Hvordan få folk til å bruke penger i et land hvor halvparten av befolkningen går på luselønn? Hvor streik er et fy-ord og hvor frie fagforeninger er forbudt?
Igjen samles kineserne foran TV-apparatene for å lytte til partisjef Xi Jinpings nyttårstale. Men forventningene er ikke store. I en tid hvor Kina trues av amerikanske sanksjoner, vil Xi stimulere det hjemlige forbruket. Men flere hundre millioner kinesere velger heller å spare det lille de har. Ikke minst migrantarbeiderne, som reiser fra sted til sted og tar de jobbene de får. Det skal være minst 250 millioner av dem.
De siste månedene har Kinas partistyrte medier begynt å vise dem mer oppmerksomhet. Folkets Dagblad skriver at mange migrantarbeidere ikke har fått utbetalt lønn på lange tider, og at tvistemålene har hopet seg opp i rettsapparatet. Situasjonen er så ille at Kinas høyesterett i november innledet en kampanje for å løse sakene så fort som mulig. Ifølge rettens visepresident, He Xiaorong, hadde domstolene behandlet 82.000 saker ved inngangen til desember, men tusener er fremdeles uløst.
Arbeidsgivere som unnlater å betale lønn, vil bli hardt straffet, varsler han. Problemet skyldes til dels at lokale myndigheter rundt om i landet har gått tom for penger. Selv lånene de har tatt opp de siste årene for å finansiere mer eller mindre tvilsomme prosjekter, er brukt opp. Nå sitter de i bunnløs gjeld, og bankene fortviler.
Migrantarbeidernes ubetalte lønninger reflekterer et dypere problem i dagens Kina. Verdens nest største økonomi går ikke lenger så bra. I år forventer landet en vekst på mellom fire og fem prosent. Det er pene tall i internasjonal sammenheng, men beskjedent til Kina å være. Samtidig er landets andel av den globale økonomien fallende. I 2021 utgjorde den atten prosent, nå er den seksten prosent.
Stagnasjonen har fått alarmklokkene til å ringe i Beijing, men verken Xi Jinping eller andre har klart å lansere effektive mottiltak. Kommunikeene fra høstens sentrale partimøter har stort sett munnet ut i runde formuleringer, som at bankene skal få større utlånsrammer og at rentene skal senkes. Det kan sikkert være til hjelp for noen, men ikke for dem som allerede sitter i dyp gjeld.
Pessimismen forsterkes av de siste befolkningsanalysene fra Kinas statistiske sentralbyrå. I 2023 falt landets folketall med vel to millioner, årets fall blir trolig enda større. Innen århundret er omme, vil Kina ha 330 millioner færre innbyggere, mener demografen Yi Fuxian. FNs befolkningsfond spår en reduksjon på rundt 404 millioner. Det eneste som landet får mer av, er pensjonister. Verken migrantarbeidere eller pensjonister er storforbrukere av varer og tjenester.
Kinesiske aviser har i det siste skrevet utførlig om barnehager som forvandles til aldershjem. ”Hva skal vi gjøre med de tomme barnehagene?” spør sosialarbeideren Zhuang Yanfang. ”Det eneste fornuftige er å åpne portene for våre gamle og syke.”
I den store massen av migrantarbeidere er lysten til å få barn ytterst beskjeden. De lever for utrygt. Siden de fleste mangler myndighetenes påkrevde bostedsbevis, er det ikke gitt at barna de setter til verden, får gå på skole. Dette beviset, kalt ”hukou”, er nøkkelen til de sosiale rettighetene som folk flest nyter godt av. Partitoppene har i årevis snakket om å modifisere eller avskaffe den diskriminerende ordningen, men lite har skjedd. Inntil videre fortsetter migrantarbeiderne å leve som en pariakaste. Det var ikke slik sosialismen skulle være, men Kina er noe for seg selv.
Andre lavlønnsgrupper er i nesten samme situasjon. For myndighetene er det særlig bekymringsfullt at millioner av unge kinesere sliter med å få jobb. I juli i fjor ble arbeidsledigheten blant ungdom i alderen 16 til 24 år oppgitt til 21,3 prosent. Tallene var så skremmende at regjeringen sluttet å publisere nye ledighetstall.
Nå, etter at statistikerne har innført ”nye målemetoder”, er ledigheten ”redusert” til 16,1 prosent. Tilstanden er uansett så alvorlig at millioner av unge kinesere føler seg sviktet. De fleste reagerer med resignasjon. Andre, et lite mindretall, har uttrykt sin fortvilelse med plutselige voldshandlinger, noen med dødelig utfall. Hendelsene har utløst en debatt om ”Kinas forsømte generasjon” og hva som kan gjøres for å få den i arbeid. Usikkerheten har også ført til at mange unge par velger å utsette giftermål og fødsler.
Modernisering og lavere fødselstall går hånd i hånd i de fleste land. Japan, Sør-Korea, Taiwan og flere andre opplever samme utvikling. I USA, derimot, er folketallet på vei oppover. Det blir lagt merke til i Beijing. Kinesiske myndigheter har derfor fått det travelt med å oppmuntre kvinnene til å føde flere barn. Men de vil ikke. Som en amerikansk ekspert, Nicholas Eberstadt, sier: ”Det er fullt mulig å bruke bajonetter og politi for å tvinge fødselsraten ned, men det er mye vanskeligere å få dem opp ved hjelp av de samme metodene.”
Kinas økonomiske utfordringer gjør landet sårbart for amerikanske sanksjoner. I det siste har vi lest påstander om at kineserne denne gang er bedre rustet til å takle Trump. Det er mulig, men variablene i regnestykket er mange. I fjor eksporterte Kina varer til USA til en verdi av vel fem hundre milliarder dollar, betydelig mer enn da Trump innledet sin første termin i 2017. Tusener av kinesiske bedrifter lever av å eksportere til USA. Med en toll på seksti prosent, slik Trump har varslet, vil mange av dem gå over ende – særlig mindre og mellomstore bedrifter med lav fortjeneste.
Men sårbarheten går begge veier. Tilsvarende amerikanske bedrifter som har med Kina å gjøre, er i samme situasjon. Allerede nå, tre uker før han inntar Det hvite hus, bombarderes Trump med advarsler mot å handle på impuls.
For å redusere virkningene av nye amerikanske sanksjoner arbeider regjeringen i Beijing under høytrykk for å spre eksporten på flere land og regioner. Forstår vi partiavisene rett, står ”det globale sør”, som Afrika, Latin-Amerika og det folkerike India, høyt på listen. Xi har derfor valgt å bilegge grensestriden med India inntil videre. Tonen overfor Japan og Europa er også blitt vennligere. For noen år siden gjorde Kina seg bemerket med sitt aggressive ”ulvediplomati”. Kanskje ulvehylene blir færre nå.
Også Trump blir omtalt med påfallende forsiktighet i Beijing – inntil videre. Etter valget i november var Xi Jinping raskt ute med å gratulere ham. Med hilsenen inneholdt en tydelig formaning: ”Historien har vist at samarbeid mellom Kina og USA gagner begge land, mens konfrontasjon er skadelig.”
De neste månedene blir farlig spennende.
Denne artikkelen ble publisert av Dagsavisen 24.12. 2024
