Det lød som en krigserklæring, og alarmklokkene ringte straks i regjeringskontorene i Panama City. ”Uaktuelt”, svarte landets president Jose Raul Mulino. ”Panamakanalen er vår og vil for alltid være det.”
USA overdro kanalen til Panama i 1999. Avtalen ble forhandlet fram så tidlig som i 1977 og signert av president Jimmy Carter og Panamas daværende leder. Siden er den blitt driftet av Panama Control Authority, ikke av Kina. Derimot har Kina vunnet innpass i landet på annet vis. I 2018 ble Panama det første landet i Latin-Amerika som sluttet seg til det kinesiske Silkevei-prosjektet (BRI). Som et første skritt fikk et kinesisk selskap i oppdrag å bygge en bro over kanalen. Noe senere skaffet et Hongkong-selskap, C. K. Hutchinson, seg eierandeler i havnene ved kanalens innløp og utløp. Men ingen av investeringene kvalifiserer til å hevde at Kina drifter den viktige vannveien.
Det hører også med til fortellingen at Panama i de senere år er blitt mer tilbakeholden med å komme Kina i møte, mest sannsynlig på grunn av amerikanske advarsler.
Kina ga sitt viktigste bidrag til Panamakanalen for mer enn hundre år siden. På den tiden emigrerte et stort antall fattige kinesere til Amerika på leting etter arbeid og et bedre liv. De som kom til Panama, ble hyret til datidens tyngste gravejobb. Mange betalte med sine liv.
Arbeidet begynte i 1904. Panama hadde lenge vært en provins i Colombia. Da den colombianske regjeringen sa nei til USAs graveprosjekt, valgte president Theodore Roosevelt å støtte Panamas løsrivelse fra Colombia. For sikkerhets skyld sendte han krigsskip til havområdet for å hjelpe den nye staten på fote.
Roosevelt fikk kraftig kritikk i Kongressen for sin handlemåte, og illsinte politiske fiender kalte den en krigshandling overfor det selvstendige Colombia. Men presidenten svarte kontant: ”Jeg tok den smale landforbindelsen, startet kanalbyggingen og overlot til Kongressen å diskutere meg, ikke kanalen."
Ti år senere var mesteparten av jobben gjort, og de første båtene kunne seile uhindret fra Atlanterhavet til Stillehavet.
Av de rundt 55 000 arbeiderne som ble engasjert i prosjektet, døde nesten 6 000. De fleste segnet om på grunn av malaria, andre gikk med i eksplosjoner og jordras. Den gang som nå var klimaet ytterst krevende, med høy luftfuktighet ni måneder i året og temperaturer på opptil førti grader.
De første kinesiske immigrantene kom allerede på midten av 1800-tallet, hvor de ble satt til å bygge The Trans-Panama Railroad, en jernbanestrekning fra kyst til kyst. Også disse ble satt på harde prøver og døde i stort antall. Men nye arbeidshender kom til og sørget for at jernbanesporet ble lagt. Mange av kineserne ble værende, og med årene ble de aktive som håndverkere og småhandlere.
Dagens Panama har bare 4,5 millioner innbyggere. Av disse antas rundt 200 000 å være etniske kinesere. I årenes løp har de opplevd både diskriminering og utestengelse, og mange frykter at Trumps aggressive utfall vil sette dem i en enda vanskeligere situasjon. ”Vi er ingen femtekolonne og ønsker bare å være i fred”, lyder omkvedet.
Først i de senere år er lille Panama blitt en brikke i dragkampen mellom Kina og USA. Panama hadde lenge diplomatiske forbindelser med Taiwan, med skiftet side i 2017 ved å anerkjenne Folkerepublikken Kina. Nyheten ble dårlig mottatt i Washington, og Trump la ikke skjul på sin skuffelse da han året etter tok opp saken med sin panamanske kollega Juan Carlos Varela.
Trump klaget samtidig over de ”høye” avgiftene amerikanske marinefartøyer måtte betale for å bruke kanalen. Avgiftene, viste det seg, var ikke høyere enn en million amerikanske dollar per år, en fillesum for et land som USA.
Bedre ble det ikke da kinesiske delegasjoner begynte å komme på besøk med løfter om investeringer og evig vennskap. Etter hvert ble Panama også en viktig transittrute for flyktninger som ville til USA. Mange viste seg å være kinesere som hadde reist gjennom land i Asia og Latin-Amerika, og som var blitt loppet for penger av griske mellommenn.
Det er liten tvil om at Panamakanalen har stor strategisk betydning, særlig for USA. Etter at kanalen ble overdratt til Panama for 26 år siden, har panamanske myndigheter brukt fem milliarder dollar på å utvide den og gjøre den mer farbar. I dag kan store containerbåter pløye seg gjennom den 82 kilometer kanalen. Alternativet ville ha vært å seile den lange og fordyrende veien rundt Kapp Horn.
Betydningen av kanalen forsterkes av den økende geopolitiske spenningen. I en krisesituasjon har USA behov for å transportere mennesker og materiell så raskt som mulig fra Atlanterhavet til Stillehavet – og motsatt vei. Panamas president forsikrer at landet er nøytralt, men for Trump og hans menn er ikke det nok, for i en eventuell krig vil alt snakk om nøytralitet fordufte. Da er det den sterkestes rett som gjelder.
Det er likevel vanskelig å forstå hvordan Trump i dag skal kunne ”ta” kanalen tilbake. Panama har riktignok lite å svare med, men de internasjonale reaksjonene ville bli voldsomme. Trump og hans menn kan oppnå mer ved å ta opp uløste problemer på fredelig vis, og, ikke minst, ved å investere mer i landet.
John Feeley, som var amerikansk ambassadør i Panama fra 2015 til 2018, uttalte forleden til New York Times at USA har gjort altfor lite for å demme opp for Kina i Latin-Amerika. «Det handler ikke bare om at vi taper terreng til Kina. I de fleste tilfeller stiller vi ikke engang opp for å konkurrere med kineserne.»
Feeley forteller at han forsøkte å overtale amerikanske myndigheter og investorer til å vise mer interesse for Panama, uten å lykkes. Med hvilken rett kan de da kritisere Panama? Og Kina?
Der står saken. Nå blir det opp til Marco Rubio, Trumps nye utenriksminister, å løse floken. Stakkars mann, Rubio har i sin politiske karriere utmerket seg en anstendig mann. Høringen i Senatet endte med at han ble enstemmig godkjent til sin nye jobb.
Vil han være like aktet og populær om et år eller to?
