Å rasle med sabelen overfor en alliert, sømmer seg ikke, men ingen kjenner dagen før Trump har gått til sengs. Det eneste Danmark kan gjøre, er å vente på en avklaring – hvis den kommer. I beste fall går stormen over av seg selv, slik den gjorde for åtte år siden.
I går forsøkte Fredriksen å ta brodden av kritikken ved å holde en ny pressekonferanse, denne gang sammen med Grønlands regjeringsjef Múte B. Egede. Begge forsøkte å roe ned situasjonen og ba politikere, media og andre om ikke å bære ved til ilden.
I en tid hvor isen smelter i nord og verden roper på råvarer og sjeldne jordarter, var Grønland forutbestemt til å havne på avisens forsider. For mange er urolige. Ikke bare for Kinas og Russlands arktiske ambisjoner, men også for muligheten av et fritt Grønland.
Men hva har isødet å by på?
For tusen år siden klarte Eirik Raude å opprette et lite norrønt samfunn på øya, men sønnen Leiv Eiriksson ga opp og seilte videre, til Newfoundland. Kort etter forsvant de norrøne bosettingene på mystisk vis.
På 1200-tallet skriver forfatteren av Kongespeilet likevel: ”Det fortelles at det på Grønland er gode gressganger, og der er store og gode gårder, ti man har mange kreaturer og får …” Men: ” .. de fleste vet dog ikke hva brød er og har ennå aldri sett brød.”
I moderne tid har Grønland vært et synonym for slit og nøysomhet. Av øyas vel to millioner kvadratkilometer er fire femtedeler dekket av snø og is. Folketallet ble i 2019 oppgitt til 56 000. Av disse bor en tredjedel i hovedstaden Nuuk, før kjent som Godthåb.
Grønlands virkelige verdi kommer til syne når vi snurrer på globusen. Øya er ikke bare nærmeste nabo til Nord-Amerika, men ligger også i skjæringspunktet for stormaktenes økende rivalisering. Får klimaforskerne rett, vil isfrie skipsruter skape en ny virkelighet i nordområdene. Grønlands betydning forsterkes av øyas store mineralressurser. Mange er kartlagt, andre ikke.
I dag står Kina for 70 prosent av all utvinning av sjeldne jordarter, og landet kontrollerer vel 85 prosent av prosesseringen. Vestens avhengighet av Kina på et så viktig felt er blitt en kilde til hodepine, ikke minst i en tid med økt geopolitisk spenning.Her kommer Grønland inn i bildet. Øyas grunnfjell er fulle av råstoffer som USA og Europa trenger.
Det kanskje mest lovende området for utvinning ligger i Kvanefjell på øyas sørlige del. Et australsk selskap er i full gang med å grave i fjellområdet. Tre andre steder, Kringlene, Safartoq og Karrat, er også i geologenes søkelys. Ifølge et anslag kan Grønland imøtekomme 25 prosent av verdens behov for sjeldne jordarter de kommende femti årene, vel å merke hvis konsentrasjonene er store nok.
Øya byr i tillegg på jern, diamanter, gull, kopper, platina og titan. Likeså olje og gass, skjønt i 2021 besluttet regjeringen å stanse fremtidig leting av hensyn til miljøet. Uansett hva som skjer, vil det ta tid å utnytte ressursene. Avstandene på Grønland er lange og infrastrukturen dårlig.
Det røffe klimaet er en annen faktor, og miljøkonsekvensene av massiv gruvedrift er ennå ikke skikkelig utredet. Innbyggerne i byen Nasaq, som er nærmeste nabo til Kvanefjell, frykter at radioaktivt støv skal blåse fra gruveområdet og utgjøre en helsefare. Stadige forsikringer fra gruveselskapet om at ”alt er under kontroll” har ikke dempet uroen.
Kina er allerede på plass i det arktiske skattkammeret, men aktiviteten er beskjeden. Mye tyder på at kinesiske aktører er blitt mindre risikovillige, og at Grønland ikke er så fristende som før, heter det i en rapport fra Dansk institutt for internasjonale studier.
Så tidlig som i 2013 meldte flere medier at Kina ville ta med seg tre tusen arbeidere for å åpne en jernmalmgruve nordøst for Nuuk. Det ble med avisoverskriftene. I dag bor det færre enn hundre kinesiske statsborgere på øya. De fleste er ansatt i fiskeindustrien.
”Faktisk har vi flere thailandske kvinner her enn kinesere”, uttalte en grønlandsk politiker for en tid siden – og smilte bredt.
Når Kina likevel vekker uro i USA, skyldes det at de kinesiske lederne er kjent for å tenke langsiktig. Det de ikke får til i dag, får de til i morgen. Landets skrittvise ekspansjon i Sør-Kinahavet er bare ett eksempel. De siste årene har flere grønlandske politikere latt seg oppvarte i Beijing. Offisielle kinesiske representanter har også tatt seg bryet med å fly den lange veien til Nuuk.
I 2013 fikk Kina observatørstatus i Arktisk Råd. For Norge og de andre medlemmene satt vedtaket langt inne. Det skulle likevel ta fem år før regjeringen i Beijing publiserte sitt første strategidokument om Arktis. ”Kina er en nesten-arktisk stat”, het det. ”Vårt mål er å beskytte, utvikle og delta i styringen av de arktiske områdene.”
Siden da har landet møtt betydelig motstand på Grønland. USA har flere ganger grepet inn for å stanse mulige kinesiske prosjekter på øya. Da den grønlandske selvstyreregjeringen ville bygge ut flyplassen i Nuuk, meldte et kinesisk selskap sin interesse. USA slo alarm og ba Danmark ta affære. Kontroversen endte med at den danske regjeringen grep inn og bidro med mye av finansieringen.
Det er flere grunner til at Kina har slitt med å få fotfeste på Grønland. Viktig tid gikk tapt under den tre år lange pandemien. Russlands invasjon av Ukraina gjorde vondt verre. I stedet for å fordømme invasjonen valgte Xi Jinping å erklære sitt usvikelige vennskap med Vladimir Putin.
Nå, etter mange års sløvhet, begynner vestlige politikere å forstå at Kina ikke bare er en forlokkende handelspartner, men også en farlig politisk og militær rival.
Også EU har de siste årene markert en tydeligere avstand til Kina, og i fjor åpnet EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen – endelig – et EU-kontor i Nuuk. Ved samme anledning signerte EU og Grønland en avtale om å styrke samarbeidet.
Det blir ikke lett å være Kina på Grønland. Så lenge Trump bestemmer, vil også Russland merke økt motstand i Arktis. I dette spillet risikerer Danmark å havne i enda kraftigere vindkast. Grønledernes ønske om full selvstendighet gjør ikke situasjonen lettere. En folkeavstemning om om selvstendighet i dag ville høyst sannsynlig ha endt med klart flertall. "Det er den veien det går", sier seniorforsker Christian Prip ved Fridtjof Nansens Institutt. "Det er bare et spørsmål om tid."
Hvis da ikke øya blir innlemmet i Donald Trumps forjettede rike?
Statsminister Mette Fredriksen står foran et krevende nytt år.
Denne kommentaren ble publisert av Nettavisen i går, 10.01 2024
Statsminister Mette Fredriksen står foran et krevende nytt år.
Denne kommentaren ble publisert av Nettavisen i går, 10.01 2024
