Slik begynner Ibn Battuta sin eventyrlige beretning. Reisen skulle vare i 29 år og føre ham til Asias fjerneste strøk. Da han omsider fikk nok, hadde han besøkt 44 av de land vi i dag finner på verdenskartet.
Tanger ligger på Afrikas nordspiss, tvers overfor Gibraltar. Byen hadde i århundrer vært et knutepunkt for ferdselen i regionen. Her hadde fønikere, romere, vandaler, arabere og spaniere hersket i tur og orden. Hit kom karavaner fra fjern og nær, og i byens havn lå seilskuter fra halve kloden. Unge Ibn bestemte seg for å oppdage verden, og det året han fylte 22, kastet han seg på en kamel med kurs for Mekka, 450 mil unna.
Han visste at reisen ville bli lang og farlig, og det skortet ikke på advarsler. Men «en indre kraft» befalte ham å dra. De første tre ukene red han alene, men snart fant han ut at det var tryggest å slutte seg til organiserte karavaner. I Alger ble han syk, og da karavanen på ny satte seg i bevegelse, var det bare så vidt han klarte å klamre seg til kamelryggen. «Hvis Gud har bestemt at jeg skal dø, skal jeg gjøre det på landeveien, med ansiktet vendt mot Mekka...»
Karavanen ble til en skole i islam, «en prosesjon til Guds ære». Da den nærmet seg Egypt, besto den av flere tusen reisende, både pilegrimer og handelsmenn. Vel fremme i Kairo konstaterte Ibn at byen hadde «12 000 vannbærere og 30 000 andre bærere», og på Nilen drev 36 000 båter i den varme, rolige brisen.
I Nildeltaet ble han kjent med drømmetyderen Abu Abdullah al Murshidi. En natt mens han lå og sov på taket til Abus enkle leirhus, begynte han å drømme. Snorkende så han fremtiden folde seg ut: «Jeg drømte at jeg satt på vingen til en stor fugl som fløy meg i retning Mekka - og så til Jemen. Til slutt landet den i et grønt land og satte meg av.»
Neste morgen ble han forundret over å oppdage at Abu allerede visste om drømmen. Etter å ha tydet den fastslo sjeiken at Ibn ville reise videre til «Jordens ytterste punkt» og bli den største reisende noensinne. Som et bidrag til reisekassen fikk han «en anselig mengde kaker og sølvpenger», og ferden fortsatte. Først til Jerusalem, Betlehem og Hebron, så til Libanon og Syria.
Flere måneder senere vaklet Ibn Battuta inn i den helligste av alle byer: «Vi falt på våre knær i Hjemmet til Gud den aller høyeste og hevet våre øyne mot Kaba, vi gikk de sju rundene og kysset den svarte steinen, vi drakk vann fra den hellige Zanzambrønnen, før vi til slutt tok inn på et herberge nær Ibrahimporten.» Hans skildringer av folkelivet er fulle av farger og liv. En kveld er han vitne til at en tyv får hånden kuttet av. Et hardt slag med sverdet, og hånden med de lange fingrene deiser rett i ørkenstøvet.
De neste 28 årene fortsatte Battuta å reise. Kartet over hans endeløse karavaner bringer tankene hen til en bakrustegning av Pablo Picasso, et virvar av kruseduller og omveier, av innfall og utfall, av snorrette streker avbrutt av krappe svinger - Afrika, Krim og de russiske stepper, Silkeveien til Bukhara og Samarkand, så Anatolia, Afghanistan og Persia. Som Marco Polo (1254-1324) dro han fordel av Pax Mongolica - den mongolske fred. I store deler av Asia hersket mongolene. Gamle grenser var fjernet, veiene var åpne.
I likhet med Marco Polo reiste Ibn Battuta med hest og kamel. Bedre framkomstmidler fantes ikke. Omsider, trolig i 1333, travet han inn i India. Sultanen som styrte landet, lot seg imponere og utnevnte ham like godt til indisk ambassadør i Kina. Battuta takket og bukket. Havet neste.
Karavanen til Det indiske hav besto av et tusentall kongelige ryttere, av konkubiner og dansende kvinner, av trommeslagere og tjenere, og av et dampende kjøkken som fikk tarmtottene til å vrenge seg i magene til bøndene i veikanten. Snart ble følget overfalt av røvere. Battuta ble frastjålet både klær og sverd, og plutselig sto han der, i Adams drakt og lutter ensom, i et uttørket elveleie. Heldigvis ble han reddet av muslimske soldater og fraktet med båt til havnebyen Calicut. Der fikk han leie tre kinesiske seilskuter, hver av dem med tolv seil, og snart var alt klappet og klart for seilasen til Kina.
På avreisedagen, en fredag, falt Ibn Battuta på sine knær og ba til Allah. Men i stedet for å bli belønnet med godvær, ble skutene forvandlet til pinneved i en fryktelig orkan. I løpet av noen dramatiske timer druknet hele følget - kapteiner, sjøfolk og slaver, samt et hundretall hester - i de frådende bølgene. Battuta ble stående igjen i fjæresteinene med sitt søkkvåte bønneteppe og noen skarve skillinger i bukselommen. Hva nå?
Engstelig som han var for sultanens reaksjon, valgte Battuta å tie om forliset. I stedet bestemte han seg for å dra videre ved egen hjelp. Måneder senere vasset han i land på Maldivene, et tropisk øyrike med vaiende palmer og sukkerhvite strender. Mottakelsen ble strålende. Da dronning Khadija fikk høre at den langveisfarende var Indias ambassadør til Kina, kvitterte hun med både gull og perler og talløse skjønne slavekvinner. «Bli her så lenge du vil!" Og Battuta ble. Raskt oppdaget han at kjærligheten hadde nokså frie tøyler på øyene, «og selv hadde jeg fire hustruer, og da regner jeg ikke med konkubinene. Hver natt skiftet jeg partner».
På dagtid arbeidet han som dommer. Etter å ha tilbrakt mesteparten av livet blant godt påkledde muslimer, ble han urolig over å se så mange halvnakne mennesker, selv kvinner: «De fleste bærer bare et lendeklede. Som dommer forsøkte jeg å overtale kvinnene til å kle på seg, men uten hell.» Hans uro over andre folks løsaktive moral er en gjenganger i beretningen, og gang på gang leser vi at han griper aktivt inn i håp om å få synderne på rett kjøl.
Etter en tid seilte Battuta videre. En vårdag i 1338 krabbet han i land på kinesisk jord, visstnok i havnebyen Quanzhou. «For den reisende er Kina det tryggeste av alle land", forteller han. Landet viste seg å være enestående rikt. Selv tiggere og fattige munker gikk kledd i silke. Hans beskrivelse av Kinas velstand har mye til felles med Marco Polos. Likevel mislikte han mye av den kinesiske kulturen, og maten han fikk, mest svinekjøtt- og hundekjøtt, falt slett ikke i smak.
Historikere vil muligens utpekte kapitlene om Kina til bokens svakeste. Straks Battuta går i land i Midtens rike, blir han mindre konkret, noe som har fått enkelte til å tvile på om han virkelig reiste så langt. Enkelte historikere har også ytret tvil om Marco Polo reiste til Kina.
I motsetning til Polo, som var handelsmann, hadde Battuta en sterk religiøs drivkraft. Som sunnimuslim var han særlig opptatt av troens vilkår under andre himmelstrøk. Hvor han enn kom, oppsøkte han skolerte muslimer for å suge til seg ny kunnskap. Der Marco Polo forteller om vekslingskurser og livet i basarene, er Battuta mer opptatt av å beskrive det religiøse liv. Han er kritisk til shiamuslimer, kristne og jøder, og de som tror på mer enn én gud, har han ingen sans for. I Kina fant han mange "hedninger og avgudsdyrkere".
Den store ventianer ble værende i Kina i sytten år, Battuta nøyde seg med tre. Hjemreisen foregikk sjøveien. Underveis gikk han i land på Sumatra, i Calicut, Hormus og Bagdad, og igjen oppsøkte han Mekka for å kretse rundt den svarte kabaen og be til sin Herre og Mester.
I 1354, etter nye år med eventyr og halsbrekkende reiser, klappet Battuta til kai i sin barndoms by. Vel hjemme ble han fortalt at moren hans nettopp hadde sovnet inn. Marokko var likevel det beste av alle land, for det hadde «rikelig med vann og grøde», og folket spiste seg alltid mett.
Men hva gjør en sann reisende straks han er hjemme? Selvfølgelig, han pakker bagasjen og reiser videre. Nå ville han oppdage verden sør for Sahara. Kamelene brakte ham til Mali, der han ble mottatt av kong Mansa Suleyman. Kongen viste seg å være lite gjestfri, og litt skuffet red Battuta samme vei tilbake for å avlegge rapport til sultanen av Fez.
Sultanen var en vitebegjærlig mann. Derfor ba han Battuta om å skrive en "Rihla", en reiseberetning, om alle sine halsbrekkende ekspedisjoner. En ung forfatter, Ibn Juzayy, ble stilt til hans rådighet, og to år senere var verket fullført. De neste årene virket Battuta som dommer i nærheten av byen Fez, hvor han døde, trolig i 1368.
Turister som i dag besøker Tanger, lokkes til en bygning som visstnok skal være hans siste hvilested. Guidene hevder at jordflekken tilhørte familien Battuta. Turistene føres inn i et hvitkalket hus for å betrakte en halvannen meter lang kiste drapert i grønn silke. Levningene under kistelokket sies å være Battutas, men ingen kan bevise det. De søvnige vaktene i porten tjener uansett noen skillinger hver dag.
Manuskriptet med Battutas nedtegnelser, skrevet på arabisk, ligger vel forvart i Biblioteque Nationale i Paris. Lenge var det liten interesse for det, selv i den islamske verden, og først på 1800-tallet ble det oversatt til fransk, tysk og engelsk. Derfor klarte Marco Polo «å stjele showet» i flere hundre år. Men enhver som sammenlikner Battutas beretning med Marco Polos, vil oppdage at marokkaneren har mer å fortelle. Reisene er flere, hendingene mer dramatiske, og språket er livligere. Hvor troverdige skildringene er, er en annen sak. I likhet med Marco Polo kan vi ikke se bort fra at Battuta lot seg friste til overdrivelser, og Ibn Juzayys dikterhånd kan nok også ha løpt løpsk iblant.
Boken han etterlot seg, er uansett en sjelden skatt. Du kan kjøpe hans "Rihla" på nettet.
Les mer om Ibn Battutas og hans tid i min bok "Midtens rike - En vandring i Kinas historie", som nå foreligger i ny og utvidet utgave.
Men hva gjør en sann reisende straks han er hjemme? Selvfølgelig, han pakker bagasjen og reiser videre. Nå ville han oppdage verden sør for Sahara. Kamelene brakte ham til Mali, der han ble mottatt av kong Mansa Suleyman. Kongen viste seg å være lite gjestfri, og litt skuffet red Battuta samme vei tilbake for å avlegge rapport til sultanen av Fez.
Sultanen var en vitebegjærlig mann. Derfor ba han Battuta om å skrive en "Rihla", en reiseberetning, om alle sine halsbrekkende ekspedisjoner. En ung forfatter, Ibn Juzayy, ble stilt til hans rådighet, og to år senere var verket fullført. De neste årene virket Battuta som dommer i nærheten av byen Fez, hvor han døde, trolig i 1368.
Turister som i dag besøker Tanger, lokkes til en bygning som visstnok skal være hans siste hvilested. Guidene hevder at jordflekken tilhørte familien Battuta. Turistene føres inn i et hvitkalket hus for å betrakte en halvannen meter lang kiste drapert i grønn silke. Levningene under kistelokket sies å være Battutas, men ingen kan bevise det. De søvnige vaktene i porten tjener uansett noen skillinger hver dag.
Manuskriptet med Battutas nedtegnelser, skrevet på arabisk, ligger vel forvart i Biblioteque Nationale i Paris. Lenge var det liten interesse for det, selv i den islamske verden, og først på 1800-tallet ble det oversatt til fransk, tysk og engelsk. Derfor klarte Marco Polo «å stjele showet» i flere hundre år. Men enhver som sammenlikner Battutas beretning med Marco Polos, vil oppdage at marokkaneren har mer å fortelle. Reisene er flere, hendingene mer dramatiske, og språket er livligere. Hvor troverdige skildringene er, er en annen sak. I likhet med Marco Polo kan vi ikke se bort fra at Battuta lot seg friste til overdrivelser, og Ibn Juzayys dikterhånd kan nok også ha løpt løpsk iblant.
Boken han etterlot seg, er uansett en sjelden skatt. Du kan kjøpe hans "Rihla" på nettet.
Les mer om Ibn Battutas og hans tid i min bok "Midtens rike - En vandring i Kinas historie", som nå foreligger i ny og utvidet utgave.
