«Come to the Kumbh!», «Get rid of your sins!», «Care for your salvation!».
Rop og skrik, farger og spetakkel og et menneskemylder hinsides fantasien. Millioner av hinduer har strømmet til den indiske byen Prayagraj for å bade i Ganges og rense seg for alle synder. «O Herre, befri oss fra trelldom og nød og gi oss evig liv!»
Badene og bønnene skal pågå i seks samfulle uker, og når den siste fromme pilegrim har reist sin vei, vil arrangøren gjøre opp status. Til den forrige melaen, i 2013, kom 120 millioner mennesker.
Denne gang kan det bli dobbelt så mange eller mer. Både regjeringen i Delhi og den lokale arrangøren bønnfaller høyere makter om at dramaet vil ende godt. Tidligere melaer har stort sett gått fredelig for seg, selv om noen er blitt skjemmet av vold og død. På folkefesten i 1820 ble nesten fem hundre mennesker trampet i hjel.
Under slike forhold handler Kumbh Mela (”Urnefesten”) ikke bare om religion, men også om politikk. Festivalbyens navn, Prayagraj, er i seg selv et uttrykk for de siste års religiøse og politiske stemningsskifte. For inntil få år siden het den Allahabad, det vil si Allahs sted. Så fant Modi og hans menn ut at den fortjente et velklingende hinduistisk navn, og slik ble det. Tilsvarende navneskifter har de siste årene funnet sted over hele landet.
Modis provoserende kurs har økt konfliktnivået mellom hinduer og muslimer. Den har også ført til økt spenning i hinduenes rekker, og mange frykter at motsetningene skal blusse opp under den forestående melaen. Mesteparten av programmet er riktignok av religiøs art, men talløse små og store arrangementer vil gi deltakerne anledning til å lufte personlige meninger, også av politisk art. Hinduismen er en mosaikk av trosretninger som til enhver tid gir rom for friske debatter.
En gammel legende forteller hvordan Kumbh Mela oppsto. I en slåsskamp mellom gode og onde krefter ble noen dråper av udødelighetens eliksir spilt over Prayagraj og tre andre byer. Siden da har hinduene valfartet til dem i håp å oppnå syndenes forlatelse og evig liv. Prayagrajs religiøse betydning blir ikke mindre av at to hellige elver, Ganges og Jamuna, møtes nettopp der.
Kumbh Mela holdes hvert tredje år og går på omgang mellom de fire byene. Melaen i Prayagraj har tradisjonelt vært den største og viktigste av dem. Tidspunktet bestemmes av astrologene, for alle himmellegemer må stå i riktig posisjon. Men tre datoer under festen er viktigere enn alle andre. Da er det særlig gunstig å bade og utføre de rituelle religiøse handlingene. Bildene fra den ytterst hellige dagen på melaen i Prayagraj for tolv år siden viste et menneskehav bortenfor fatteevnen.
Selv deltok jeg på Kumbh Mela i Prayagraj i både 2001 og 2013. Ifølge melaens egen nyhetstjeneste deltok rundt tretti millioner på den viktigste badedagen i 2013 – og jeg var en av dem. Ja da, jeg er helt frisk. Men syndfri?
Det føles fristende å si mye negativt om styre og stell i India. Myndighetene klarer likevel det mesterstykke å avvikle disse gigantiske arrangementene på anstendig vis. I et land som ellers sliter med infrastrukturen, fraktes massene til målet med fly, tog, båt, buss og bil. Noen trasker til fots i dager og uker, særlig de asketiske sadhuene, Indias hellige menn, som lever på enkleste vis og skyr alt moderne. Det bygges broer og veier, teltleirer og forsamlingsplasser, og tusener av toaletter spretter opp som paddehatter.
Men hvordan bespise hundre eller to hundre millioner mennesker?
Jesus mettet fem tusen mennesker i ørkenen med fem fisker og to brød. India fikser det ved å sette opp de største felleskjøkken under himmelen og lage chapati og vegetariske retter døgnet rundt. Kjøtt er forbudt, alkohol likeså.
Det er lett å gå seg vill på melaen, og inntrykkene kan bli i sterkeste laget. I India er forskjellen på høy og lav dramatisk, og her blottstilles den for alle som kan se. Mens velfødde guruer fraktes rundt i sine blomstersmykkede vogner, sitter lemlestede mennesker i veikanten med utstrakte armstumper. Noen av dem virker mer døde enn levende.
Salig Mahatma Gandhi likte ikke de store melaene. I 1915 reiste han med tog fra Calcutta til Haridwar, en by nord for Delhi, for å delta på melaen der – en strekning på 195 mil. Pilegrimene ble stuet inn i kuvogner uten tak, med en brennende sol over hodene og et glovarmt jerngulv under føttene.
Snart begynte de å rope på vann, men ingen, heller ikke Gandhi, ble bønnhørt. Etter fire døgn i helvetes forgård rullet kuvognene med pilegrimene inn på jernbanestasjonen i Haridwar, hvor et par millioner mennesker allerede hadde gjort sin éntre.
Gandhi fikk losji i den store teltleiren som ble reist i forbindelse med melaen. Før han dro fra Calcutta, hadde han bedt om å få jobbe i latrinekorpset. Men snart fikk han mer enn nok med å gi sine beundrere ”darshan”. I flere dager ble han sittende i teltåpningen og preke. ”Jeg fikk ikke så mye som et minutt alene, og selv når jeg skulle spise eller bade, ble jeg fotfulgt av menneskemengden.”
Gandhi var opptatt av praktisk handling og gikk fort lei av de endeløse religiøse diskusjonene. Dessuten tvilte han på oppriktigheten til mange av deltakerne. De sa de var hellige, men Gandhi mente å gjennomskue dem som hyklere og falske profeter. Det hang en eim av humbug og bedrag over hele området, og mistanken ble ikke mindre da han en dag fikk øye på en ku med fem ben.
”Jeg ble helt forskrekket, men menn som visste bedre, tok straks illusjonene fra meg. Jeg fikk høre at den femte foten hadde tilhørt en levende kalv, og at den var blitt operert inn i skulderen på kua. Resultatet av denne dobbelte råskapen ble nå utnyttet til å flå uvitende mennesker for penger.”
Dagens India fremstår som mer materialistisk enn før. Landet er en av de raskest voksende økonomiene i Asia, og alle kjemper for å få sin bit av kaken. For vertsbyen og andre som er involvert i arrangementet, er det store penger å tjene. Nok en gang får og lurendreiere en gyllen mulighet til å berike seg.
Samtidig fortsetter verdens mest folkerike land å være sterkt preget av sin religiøse bakgrunn. For det store flertall er melaen fremdeles det den er ment å være, et stort religiøst fellesskap for oppriktige troende.
Denne artikkelen ble publisert av Dagsavisen 11.01 2025
Rop og skrik, farger og spetakkel og et menneskemylder hinsides fantasien. Millioner av hinduer har strømmet til den indiske byen Prayagraj for å bade i Ganges og rense seg for alle synder. «O Herre, befri oss fra trelldom og nød og gi oss evig liv!»
Badene og bønnene skal pågå i seks samfulle uker, og når den siste fromme pilegrim har reist sin vei, vil arrangøren gjøre opp status. Til den forrige melaen, i 2013, kom 120 millioner mennesker.
Denne gang kan det bli dobbelt så mange eller mer. Både regjeringen i Delhi og den lokale arrangøren bønnfaller høyere makter om at dramaet vil ende godt. Tidligere melaer har stort sett gått fredelig for seg, selv om noen er blitt skjemmet av vold og død. På folkefesten i 1820 ble nesten fem hundre mennesker trampet i hjel.
Av Indias vel 1,4 milliarder innbyggere er 85 prosent hinduer. Under statsminister Narenda Modi har høylytte hindunasjonalister fått en ny vår. Deres store prosjekt er å holde det muslimske mindretallet i sjakk. Noen har gått så langt som til å foreslå at muslimene helst bør dra sin vei og slå seg ned i Pakistan, eventuelt Bangladesh.
Under slike forhold handler Kumbh Mela (”Urnefesten”) ikke bare om religion, men også om politikk. Festivalbyens navn, Prayagraj, er i seg selv et uttrykk for de siste års religiøse og politiske stemningsskifte. For inntil få år siden het den Allahabad, det vil si Allahs sted. Så fant Modi og hans menn ut at den fortjente et velklingende hinduistisk navn, og slik ble det. Tilsvarende navneskifter har de siste årene funnet sted over hele landet.
Modis provoserende kurs har økt konfliktnivået mellom hinduer og muslimer. Den har også ført til økt spenning i hinduenes rekker, og mange frykter at motsetningene skal blusse opp under den forestående melaen. Mesteparten av programmet er riktignok av religiøs art, men talløse små og store arrangementer vil gi deltakerne anledning til å lufte personlige meninger, også av politisk art. Hinduismen er en mosaikk av trosretninger som til enhver tid gir rom for friske debatter.
En gammel legende forteller hvordan Kumbh Mela oppsto. I en slåsskamp mellom gode og onde krefter ble noen dråper av udødelighetens eliksir spilt over Prayagraj og tre andre byer. Siden da har hinduene valfartet til dem i håp å oppnå syndenes forlatelse og evig liv. Prayagrajs religiøse betydning blir ikke mindre av at to hellige elver, Ganges og Jamuna, møtes nettopp der.
Kumbh Mela holdes hvert tredje år og går på omgang mellom de fire byene. Melaen i Prayagraj har tradisjonelt vært den største og viktigste av dem. Tidspunktet bestemmes av astrologene, for alle himmellegemer må stå i riktig posisjon. Men tre datoer under festen er viktigere enn alle andre. Da er det særlig gunstig å bade og utføre de rituelle religiøse handlingene. Bildene fra den ytterst hellige dagen på melaen i Prayagraj for tolv år siden viste et menneskehav bortenfor fatteevnen.
Selv deltok jeg på Kumbh Mela i Prayagraj i både 2001 og 2013. Ifølge melaens egen nyhetstjeneste deltok rundt tretti millioner på den viktigste badedagen i 2013 – og jeg var en av dem. Ja da, jeg er helt frisk. Men syndfri?
Det føles fristende å si mye negativt om styre og stell i India. Myndighetene klarer likevel det mesterstykke å avvikle disse gigantiske arrangementene på anstendig vis. I et land som ellers sliter med infrastrukturen, fraktes massene til målet med fly, tog, båt, buss og bil. Noen trasker til fots i dager og uker, særlig de asketiske sadhuene, Indias hellige menn, som lever på enkleste vis og skyr alt moderne. Det bygges broer og veier, teltleirer og forsamlingsplasser, og tusener av toaletter spretter opp som paddehatter.
Men hvordan bespise hundre eller to hundre millioner mennesker?
Jesus mettet fem tusen mennesker i ørkenen med fem fisker og to brød. India fikser det ved å sette opp de største felleskjøkken under himmelen og lage chapati og vegetariske retter døgnet rundt. Kjøtt er forbudt, alkohol likeså.
Det er lett å gå seg vill på melaen, og inntrykkene kan bli i sterkeste laget. I India er forskjellen på høy og lav dramatisk, og her blottstilles den for alle som kan se. Mens velfødde guruer fraktes rundt i sine blomstersmykkede vogner, sitter lemlestede mennesker i veikanten med utstrakte armstumper. Noen av dem virker mer døde enn levende.
Salig Mahatma Gandhi likte ikke de store melaene. I 1915 reiste han med tog fra Calcutta til Haridwar, en by nord for Delhi, for å delta på melaen der – en strekning på 195 mil. Pilegrimene ble stuet inn i kuvogner uten tak, med en brennende sol over hodene og et glovarmt jerngulv under føttene.
Snart begynte de å rope på vann, men ingen, heller ikke Gandhi, ble bønnhørt. Etter fire døgn i helvetes forgård rullet kuvognene med pilegrimene inn på jernbanestasjonen i Haridwar, hvor et par millioner mennesker allerede hadde gjort sin éntre.
Gandhi fikk losji i den store teltleiren som ble reist i forbindelse med melaen. Før han dro fra Calcutta, hadde han bedt om å få jobbe i latrinekorpset. Men snart fikk han mer enn nok med å gi sine beundrere ”darshan”. I flere dager ble han sittende i teltåpningen og preke. ”Jeg fikk ikke så mye som et minutt alene, og selv når jeg skulle spise eller bade, ble jeg fotfulgt av menneskemengden.”
Gandhi var opptatt av praktisk handling og gikk fort lei av de endeløse religiøse diskusjonene. Dessuten tvilte han på oppriktigheten til mange av deltakerne. De sa de var hellige, men Gandhi mente å gjennomskue dem som hyklere og falske profeter. Det hang en eim av humbug og bedrag over hele området, og mistanken ble ikke mindre da han en dag fikk øye på en ku med fem ben.
”Jeg ble helt forskrekket, men menn som visste bedre, tok straks illusjonene fra meg. Jeg fikk høre at den femte foten hadde tilhørt en levende kalv, og at den var blitt operert inn i skulderen på kua. Resultatet av denne dobbelte råskapen ble nå utnyttet til å flå uvitende mennesker for penger.”
Dagens India fremstår som mer materialistisk enn før. Landet er en av de raskest voksende økonomiene i Asia, og alle kjemper for å få sin bit av kaken. For vertsbyen og andre som er involvert i arrangementet, er det store penger å tjene. Nok en gang får og lurendreiere en gyllen mulighet til å berike seg.
Samtidig fortsetter verdens mest folkerike land å være sterkt preget av sin religiøse bakgrunn. For det store flertall er melaen fremdeles det den er ment å være, et stort religiøst fellesskap for oppriktige troende.
Denne artikkelen ble publisert av Dagsavisen 11.01 2025
