump ved roret på den andre siden av Atlanteren får Kina en gyllen mulighet til å gjenoppta sin kurtise overfor Norge og andre europeiske land.
Etter valget i Tyskland konstaterte kommende statsminister Friedrich Merz at Europa må søke «uavhengighet»: «Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle si noe slikt på TV, men etter Donald Trumps uttalelser i forrige uke er det klart at amerikanerne stiller seg stort sett likegyldige til Europas skjebne.»
Hans tydelige tale ble raskt formidlet i kinesiske medier. Xi Jinping og hans allierte har lenge drømt om en politisk skilsmisse mellom Europa og USA. Men ingen i Beijing hadde trodd at den skulle komme så brått. Ikke bare Merz, men også Frankrikes Emmanuel Macron er fast bestemt på at Europa må løsne båndene til USA. Om ikke fullt og helt, så i det alt vesentlige. Det kan på sikt være til fordel for oss europeere, men bare hvis vi klarer å holde diktaturet Kina på en solid armlengdes avstand.
Etter valget i Tyskland konstaterte kommende statsminister Friedrich Merz at Europa må søke «uavhengighet»: «Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle si noe slikt på TV, men etter Donald Trumps uttalelser i forrige uke er det klart at amerikanerne stiller seg stort sett likegyldige til Europas skjebne.»
Hans tydelige tale ble raskt formidlet i kinesiske medier. Xi Jinping og hans allierte har lenge drømt om en politisk skilsmisse mellom Europa og USA. Men ingen i Beijing hadde trodd at den skulle komme så brått. Ikke bare Merz, men også Frankrikes Emmanuel Macron er fast bestemt på at Europa må løsne båndene til USA. Om ikke fullt og helt, så i det alt vesentlige. Det kan på sikt være til fordel for oss europeere, men bare hvis vi klarer å holde diktaturet Kina på en solid armlengdes avstand.
Samhandelen mellom EU og Kina nådde i fjor den svimlende sum av 762 milliarder dollar. Det var en økning på 1,6 prosent fra året før, trass i Brussels stadige advarsler mot Kinas tvilsomme handelspraksis. Og det vil bli mer.
Trumps varslede 25 prosent toll på varer fra EU kan tvinge Europa til å nærme seg Kina. Ivrige europeiske næringsaktører har lenge hevdet at Kina – i rak motsetning til USA – er en stabil kraft i verden. «Vi trenger forutsigbarhet», sier en tysk industrileder. «Hvis USA ikke kan gi oss det, er Kina den nærmeste til å fylle tomrommet.»
Tysk industri har lenge hatt et tett samarbeid med Kina, og da avtroppende statsminister Olaf Scholz besøkte Beijing i november, ble nye avtaler undertegnet. Toppsjefene i noen av Tysklands største selskaper, som Mercedes og ThyssenKrupp, var med på reisen og var synlig tilfreds med Scholz’ forsonlige tone.
Trass i den negative politiske utviklingen i Kina har tyske selskaper fortsatt å investere i landet. I fjor tilsvarte investeringene rekordhøye 12,5 milliarder dollar. Frankrike er ikke mindre ivrig. Landets handelsminister sier at de økonomiske båndene til Kina blir stadig sterkere, og selveste Xi Jinping uttalte forleden at «mer enn to tusen franske selskaper har vevd seg inn kinesisk økonomi». Samtidig advarer EU og NATO sine medlemsland mot Kinas økonomiske og militære ekspansjon.
Her er det noe som ikke stemmer. Så hvem i Europa styrer forholdet til Kina? EU, NATO eller hvert enkelt medlemsland? I praksis har medlemmene en stor grad av frihet, en frihet Kina vet utnytte.
Ungarn er et godt eksempel. Under statsminister Viktor Orbans autoritære ledelse fortsetter ungarerne å fri til Kina. I Slovakia styrer hans åndsfrende Roberto Fico. Selv om begge land er medlemmer av EU, ja selv NATO, har de sluttet seg til det omstridte kinesiske Silkevei-prosjektet (BRI). Det samme har Serbia, som inntil videre lever sitt eget liv på Balkan. Landet er en lilleputt i Europa og verden, men Xi og hans kolleger viser det overmåte stor oppmerksomhet.
Kinas mål er naturligvis å så splittelse, ikke bare mellom Europa og USA, men også innad i Europa. Bare på denne måten kan Kina få maksimal uttelling, økonomisk som politisk.
I kjølvannet av pandemien begynte europeiske ledere å snakke om viktigheten av «de-risking». Alle innså betydningen av å være mindre avhengige av land som Russland og Kina. Men tiden går, og politikere glemmer like fort som alle andre, ja noen ganger fortere.
I en tid hvor alles oppmerksomhet er rettet mot USA, er det lett å overse Kinas langt smartere politiske spill. Mens Trump er travel og brautende, opererer Xi Jinping med finesse og tålmodighet. I juli fyller han 72. Siden han formelt sett kan sitte på livstid, kan han bli på sin post i mange år til. Det betyr kontinuitet, hvilket er en mangelvare i Europa og USA. Kineserne brukte 1800 år på å bygge Den store muren. De er vant til å tenke i de lange tidsbaner.
For noen år siden utmerket kinesiske diplomater seg med sitt «ulvediplomati». Vestlige land som våget å opponere mot det prektige Midtens rike, ble utskjelt og filleristet. «Vi byr våre venner på fin vin, men overfor våre fiender bruker vi gevær», sa Gui Congyou, Kinas ambassadør i Sverige, i et av sine utbrudd.
Nå er tonen blitt påfallende mild, og europeiske diplomatkolleger har merket seg stemningsskiftet med undring og lettelse.
Vi kan trygt anta at Kinas utsendinger i Europa vil vise seg fra sin myke side i tiden som kommer. Likeså utenriksminister Wang Yi, som deltok på sikkerhetskonferansen i München tidligere i februar. «Det finnes ingen fundamental interessekonflikt mellom Kina og EU», hevdet han overfor EUs ansvarlige for utenrikssaker, Kaja Kallas. Ikke det? Høflig som hun var, unnlot hun å minne om at Russlands krig mot Ukraina ville ha vært umulig uten Kinas overveldende økonomiske støtte.
Wang Yi var også raskt ute med å fastslå at Europa må få delta i forhandlingene om en fredsavtale. Nyheten ble naturligvis godt mottatt i München. I beste fall kan Xi Jinping bidra til en våpenhvile i Ukraina ved å legge press på Putin. Men det gjenstår å se hvor langt han vil strekke seg, for Xi vil nødig komme i konflikt med sin gode venn. Kina har dessuten tjent store penger på det tre år lange blodbadet.
Sist mandag, på treårsdagen for invasjonen, hadde de to tyrannene en lang telefonsamtale. Ifølge Xinhua, Kinas offisielle nyhetsbyrå, lovet Xi å støtte Putin under enhver omstendighet. Xi sa også at ingen tredjepart ville kunne påvirke det gode naboskapet. Virkeligheten er nok mer komplisert enn som så. Båndene mellom Kina og Russland er likevel sterkere enn på mange år.
Før eller senere må Europa samle seg om en felles politikk overfor Kina. Faktum er at Xi Jinpings totalitære stat utfordrer Vesten på absolutt alle områder. Det vil vise seg med enda større tydelighet etter at kruttrøyken har lettet i Ukraina.
Denne artikkelen ble publisert av Nettavisen 25.02 2025 (noe justert)
Trumps varslede 25 prosent toll på varer fra EU kan tvinge Europa til å nærme seg Kina. Ivrige europeiske næringsaktører har lenge hevdet at Kina – i rak motsetning til USA – er en stabil kraft i verden. «Vi trenger forutsigbarhet», sier en tysk industrileder. «Hvis USA ikke kan gi oss det, er Kina den nærmeste til å fylle tomrommet.»
Tysk industri har lenge hatt et tett samarbeid med Kina, og da avtroppende statsminister Olaf Scholz besøkte Beijing i november, ble nye avtaler undertegnet. Toppsjefene i noen av Tysklands største selskaper, som Mercedes og ThyssenKrupp, var med på reisen og var synlig tilfreds med Scholz’ forsonlige tone.
Trass i den negative politiske utviklingen i Kina har tyske selskaper fortsatt å investere i landet. I fjor tilsvarte investeringene rekordhøye 12,5 milliarder dollar. Frankrike er ikke mindre ivrig. Landets handelsminister sier at de økonomiske båndene til Kina blir stadig sterkere, og selveste Xi Jinping uttalte forleden at «mer enn to tusen franske selskaper har vevd seg inn kinesisk økonomi». Samtidig advarer EU og NATO sine medlemsland mot Kinas økonomiske og militære ekspansjon.
Her er det noe som ikke stemmer. Så hvem i Europa styrer forholdet til Kina? EU, NATO eller hvert enkelt medlemsland? I praksis har medlemmene en stor grad av frihet, en frihet Kina vet utnytte.
Ungarn er et godt eksempel. Under statsminister Viktor Orbans autoritære ledelse fortsetter ungarerne å fri til Kina. I Slovakia styrer hans åndsfrende Roberto Fico. Selv om begge land er medlemmer av EU, ja selv NATO, har de sluttet seg til det omstridte kinesiske Silkevei-prosjektet (BRI). Det samme har Serbia, som inntil videre lever sitt eget liv på Balkan. Landet er en lilleputt i Europa og verden, men Xi og hans kolleger viser det overmåte stor oppmerksomhet.
Kinas mål er naturligvis å så splittelse, ikke bare mellom Europa og USA, men også innad i Europa. Bare på denne måten kan Kina få maksimal uttelling, økonomisk som politisk.
I kjølvannet av pandemien begynte europeiske ledere å snakke om viktigheten av «de-risking». Alle innså betydningen av å være mindre avhengige av land som Russland og Kina. Men tiden går, og politikere glemmer like fort som alle andre, ja noen ganger fortere.
I en tid hvor alles oppmerksomhet er rettet mot USA, er det lett å overse Kinas langt smartere politiske spill. Mens Trump er travel og brautende, opererer Xi Jinping med finesse og tålmodighet. I juli fyller han 72. Siden han formelt sett kan sitte på livstid, kan han bli på sin post i mange år til. Det betyr kontinuitet, hvilket er en mangelvare i Europa og USA. Kineserne brukte 1800 år på å bygge Den store muren. De er vant til å tenke i de lange tidsbaner.
For noen år siden utmerket kinesiske diplomater seg med sitt «ulvediplomati». Vestlige land som våget å opponere mot det prektige Midtens rike, ble utskjelt og filleristet. «Vi byr våre venner på fin vin, men overfor våre fiender bruker vi gevær», sa Gui Congyou, Kinas ambassadør i Sverige, i et av sine utbrudd.
Nå er tonen blitt påfallende mild, og europeiske diplomatkolleger har merket seg stemningsskiftet med undring og lettelse.
Vi kan trygt anta at Kinas utsendinger i Europa vil vise seg fra sin myke side i tiden som kommer. Likeså utenriksminister Wang Yi, som deltok på sikkerhetskonferansen i München tidligere i februar. «Det finnes ingen fundamental interessekonflikt mellom Kina og EU», hevdet han overfor EUs ansvarlige for utenrikssaker, Kaja Kallas. Ikke det? Høflig som hun var, unnlot hun å minne om at Russlands krig mot Ukraina ville ha vært umulig uten Kinas overveldende økonomiske støtte.
Wang Yi var også raskt ute med å fastslå at Europa må få delta i forhandlingene om en fredsavtale. Nyheten ble naturligvis godt mottatt i München. I beste fall kan Xi Jinping bidra til en våpenhvile i Ukraina ved å legge press på Putin. Men det gjenstår å se hvor langt han vil strekke seg, for Xi vil nødig komme i konflikt med sin gode venn. Kina har dessuten tjent store penger på det tre år lange blodbadet.
Sist mandag, på treårsdagen for invasjonen, hadde de to tyrannene en lang telefonsamtale. Ifølge Xinhua, Kinas offisielle nyhetsbyrå, lovet Xi å støtte Putin under enhver omstendighet. Xi sa også at ingen tredjepart ville kunne påvirke det gode naboskapet. Virkeligheten er nok mer komplisert enn som så. Båndene mellom Kina og Russland er likevel sterkere enn på mange år.
Før eller senere må Europa samle seg om en felles politikk overfor Kina. Faktum er at Xi Jinpings totalitære stat utfordrer Vesten på absolutt alle områder. Det vil vise seg med enda større tydelighet etter at kruttrøyken har lettet i Ukraina.
Denne artikkelen ble publisert av Nettavisen 25.02 2025 (noe justert)
