Ayutthaya? Du seiler inn Thailandbukta og smyger båten inn på Chao Phraya, landets lengste elv. Timer senere får du øye på Bangkoks forgylte spir og det uforliknelige Wat Arun. Fortsetter du i enda noen timer - gjerne en dag, for elvesvingene er mange - ankommer du en av Asias glemte skjønnheter. I den myke fløyelskvelden døser de århundregamle ruinene i et mystisk burgunder skjær.
For fem hundre år siden var Ayutthaya den kanskje viktigste handelsbyen i det østlige Asia. Hit kom seilskuter fra Japan, Korea, Kina, Malaya, Malakka, Java, India, Arabia og Persia, etter hvert også fra Europa. «Det er viktig å være her i april og mai, når båtene fra Kina og Japan kommer opp elva», skrev franskmannen Abbe de Choisi i 1686.
Byen var som en smeltedigel hvor det ble snakket og forhandlet på mange språk. Tar vi med forstedene, kan byen ha hatt en million innbyggere. I dag er den langt mindre, og de langveisfarende skutene er helt borte.
Eventyrlige Ayutthaya døser på en øy hvor tre elver møtes, det vil si Chao Phraya og to til. I gamle dager var øya gjennomskåret av kanaler, slik Venezia fremdeles er. Mye av livet utfoldet seg på kanalene, hvor mindre båter drev fram og tilbake fra morgen til kveld. «Det er et herlig sted», rapporterte hollenderen Van Vliet. «Det jeg ser og opplever, er nesten mer enn øyet kan tåle.»
Bebyggelsen som omga øya, gjorde også inntrykk.
«Rundt hele byen er det mange landsbyer, herskapshus, bondehus, templer, klostre og pyramider (stupaer), og befolkningen bor like tett som i selve byen.»
Denne delen av Thailand er som skapt for risjordbruk, og avlingene blir store. Slik var det også før i tiden. Monsunregnet og den dampende varmen som fulgte utrettet mirakler. Overskuddet ga innbyggerne en trygghet som ble forvandlet til velstand og makt.
Ayutthaya ble grunnlagt i 1351. Det begynte med at en lokal fyrste, Uthong, gjorde byen til sitt sete. Historikerne mener det eksisterte en bosetting her lenge før han trampet inn på scenen. Siden byen var omgitt av vann, ble den ansett som lett å forsvare. De neste årene beseiret Uthong sine rivaler og la grunnlaget for et storrike som ikke bare omfattet mesteparten av Thailand, men også deler av Burma og Laos. Hans etterfølgere kastet seg over Kambodsja, og i 1431, ble Angkor, khmerfolkets hovedstad, plyndret og brent. Skattene de tok med hjem, var ikke få.
For Ayutthaya ble tiden som fulgte, en strålende periode. Tidlig på 1500-tallet seilte de første vestlige skutene opp Chao Phraya for å handle med et av Østens store imperier. Portugisere og nederlendere gned seg i hendene, for byens markeder bugnet av varer - gull, sølv, edle stener, elfenben, krydder, teak, sandeltre og mye annet.
Fra Ming-dynastiets Kina kom driftige handelsmenn med sine spesialiteter. 1600-tallet ble Ayutthaya-rikets fineste periode, særlig under kong Narai, som ikke bare mottok utsendinger fra hele Asia, men som selv sendte ambassadører til fjerne strøk, også til det franske hoffet.
Livet i byen kretset rundt to fenomener: Buddha og Business. Byen skal på det meste ha hatt fire hundre templer og klostre. Tusener av oransjekledde munker myldret overalt. Men handelsmennene var nok enda flere, og ennå finner vi restene av noen av utlendingenes bosettinger.
Mye tyder på at Kina-handelen var en viktig drivkraft bak Ayutthayas oppsving, men også en årsak til byens tilbakegang. For med årene mistet Ming-dynastiet mye av sin glans, og i 1644 gikk det under.
I Ayutthaya satte forfallet inn, og i 1767 ble byen beleiret av en overmektig burmesisk hær. Etter fjorten kritiske måneder stormet burmeserne inn. Tusener av innbyggere ble spiddet til døde, mens andre ble tatt som slaver og ført i lenker til erobrernes hjemland. Slik døde byen, og den ble aldri gjenreist, skjønt noen ruiner ble stående. Med årene ble de restaurert og forskjønnet. Det er disse vi ser i dag, pluss flere nyere templer som skinner om kapp med den alltid smilende thailandske solen.
«Her ser vi restene av kongens palass», sier guiden min og peker på noen steiner i bakken; de danner et stort, men nesten usynlig rektangel. «Her levde han i sus og dus.»
Akkurat her, tenker jeg, ble det holdt seremonier og opptog til kongens pris. Vi leser om dem i bøker som for lengst har gulnet. På de store høytidene samlet flere tusen mennesker seg foran kongepalasset for å tilbe sin Herre og Mester. Det gjorde de ved å knele og bøye hodet i sandstøvet.
Nå og da stanser jeg for å lytte, som om tempelbjellene og de kongelige trompeter skulle fylle luften på ny, flere århundrer etter at stillheten kom på besøk. Men nei, bare en og annen fugl rasler i de grønne trekronene. Iblant forstyrres freden av travle, høytsnakkende turledere. Flokker av turister er kommet fra Bangkok for å fornemme det som en gang var. Ayutthaya er Thailands svar på Kambodsjas Angkor. Byen ble født da Angkor døde, men skulle til slutt lide samme skjebne som khmerfolkets hovedstad.
Så ubarmhjertig er historien.
I Ayutthaya klarte en sterk mann, Taksin, å redde restene av det gamle kongedømmet. Taksin mente det ville være uklokt å gjenreise thaihovedstaden på samme sted. Derfor bestemte han at det skulle opprettes et nytt kongesete 85 kilometer lenger sør, fremdeles ved Chao Phraya. Slik gikk det til at Bangkok ble utropt til landets nye hovedstad femten år etter Ayutthayas fall.
Mye av mursteinen fra templene i Ayutthaya ble nå fraktet på flåter til byggeplassene lenger sør. Transportene pågikk i årevis; slik ble byen ribbet for enda mer.
Thaiene så opp til Taksin som sin redningsmann, og som sine forgjengere forlangte han å bli dyrket som en gudekonge («devaraja»). Men flyttesjauen påførte folket store lidelser, og mange murret. Bedre ble det ikke da han begynte å oppføre seg på underlig vis, som om han hadde gått fra forstanden. Det sies at han ved en anledning forsøkte å fly som en fugl, mest sannsynlig med lite hell.
Til slutt, i 1781, ble han tvunget til å abdisere og dømt til døden. Dødsdommen ble fullbyrdet i henhold til forskriftene, som sa at ingen av kongelig avstamning måtte få spilt blod på bakken. Han ble derfor stappet i en fløyelssekk og klubbet til døde i den nye kongens nærvær.
Stakkars mann! I det hinsidige kan han imidlertid trøste seg med at innbyggerne i Ayutthaya har reist flere ranke statuer av ham, som oftest med et sverd i hånden.
Hovedstaden har forlot, står oppført på UNESCOs verneliste og omtales som Ayutthaya historiske park. De fleste som kommer hit, ofrer helligdommene en dag eller to. Det er for lite. Både byen og landskapet rundt fortjener en uke eller mer. Da får du tid til å lene deg tilbake, oppdage deg selv og nyte synet av lotusblomstene i vanndammene; de er som malerier av Monet eller Manet, bare enda vakrere. En vandring i parkens rikholdige museum hører også med.
Du rekker også å besøke den kristne kirken på landsiden sør for byen. De kristne er ikke mange i Thailand, hvor 94 prosent av innbyggerne oppgis å være buddhister. Men den katolske St. Josefskirken har overlevd alle kriger og stormkast siden slutten av 1600-tallet. De første messene ble holdt på latin; nå er det thaiene selv som står for alt som skjer.
«Denne kirken har vært i kontinuerlig drift i 358 år», sier den vennlige faderen som viser meg rundt. «Og snart er det jul.»
……………
Les mer om denne delen av Asia i min bok «Buddhas barn - En reise blant mennesker». Første gang utgitt av Cappelen Damm i 2006, senere flere utgivelser, blant annet av National Geographic (tysk). Du kjøper boken i bokhandelen eller på nett. Finnes også som lydbok.
Ayutthaya ble grunnlagt i 1351. Det begynte med at en lokal fyrste, Uthong, gjorde byen til sitt sete. Historikerne mener det eksisterte en bosetting her lenge før han trampet inn på scenen. Siden byen var omgitt av vann, ble den ansett som lett å forsvare. De neste årene beseiret Uthong sine rivaler og la grunnlaget for et storrike som ikke bare omfattet mesteparten av Thailand, men også deler av Burma og Laos. Hans etterfølgere kastet seg over Kambodsja, og i 1431, ble Angkor, khmerfolkets hovedstad, plyndret og brent. Skattene de tok med hjem, var ikke få.
For Ayutthaya ble tiden som fulgte, en strålende periode. Tidlig på 1500-tallet seilte de første vestlige skutene opp Chao Phraya for å handle med et av Østens store imperier. Portugisere og nederlendere gned seg i hendene, for byens markeder bugnet av varer - gull, sølv, edle stener, elfenben, krydder, teak, sandeltre og mye annet.
Fra Ming-dynastiets Kina kom driftige handelsmenn med sine spesialiteter. 1600-tallet ble Ayutthaya-rikets fineste periode, særlig under kong Narai, som ikke bare mottok utsendinger fra hele Asia, men som selv sendte ambassadører til fjerne strøk, også til det franske hoffet.
Livet i byen kretset rundt to fenomener: Buddha og Business. Byen skal på det meste ha hatt fire hundre templer og klostre. Tusener av oransjekledde munker myldret overalt. Men handelsmennene var nok enda flere, og ennå finner vi restene av noen av utlendingenes bosettinger.
Mye tyder på at Kina-handelen var en viktig drivkraft bak Ayutthayas oppsving, men også en årsak til byens tilbakegang. For med årene mistet Ming-dynastiet mye av sin glans, og i 1644 gikk det under.
I Ayutthaya satte forfallet inn, og i 1767 ble byen beleiret av en overmektig burmesisk hær. Etter fjorten kritiske måneder stormet burmeserne inn. Tusener av innbyggere ble spiddet til døde, mens andre ble tatt som slaver og ført i lenker til erobrernes hjemland. Slik døde byen, og den ble aldri gjenreist, skjønt noen ruiner ble stående. Med årene ble de restaurert og forskjønnet. Det er disse vi ser i dag, pluss flere nyere templer som skinner om kapp med den alltid smilende thailandske solen.
«Her ser vi restene av kongens palass», sier guiden min og peker på noen steiner i bakken; de danner et stort, men nesten usynlig rektangel. «Her levde han i sus og dus.»
Akkurat her, tenker jeg, ble det holdt seremonier og opptog til kongens pris. Vi leser om dem i bøker som for lengst har gulnet. På de store høytidene samlet flere tusen mennesker seg foran kongepalasset for å tilbe sin Herre og Mester. Det gjorde de ved å knele og bøye hodet i sandstøvet.
Nå og da stanser jeg for å lytte, som om tempelbjellene og de kongelige trompeter skulle fylle luften på ny, flere århundrer etter at stillheten kom på besøk. Men nei, bare en og annen fugl rasler i de grønne trekronene. Iblant forstyrres freden av travle, høytsnakkende turledere. Flokker av turister er kommet fra Bangkok for å fornemme det som en gang var. Ayutthaya er Thailands svar på Kambodsjas Angkor. Byen ble født da Angkor døde, men skulle til slutt lide samme skjebne som khmerfolkets hovedstad.
Så ubarmhjertig er historien.
I Ayutthaya klarte en sterk mann, Taksin, å redde restene av det gamle kongedømmet. Taksin mente det ville være uklokt å gjenreise thaihovedstaden på samme sted. Derfor bestemte han at det skulle opprettes et nytt kongesete 85 kilometer lenger sør, fremdeles ved Chao Phraya. Slik gikk det til at Bangkok ble utropt til landets nye hovedstad femten år etter Ayutthayas fall.
Mye av mursteinen fra templene i Ayutthaya ble nå fraktet på flåter til byggeplassene lenger sør. Transportene pågikk i årevis; slik ble byen ribbet for enda mer.
Thaiene så opp til Taksin som sin redningsmann, og som sine forgjengere forlangte han å bli dyrket som en gudekonge («devaraja»). Men flyttesjauen påførte folket store lidelser, og mange murret. Bedre ble det ikke da han begynte å oppføre seg på underlig vis, som om han hadde gått fra forstanden. Det sies at han ved en anledning forsøkte å fly som en fugl, mest sannsynlig med lite hell.
Til slutt, i 1781, ble han tvunget til å abdisere og dømt til døden. Dødsdommen ble fullbyrdet i henhold til forskriftene, som sa at ingen av kongelig avstamning måtte få spilt blod på bakken. Han ble derfor stappet i en fløyelssekk og klubbet til døde i den nye kongens nærvær.
Stakkars mann! I det hinsidige kan han imidlertid trøste seg med at innbyggerne i Ayutthaya har reist flere ranke statuer av ham, som oftest med et sverd i hånden.
Hovedstaden har forlot, står oppført på UNESCOs verneliste og omtales som Ayutthaya historiske park. De fleste som kommer hit, ofrer helligdommene en dag eller to. Det er for lite. Både byen og landskapet rundt fortjener en uke eller mer. Da får du tid til å lene deg tilbake, oppdage deg selv og nyte synet av lotusblomstene i vanndammene; de er som malerier av Monet eller Manet, bare enda vakrere. En vandring i parkens rikholdige museum hører også med.
Du rekker også å besøke den kristne kirken på landsiden sør for byen. De kristne er ikke mange i Thailand, hvor 94 prosent av innbyggerne oppgis å være buddhister. Men den katolske St. Josefskirken har overlevd alle kriger og stormkast siden slutten av 1600-tallet. De første messene ble holdt på latin; nå er det thaiene selv som står for alt som skjer.
«Denne kirken har vært i kontinuerlig drift i 358 år», sier den vennlige faderen som viser meg rundt. «Og snart er det jul.»
……………
Les mer om denne delen av Asia i min bok «Buddhas barn - En reise blant mennesker». Første gang utgitt av Cappelen Damm i 2006, senere flere utgivelser, blant annet av National Geographic (tysk). Du kjøper boken i bokhandelen eller på nett. Finnes også som lydbok.
