Myndighetene i Kina er opptatt av demokrati, men ikke demokrati slik vi tenker på dette begrepet. Der de som styrer landet, velges ved folkeavstemning, og der ulike grupperinger eller interesser er samlet i ulike partier. Der det finnes klare regler for hvordan valg skal avvikles, og når valg skal finne sted. Der kutyme er etablert for hvordan resultatet av et valg skal tolkes, og der Kongen gir valgets vinner i oppdrag å danne regjering.
Demokrati hos oss er en styringsform. Ved demokratiske valg blir det avklart hvem som vinner. Hvem skal ha makten? Nemlig retten til å danne regjering. Og således stå for den utøvende politikken. Inntil regjeringen eventuelt mister støtte i Stortinget. Eller taper neste valg.
I Kina har man ikke antydning til demokrati etter vår forståelse av ordet. «All makt i denne sal», slik Johan Sverdrup uttrykte det i 1872, vil på kinesisk hete «All makt til dette parti» – det kinesiske kommunistpartiet, CCP (Chinese Communist Party). Slik målet har vært helt siden etableringen av Folkerepublikken Kina den 1. oktober 1949.
The Chinese People’s Political Consultative Conference (CPPCC) ble etablert under borgerkrigen i Kina som en institusjon for dialog mellom CCP og Den nasjonalistiske regjeringen. I dag har CPPCC en sentral rolle i det som kalles «united front»-aktiviteter, dvs. etablereringen av nettverk med sikte på å fremme Kinas og CCPs interesser, både hjemme og ute.
Vel tredve ulike organisasjoner er representert i CPPCC, hvori inngår de åtte politiske partiene som eksisterte under borgerkrigen, men som nå har underkastet seg CCP fullt og helt. Andre aktører i «united front»-aktiviteter inkluderer kjente personer med evne til å knytte kontakter som kan fremme CPPs interesser og synspunkter på ulike områder. Samt representanter fra noen av Kinas mange etniske minoriteter, fagbevegelsen, ungdomsorganisasjoner samt «The China Democratic League».
Representanter fra Taiwan er også med i CPPCC. De vil trolig ha fokus på arbeidet for «…the reunification and unity of the country», noe taiwanere flest er lite interessert i.
CPPCC arbeider for å innlemme nye eliter i det etablerte systemet. Hensikten er å forhindre at konkurrerende politiske bevegelser vokser frem. Å bli spurt om å bli med i dette konsultative rådet, som i alt har 2.100 medlemmer, spredt over 13 National Committees, oppleves som ærefullt for mange.
Enda mer prestisje er det å hente for dem som plukkes ut til å delta på den årlige sammenkomsten i mars hvert år, der Chinese People’s Political Consultative Conference (CPPCC) og National People’s Congress (NPC) – Kinas Nasjonalforsaling – omtrent samtidig og hver for seg avholder en vel ukelang sesjon i Beijing, i Folkets Store Sal. «The two sessions», som denne årlige begivenheten kalles, har som oppgave å bidra til at den politikken som er meislet ut av CCP under Xi Jinpings faste ledelse, i størst mulig grad gjennomføres.
Medlemmene i CPPCC kan komme med forslag til omlegningen av politikken. På noen områder kan de prøve å flytte grenser som når det gjelder kvinners rettigheter og miljøpolitikk, «… but will not break taboos such as suggesting true multi-party governance or an independent judiciary.»
Under kulturrevolusjonen, som varte i ti år frem til 1976, lå CPPCC nede. Da organisasjonen tok fatt igjen i 1978, ble Deng Xiaoping formann. I dag ledes arbeidet i CPPCC av Wang Huning, som er rangert som nummer fire i Politbyårets faste komité.
I mange sammenhenger vil Kina gjerne fremstå som demokratisk. Men Kina er ikke det i maktpolitisk forstand. Demokrati på kinesisk er konsultativt. En ordning der Makten, nemlig CCP, kan konsultere med andre for å bli oppdatert på tingenes tilstand, folkemeningen, strømninger i tiden, samt få råd og vink om hvordan de ulike utfordringene kan møtes og håndteres på best mulig vis. CPPCC må betegnes som en lyttepost mot et samfunn der CCP, ved Xi Jinping, har monopol på å mene, lede og styre.
Samtidig skal CPPCC fylle den viktige oppgaven med å presentere Kina utad. Skaffe Midtens Rike nye venner i andre land og få andre land med på laget for over tid å gjøre om den eksisterende verdensorden i retning av hva Kina ønsker. Nemlig en orden der demokrati globalt er i tilbakegang. Hvorfor? Fordi fremveksten av demokrati i andre land underminerer autokrati slik det praktiseres i Kina.
Kina ønsker å endre verden. Se fremveksten av en verden der Kina har stor makt og innflytelse og nyter stor respekt. Det vil trygge regimet i Kina og samtidig gi rom for økt makt og innflytelse globalt. CPPCC kan sees som en liten brikke i dette spillet.
Om vi kan enes om at kvintessensen i et demokrati er ryddig skifte av ledere, må vi konstatere at under Xi Jinping har Kina beveget seg klart bort fra demokrati. Da han ble utpekt som Kinas fremtidige leder skjedde dette i ordnede former. Han hadde gått gradene. Fra medlem av Partiet – etter seks- syv mislykte forsøk – til medlem av Sentralkomiteen, der han ble valgt inn som en av de siste varamenn, til medlem av Politbyrået, og samtidig utpekt som én av de syv i PBSC, Politbyråets faste komite, det ultimate maktsentrum i Kina.
Den gang var det kutyme at ikke den sittende generalsekretæren (Hu Jintao), men den forrige (Jiang Zemin), hadde et ord med i laget ved utvelgelse av neste toppfigur i Kina. Hvorfor den forrige og ikke den daværende generalsekretæren? For å redusere sjansen for at fornyelse i Partiet uteblir, og at fraksjoner får for stor makt.
Da Hu Jintaos tilmålte tid på to ganger fem år gikk ut i 2012 var det av stor betydning hvilken kandidat Jiang Zemin ville gå inn for. Valget stod mellom Xi Jinping og Li Keqiang. Jiang hørte til Shanghai-fraksjonen, og Xi gjorde det samme. At Li Keqiang hadde sin base den kommunistiske ungdomsligaen, slik Hu Jinatao også hadde, holdt ikke. Systemet fungerte. Preferansen til den forrige, snarer enn til sittende generalsekretæren i Partiet, ble utslagsgivende.
Ti år senere, i 2022, da man etter reglene skulle skifte ut Xi, var Hu den forrige generalsekretæren. Han stod dermed på tur for å ha betydelig innflytelse ved utpeking av neste toppleder i Kina.
Slik gitt det ikke. Regelen om at landets president bare kunne gjenvelges én gang, hadde Xi sørget for å få tatt bort. Den nødvendige endringen i lovverket fant sted i mars 2018, da Kinas Nasjonalforsamling var samlet. Av nærmere tre tusen stemmeberettigete var det bare fem som ikke gikk inn for denne endringen. Wikipedia forklarer:
«Xi explained the decision in terms of needing to align the presidency with his more powerful posts of general secretary of the party and CMC chairman, which do not have term limits. » Xi hadde kuppet systemet. Hvorfor turte ingen å utfordre ham her? Kanskje fordi «…Nobody was man enough to stand up and resist»?
Demokrati, i betydningen av ryddig skifte av ledere i Kina, ble det således ikke noe av i 2022
