Kristoffer Rønnebergs ferske bok om Taiwan heter «Stormens øy – Kampen om Taiwan og demokratiets fremtid». Forfatteren er kjent som en dyktig utenriksjournalist i Aftenposten og har «solid bakgrunn for egne meninger». Han har i årevis dekket Kina og Asia for sin avis og har også vært fastboende i regionen. I 2006 besøkte han Taiwan første gang, senere er det blitt flere. Under sitt siste besøk syntes han stemningen på øya virket påfallende rolig. Men som han tilføyer: «Spørsmålet er om det bare er stille før stormen.»
Det går nesten ikke en dag uten at vi hører om Taiwan. Stadige kinesiske militærøvelser i Taiwan-stredet vitner om at Xi Jinping og Co. er fast bestemt på å innlemme øya i Folkerepublikken Kina. Men flertallet av øyboerne vil ikke. De føler seg ikke knyttet til fastlandet, først og fremst fordi de mener å ha en annen historie, men også fordi de anser regimet i Beijing som helt uspiselig.
I årenes løp er det utgitt mange bøker om Kina her hjemme, men ingen om Taiwan. Rønnebergs bok fyller et tomrom. På journalistens vis reiser han nysgjerrig fra sted til sted, blant annet til Kinmen, den lille utposten som ligger bare noen kilometer fra fastlandet. Han snakker med høy og lav og får på denne måten mange og varierte inntrykk av Taiwan og de 23,5 millioner innbyggerne som befinner seg i «stormen».
Rønneberg innleder boken med å gi oss et historisk riss. Han forteller at øya har vært befolket i minst femten tusen år, helt siden de første menneskene tok seg over fra fastlandet ved slutten av forrige istid. Andre innvandrere kom fra nord, øst og sør. Øyhoppingens kunst ble også utøvd i gamle dager. Noen kan ha kommet fra fjerne øyer som Fiji og det som i dag er New Zealand. I hvert fall er det funnet DNA-spor som knytter yamifolket på Taiwan til maoriene på New Zealand. I dag er 97 prosent av innbyggerne etniske kinesere.
Inntil portugisernes ankomst levde taiwanerne sitt eget frie liv, bare avbrutt av pirater og en og annen handelsskute. Vel hundre år senere, på 1600-tallets andre halvdel, ble øya erobret av krigere fra fastlandet. Den daværende Qing-keiseren viste imidlertid liten interesse for nyanskaffelsen og skal ha sagt at øya ikke var noe annet enn en søleklump: «Vi vinner ingenting på å eie den, og det hadde ikke vært noe tap om vi ikke hadde overtatt den.»
Et visst nærvær måtte allikevel til, om ikke bare for å holde brysomme imperialister på avstand. Men keiserne i Beijing klarte ikke å sette dype spor, og da Japan gikk til angrep i 1895, varte det ikke lenge før Qing-styret kollapset. De neste årene fram til verdenskrigens slutt i 1945 var Taiwan på japanske hender. Så kom fastlands-kineserne tilbake, da under ledelse av general Chiang Kai-shek. Men tilbakekomsten ble møtt med hardnakket motstand, og da øyboerne gjorde opprør mot inntrengerne i 1947, svarte Chiangs menn med å massakrere flere tusen mennesker.
Det er viktig å ha med dette bakteppet, og Rønneberg får det med. Blodet som rant, skapte dype motsetninger mellom nykommerne fra fastlandet og den opprinnelige befolkningen.
To år senere, i 1949, raknet Chiangs regime på fastlandet, og enda flere fastlands-kinesere krysset Taiwan-stredet på flukt fra Maos styrker, blant dem Chiang selv.
De neste årene skulle by på både surt og søtt. Med velvillig bistand fra USA klarte Chiang og hans parti, Guomindang (KMT), å få fart på økonomien, men regimet var hardt og tålte ingen opposisjon. Først på slutten av 1980-tallet begynte nye vinder å blåse over øya. Med årene ble det harde styret erstattet av et velfungerende demokrati, og det gamle KMT måtte vike for Det demokratiske fremskrittspartiet (DPP).
I motsetning til KMT har DPP ingen drøm om «gjenerobring» eller «gjenforening», ikke engang i en fjern fremtid. DPP ønsker å bevare Taiwan som en sterk, fri og demokratisk bastion i Asia. Som Rønneberg påpeker, viser stadige meningsmålinger at et klart flertall ikke ønsker å bli innlemmet i Folkerepublikken Kina, verken på kort eller lang sikt. DPP minner om at Taiwans bånd til fastlandet har vært løse, og at Beijings krav på overherredømme mangler rot i virkeligheten. Vi står med andre ord overfor to forskjellige tolkninger av historien.
Gjennom sine mange intervjuer får Rønneberg fram både farene og mulighetene. Han intervjuer Ma Ying-jeou, som var president på øya fra 2008 til 2016. Mas familie kom fra fastlandet, derfor falt det ham naturlig å bli aktiv i KMT og opprettholde drømmen om gjenforening. Selv i dag forsøker han å holde liv i den. På motsatt side står dagens president, William Lai, som representerer de mange som har liten eller ingen tilknytning til fastlandet.
Lai tiltrådte som president tidligere i år. Med det store Kina som nærmeste nabo må han veie sine ord på gullvekt. Å erklære Taiwan som selvstendig stat under de nåværende forhold, er åpenbart for farlig. Gjør han det, kan Kina svare militært, kanskje med en blokade eller en regulær invasjon. Inntil videre «kriger» Kina – som Rønneberg påpeker – på mange andre vis. Cyberkrigen mot Taiwan er allerede i full gang, med stadige innbrudd og forsøk på å lamme kritisk infrastruktur.
Beijing driver også en aktiv desinformasjonskampanje for å sverte ledende taiwanske og amerikanske politikere. USA og Taiwan har ingen militær allianse, men amerikanernes våpenhjelp og politisk støtte har siden 1949 vært avgjørende for øyas overlevelse. Hva president Donald Trump vil finne på, er helt i det blå. Kanskje vil «stormen» tilta, kanskje ikke. I Taipei, Tokyo, Manila og andre asiatiske hovedsteder følges utviklingen med argusøyne.
Kristoffer Rønneberg har skrevet en god bok. Den er lettlest og engasjerende, og ikke minst – den gir oss viktig kunnskap om en øystat vi vil høre mye om i årene som kommer.
Denne bokomtalen ble publisert av panoramanyheter.no 22.11 2024
