Gamle minner blir som nye når jeg leser om det siste døgnets politiske drama i Sør-Korea. For 45 år siden ble jeg vitne til at militære ledere grep makten i landet og innførte unntakstilstand. Jeg gikk til sengs i et spirende demokrati og våknet i et diktatur. På plassen utenfor hotellet i Seoul sto tanks og soldater i full mundur. I lobbyen forsikret en hesblesende utsendt fra informasjonsministeriet at jeg ikke hadde noe å frykte, og at alt var «vel». Og alt gikk bra, men diktaturet skulle bestå i flere år.
Unntakstilstanden som president Yoon Suk-yeol innførte i går, ble avblåst etter bare noen timer - av presidenten selv. Motstanden var massiv, ikke minst i nasjonalforsamlingen, hvor både regjeringspartiet og opposisjonen stemte unntakstilstanden nord og ned. I dag våkner Yoon som et statsoverhode ribbet for autoritet. Hans tid er åpenbart forbi, og i verste fall blir han stilt for riksrett.
Yoons kunngjøring kom overraskende på alle. Ikke engang USA, Sør-Koreas nære allierte, ble informert. Hans plutselige innfall kan tyde på at han handlet i affekt, uten tanke på de mulige konsekvensene av sin handling. Etter at han ble innsatt som president for to år siden, har han slitt tungt på hjemmebane, mye på grunn av landets sviktende økonomi. Sør-Korea opplever en sterk eldrebølge, og millioner av pensjonister har for lite å rutte med. Ifølge ferske tall lever førti prosent av alle sør-koreanere over 65 år under OECDs fattigdomsgrense. I år forventer landet en økonomisk vekst på 2,2 prosent.
Samtidig øker forskjellene mellom fattig og rik. Stadige avsløringer om korrupsjon på høyt nivå, også i presidentens egen familie, har også svekket hans stilling. Motgangen kom tydelig til syne i parlamentsvalget tidligere i år, hvor Yoons eget parti, Folkemaktpartiet, gikk på et braknederlag.
Valget skapte en ny situasjon i nasjonalforsamlingen, og Yoon har følt seg stadig mer hjelpeløs. I sin begrunnelse for å innføre unntakstilstand viste han til trusselen fra Nord-Korea. Men selv om Nord-Korea ikke er til å spøke med, har det ikke skjedd noe i den senere tid som skulle tilsi et så dramatisk inngrep. Medlemmene av nasjonalforsamlingen gikk heller ikke på limpinnen. Selv etter at bygningen ble omringet av soldater og militære kjøretøyer, sto de sammen - og i avstemningen som fulgte, krevde alle som én at unntakstilstanden måtte oppheves.
Dermed var slaget tapt for den upopulære presidenten.
Sør-Korea har hatt en turbulent historie siden andre verdenskrig. Landet skulle være et demokratisk motstykke til det knallharde regimet i nord, men endte selv opp med å bli styrt av autoritære ledere, som den «kristne» og korrupte Syngman Rhee. I 1961 grep general Park Chung-hee makten i et militærkupp. De neste atten årene styrte han landet med hard hånd, inntil han ble myrdet av sin egen etterretningssjef i 1979.
Hans etterfølger lovet demokrati og frie valg, men før sør-koreanerne fikk summet seg, trampet en annen general, Chon Doo-hwan, inn på scenen og innførte unntakstilstand. Han gikk av i februar 1988, tidsnok til at Seoul samme år kunne holde de olympiske sommerleker under litt friere forhold. Men også den neste presidenten kom fra de militæres rekker. Slik kunne vi fortsette. Demokratiet har i lange perioder hatt dårlige kår i Sør-Korea.
At Yoons forsøk på å skru tiden tilbake, ble avvist så raskt og kontant, gir Sør-Korea er stort pluss i margen. Ikke bare sør-koreanerne, men også landets allierte puster lettet ut. Sammen med Japan, Taiwan og Filippinene er Sør-Korea er viktig ledd i USAs «forsvarsrekke» i det østlige Asia. Amerikanske soldater har vært stasjonert i landet siden Korea-krigens slutt i 1953. Antallet har variert i årenes løp; i dag teller de 24 000 mann. Styrken er underlagt den amerikanske Stillehavskommandoen, som i dagens spente situasjon har høy prioritet i Pentagon. Sør-Korea er også beskyttet av USAs atomparaply.
For Nord-Korea er ethvert tegn til splittelse i sør av det gode. Kim Jong Uns regime har de siste to årene drevet en intens propagandakampanje mot president Yoon og skjelt ham ut etter noter. I stedet for å gå i dialog med Sør-Korea har Kim valgt å skamrose Xi Jinpings Kina og sende tusener av soldater til fronten i Ukraina. Stadige nord-koreanske prøveoppskytninger over Japanhavet har ikke gjort forholdet til Sør-Korea bedre. Nord-Korea regnes i dag som en atommakt og skal være i stand til å utstyre sine landbaserte raketter med kjernefysiske stridshoder.
I en tid hvor så mye står på spill, har Biden-adminstrasjonen vært opptatt av å opprettholde det som kalles «stabile forhold» i det østlige Asia. Bidens utenriksminister Antony Blinken har derfor ofret denne delen av verden stor oppmerksomhet. Det er ikke få døgn han har tilbrakt på reise mellom Tokyo, Seoul, Taipei og Manila de siste fire årene. Snart overlater han stafettpinnen til Trumps påtroppende utenriksminister Marco Rubio. I det skrekkabinettet som nå tar form i Washington, anses han for å være en noenlunde kompetent person. Stilt overfor utfordringene i Asia kan han likevel få en bratt læringskurve.
Imens må Sør-Korea rydde opp i sitt eget rot. Kang Won-taek, som er professor i statsvitenskap ved Seoul Nasjonale Universitet, sier at president Yoon har begått «politisk selvmord». For å kunne stille ham for riksrett, kreves det to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen. I dag har opposisjonen 192 representanter i forsamlingen, åtte færre enn de to hundre som kreves. Men det skal ikke mange avhoppere fra regjeringspartiet til for å stille presidenten til doms.
Sør-Korea trenger en troverdig leder. Alt annet vil være ødeleggende for landet, særlig under de nåværende forhold. Derfor vil det ganske snart komme en stor flyttebil til Det blå hus.
