Nå er farene flere enn på lenge, men Kina, alltid like parat, har gode muligheter til å sko seg på Donald Trumps øredøvende politiske comeback. Først og fremst ved å vinne terreng i det mye omtalte globale sør, men også i vårt eget splittede Europa.
Ser vi bort fra Trumps forrige presidentperiode, har USA vært en forutsigbar global maktfaktor i alle år etter andre verdenskrig. Vi likte ikke alltid det vi så, men USA skapte likevel en viss orden og var en samlende kraft for svært mange land. Donald Trumps USA står for det stikk motsatte. Vi ser konturene av et presidentskap som vil skape angst og uro og bringe verdens viktigste land i vanry.
Her kommer Kina inn i bildet. Xi Jinping forsømmer sjelden en mulighet til å understreke at hans land er et stabilt alternativ i en urolig verden. Små og store land som søker beskyttelse under Kinas vinger, vil bli rikelig belønnet som medlemmer av et nytt og høyere fellesskap. Xis lokketoner har mye til felles med retorikken til fortidens kinesiske keisere. Som herskere av Midtens Rike var de opptatt av å knytte til seg så mange land som mulig og opprettholde «den perfekte orden under Himmelen».
De siste månedene har ekspertisen rundt Xi arbeidet på spreng for å forberede Kina på nye amerikanske sanksjoner. Trumps varslede straffetiltak vil uten tvil svi, vel å merke hvis de blir en realitet. Men effekten skal ikke overdrives. Handelstall som ble offentliggjort i midten av januar, illustrerer poenget. Kinas eksport til USA utgjorde i fjor bare femten prosent av totalen, mot tjue prosent i 2018.
Samtidig øker kineserne sin eksport til det globale sør i raskt tempo. I desember, de siste tallene vi har, solgte Kina varer til de disse landene for 137 milliarder amerikanske dollar. Verdien av eksporten til USA og andre utviklede markeder ble oppgitt til 108 milliarder dollar. Alt tyder på at denne trenden vil fortsette.
Det globale sør består av BRIC-landene og et stort antall andre i Asia, Afrika og Latin-Amerika. I BRIC finner vi viktige land som Russland, India, Indonesia, Sør-Afrika, Egypt, Iran, Brasil og De forente arabiske emirater. Ved årsskiftet ble ni andre opptatt som partnerland, en mellomstasjon til fullt medlemskap. Ifølge BRICs egne anslag utgjør medlemmene og partnerlandene halvparten av verdens befolkning. Med Kina som pådriver har gruppen som mål å bli et nytt og stabilt handelsfellesskap i en ellers urolig tid.
Som et uttrykk for Kinas BRICs satsing har Xi Jinping besøkt alle medlemslandene, noen av dem flere ganger. I Indonesia, et land med 284 millioner innbyggere, har kinesiske selskaper engasjert seg i flere store infrastrukturprosjekter. Prosjektene er en del av Kinas ambisiøse Silkevei-plan (BRI). Siden Indonesia er et øyrike, blir det også ansett som et nøkkelland i Beijings maritime infrastrukturprogram. Med nye og bedre havner skal handelen i regionen, som Folkets Dagblad skriver, nå «uante høyder».
Kina har også funnet en god venn i Sør-Afrika, som utmerker seg med sin strategisk viktige beliggenhet. I september i fjor lovet Xi Jinping regjeringen i Pretoria en hjelpepakke på 51 milliarder amerikanske dollar. «Forholdet mellom Kina og Sør-Afrika har aldri vært bedre», tilføyde han. Løftet ble avgitt under et toppmøte i Beijing mellom Kina og et femtitall afrikanske ledere. Ingen av dem reiste tomhendte hjem.
I Latin-Amerika har Kina store forhåpninger til Brasil, hvor president Luiz Lula da Silva styrer over 216 millioner innbyggere. Landet er rikt på mineraler og tropisk trevirke, og jordbruket har store ekspansjonsmuligheter. Med økende velstand og bedre kjøpekraft håper Xi at samhandelen skal ta seg kraftig opp. Kina forsøker i tillegg å posisjonere seg i nesten alle latin-amerikanske land med en miks av handel, investeringer, lån og gaver.
Kinas forsterkede offensiv overfor det globale sør finner sted samtidig med at Trump stanser all utviklingshjelp til andre land, i første omgang i tre måneder. «America First!» Unntak gjøres likevel for Israel og Egypt. Xi Jinping kunne ikke ha fått en bedre nyhet. Ifølge OECD brukte USA i fjor vel 64 milliarder dollar til bistand. Trumps venn og beundrer, Elon Musk, rår til sammenlikning over en formue på 436 milliarder dollar.
Blir vedtaket stående, får Kina en enestående mulighet til å sette enda dypere spor i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Land som tidligere har fått milliarder fra USA, vil med ett måtte vende seg til Kina for å hjelpe sine sultne, syke og elendige.
Snakk om dårskap. Og dette skjer mens verdens fremste hightechmilliardærer svermer rundt Trump med dollar og krypto i blikket.
Den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam, som arbeider i 79 land, karakteriserer Trumps beslutning som opprørende og minner om at USAs bistand utgjør mindre enn én prosent av det føderale budsjettet. På toppen av alt trekker USA seg ut av Verdens helseorganisasjon (WHO). Med en kvikk signatur reduserte Trump organisasjonens budsjett med atten prosent. Det betyr, blant mye annet, at millioner av barn ikke får den vaksinen de så sårt trenger.
Kina vil ikke klare å fylle hele tomrommet etter USA, men ganske sikkert noe av det. De kommende månedene vil en strøm av kinesiske delegasjoner dra på friertokt til andre land. I sin nye offensiv vil de kunne spille på den usikkerhet USA har skapt og stå fram som de fattiges eneste sanne venn. I samme åndedrag vil de servere dem fortellingen om det kinesiske diktaturets fortreffelighet.
Men nettopp det betyr kanskje ikke så mye for Trump? Hans beundring for Xi og andre maktsyke rivaler er jo for lengst dokumentert.
Trumps dramatiske beslutning har vakt sterke reaksjoner også i USA. Politiske motstandere kaller den egoistisk og meningsløs. Den nå avgåtte lederen for USAID, Samantha Powers, påpeker at utviklingshjelp ikke er en type aktivitet som kan stanses midlertidig, for så å bli gjenopptatt. Bistand er livreddende arbeid og tåler ingen avbrudd.
I beste fall vil litt av bistandsprogrammet kunne reddes. Kursen er likevel staket ut: Fra nå av skal USA først og fremst fokusere på sin egen navle og la andre klare seg selv.
I Beijing er det helt sikkert mange som gnir seg i hendene.
