Den italienske jesuitten Matteo Ricci ville frelse Østens millioner av hedninger og dro av sted i 1577. Skuta i Lisboas travle havn hadde plass til fem hundre passasjerer. Før den rundet Afrikas sørspiss, hadde flere av dem dødd, men kapteinen visste råd og fylte de ledige plassene med afrikanske slaver.
Seilasen over Det indiske hav ble et sant mareritt, og Ricci må ha trukket et lettelsens sukk ved synet av Goa, den portugisiske kolonien på Indias vestkyst. Etter en tid reiste han videre til Japan, men italieneren fant snart ut at han ville til Kina. «I det siste har jeg hengitt meg til studier i kinesisk språk, og jeg kan love deg at det er noe helt annet enn å studere gresk og tysk», skrev han til en venn. «I talespråket er det så mye tvetydighet at mange ord kan ha mer enn tusen betydninger.»
Ricci gikk i land i Macao på Kinas sørkyst, også det en portugisisk koloni. Litt senere fikk han lov til å slå seg ned i Zhaoqing, en småby lenger nord. Kineserne gjorde sitt beste for å isolere ham, men litt etter litt vant han deres tillit. Italieneren hadde klisterhjerne, og kineserne ble som lamslått av hans evne til å gjengi lange kinesiske tekster utenat. En gang var han i selskap med flere lærde kinesere. Han ba dem skrive ned et stort antall skrifttegn i tilfeldig rekkefølge og vise dem til ham. Etterpå ville han gjengi dem i samme rekkefølge som de var skrevet.
De lærde gjorde som han foreslo og viste ham et mylder av tegn. Ricci gjenga dem helt nøyaktig, og for å fullføre stuntet gjenga han tegnene baklengs, uten besvær og i riktig rekkefølge. «Og med en gang bønnfalt de meg om å lære dem den hellige regel som lå til grunn for en slik hukommelse.»
Mens han var der, ga han seg i kast med å tegne sitt revolusjonerende verdenskart, «Det store kart over de ti tusen land». Under arbeidet støttet han seg på Mercators kart fra 1569 og Ortelius’ utgave året etter. På tradisjonelle kinesiske kart dekket Kina nesten hele verden, mens resten – «de barbariske land» - vansmektet i utkanten. Da Ricci var ferdig med arbeidet sitt, ble kineserne stående og måpe.
Med italienerens egne ord:
«Da de fikk se at verden var så stor [på Riccis kart], og at Kina bare utgjorde en del av den, begynte de mer ignorante å gjøre narr av beskrivelsen, mens de mer intelligente, ved synet av de ryddige lengde- og breddegradene, ikke kunne la være å tro at kartet talte sant … Kartet ble trykt om og om igjen, og snart flommet hele Kina over av kopier.»
Ricci fikk status som geni, både på grunn av sine språklige ferdigheter og sin vitenskapelige innsikt. Men hvordan gikk det med misjonsvirksomheten? «Dere forventer nyheter fra Kina om store omvendelser», skrev han i brev til Paven. «Jeg kan fortelle dere at vi som bor her, ikke drømmer om noe annet … Men tiden for innhøsting er ennå ikke kommet.»
Etter mye om og men fikk Ricci tillatelse til å slå seg ned i Beijing, i maktens sentrum. Han hadde begynt å kle seg på samme vis som lærde kinesiske menn, med silkekappe og firkantet hatt, og for å få respekt lot han seg frakte i bærestol. Hans nye bolig lå ikke langt fra keiserpalasset, hvor Himmelens sønn hersket over store som små. Italieneren var ekstatisk. Klarte han å omvende keiseren til «den eneste sanne tro», ville alle andre følge etter.
Keiseren, Wanli, var blitt satt på tronen i 1573, bare ti år gammel. De første årene hadde en regent styrt på guttens vegne. Etter at han selv tok tømmene, viste han lovende takter, men med årene ble han passiv og lat. Han sluttet å bry seg med seremonier og audienser, og ministre og embetsmenn måtte nøye seg med å knele for keiserens tomme stol. Da Ricci kom til Beijing, hadde Wanlis selvvalgte isolasjon vart i tretten år.
Ricci var uvitende om forholdene og hadde et lønnlig håp om å få audiens hos den allmektige Himmelens sønn. For å gjøre inntrykk hadde han tatt med seg flere kostbare gaver som han ville overrekke, blant annet en gullklokke, to prismelamper og en klavikord. Men embetsmennene i Ministeriet for ritualer lot seg ikke imponere og konkluderte med at gavene ikke skulle mottas, og at Ricci burde sendes hjem «til sitt eget land».
Dagene gikk. Plutselig ble Ricci budsendt av keiseren selv. Den største av klokkene i palasset hadde sluttet å gå. Her trengtes en reparatør! Dermed ble italieneren som den første europeer ført gjennom Den himmelske freds port og inn i keiserpalasset. Ricci reparerte klokken, og for sikkerhets skyld viste han kineserne hvordan de skulle ta den fra hverandre og sette den sammen igjen. Men han fikk ikke møte keiseren. I stedet stilte han Ricci en rekke spørsmål ved hjelp av en løpende tjener. Han ville vite så mye som mulig om verdensdelen italieneren kom fra.
Med Wanlis stilltiende samtykke fikk Ricci lov til å bli i Beijing, og som en ekstra påskjønnelse fikk han status som hoffastrolog og hoffmatematiker. Men keiseren forble utilgjengelig. Han hadde meldt seg ut av verden, og viktige skriv og dokumenter forble ubesvart. Hans ministre og embetsmenn var fortvilet, men hva kunne de gjøre, bortsett fra å glatte over det hele og late som ingenting?
Ricci klarte å omvende noen sjeler her og der, men høsten var ikke stor. Fra år 1600 til 1610 kunne de fire jesuittiske misjonsstasjonene i Kina melde om vel 150 døpte i året. Det var ikke mange i et så folkerikt land.
På sine byrunder ble italieneren forskrekket over kinesernes umoral. Kinesiske menn lot til å være altfor opptatt av sex, ja selv i ung alder. Han fortalte om gutter som debuterte seksuelt allerede i fjortenårsalderen, og han så «løsaktige kvinner» sverme overalt: «Bare her i Beijing skal det være førti tusen kvinner til offentlig beskuelse, og disse kvinnene gjør det av fri vilje eller fordi de er kjøpt av urene menn som tvinger dem til å tjene til livets opphold.»
Ricci så også mye fyll og spetakkel. Selv de lærde kunne ta seg en dram for mye, men i stedet for å sjangle hjem ble de fraktet i bærestol, med dusker og forheng på alle sider, slik at ingen skulle se dem.
I april 1610 strømmet tusener av studenter til Beijing. De keiserlige eksamener sto for døren, og mange ville hilse på Den vise mann fra Vesterland. Å avvise dem sømmet seg ikke, og like viktig var det å foreta de nødvendige gjenvisitter. En dag i mai vendte han utmattet hjem. Han følte seg syk og sa til sine nærmeste at han snart ville dø. Leger ble tilkalt og medisiner foreskrevet, men i stedet for å kvikne til ble han enda sykere. En dag reiste han seg brått i sengen, som om han ville si noe. I stedet falt han tilbake og lukket øynene for godt.
Matteo Ricci var høyt elsket av sine kinesiske venner, og med keiserens tillatelse ble han gravlagt i Beijing. Du finner hans hvilested på gravfeltet Zhalan vest for keiserpalasset. Det opprinnelige gravmonumentet ble vandalisert under Bokseropprøret i år 1900, men dagens monument skal være en tro kopi. Flere andre jesuittmisjonærer hviler på samme sted.
I 1620 døde også Wanli, og hoffet trakk et lettelsens sukk. De siste fire årene han levde, klarte bare et fåtall konkubiner og evnukker å få ham i tale. Tjuefire år senere raknet det en gang så mektige Ming-dynastiet.
Det neste dynastiet, Qing, ble det siste i landets lange keiserlige historie.
Les mer om Kinas brokete fortid i den nye utgaven av min bok «Midtens rike – En vandring i Kinas historie» (Cappelen Damm, 2024).
