Verden holder pusten, i neste uke er det valg i USA. Også de kinesiske lederne følger nøye med. Hvem «stemmer» de på? Kamala Harris eller Donald Trump?
Spekulasjonene har vært mange. I tidsskriftet Foreign Affairs skriver kommentatoren Agatha Demarais at Kina «heier på Trump». Andre mener at lederne i Beijing er usikre på hvem de er best tjent med. Professor Zhao Minghao ved Fudan-universitetet i Shanghai sier til Financial Times at Harris og Trump er som «to giftbegere» for Kina. Men hvilket av dem inneholder minst gift?
Et kort historisk tilbakeblikk viser at Kina har samarbeidet tålelig bra med både demokratiske og republikanske presidenter:
USA og Kina opprettet diplomatiske forbindelser først i 1979. Det skjedde mens demokraten Jimmy Carter satt i Det hvite hus. Men isen ble brutt allerede sju år tidligere, da republikaneren Richard Nixon reiste til Kina for å be om fred og forsoning. Nixon var opptatt av å demme opp for Sovjetunionen og ville ha Kina med på laget. Formann Mao viste seg å være syk og skral, men mottok Nixon med åpne armer og sa: «Jeg stemte på deg ved det siste valget.»
To år senere ble Nixon felt av Watergate-skandelen, mens Mao ble oppslukt av alderdommens tåke. Da han døde i 1976, hadde han holdt Kina i et jerngrep i 27 år.
Etter at president Carter hadde fullført sitt fireårige løp i 1981, fulgte to republikanske presidenter, Ronald Reagan og George Bush. Begge la vekt på å utvikle et godt forhold til Kina og lyktes langt på vei, skjønt mye ble ødelagt da Folkets frigjøringshær i 1989 slo ned et stort opprør i Beijing med tanks og rå våpenmakt.
Bush ble avløst av demokraten Bill Clinton. Han var i utgangspunktet ingen Kina-venn og kritiserte sin forgjenger for å ha vært «soft» overfor makthaverne i Beijing. Etter hvert skiftet han mening, og på 1990-tallets andre halvdel talte han varmt for at Kina burde opptas som medlem i Verdens handelsorganisasjon (WTO). «Medlemsskap i WTO vil naturligvis ikke gjøre Kina til et fritt samfunn over natten, men jeg er overbevist om at landet over tid vil bevege seg i den retning», sa han i en tale ved årtusenskiftet.
I dag er det lett å se at han tok feil.
Da Kina ble stemt inn i WTO i 2001, hadde republikaneren George Bush jr. flyttet inn i Det ovale kontor. Også han valgte å forholde seg positiv til Kina, selv om det var gnisninger nok. Som et uttrykk for sin gode vilje reiste han til Beijing i 2008 for å kaste glans over åpningen av sommer-OL.
Etter at Bush jr. var i mål, falt det i demokraten Barack Obamas lodd å takle forholdet til Kina. Det skortet ikke på visjoner, men det varte ikke lenge før Kina begynte å ta seg til rette på en ny og frekkere måte - ikke bare som handelspartner og medlem av WTO, men også som politisk og militær aktør. Ikke minst Kinas stadige trusler overfor Taiwan og aggressive atferd i Sør-Kinahavet vakte reaksjoner i USA. Obama valgte likevel å gå forsiktig i dørene og blir nok av mange, også kineserne, husket som svak i møtet med det oppadstigende Kina.
Det hører med til historien at Obamas presidentperiode (2009 til 2017) falt sammen i tid med Xi Jinpings maktovertakelse. Xi ble generalsekretær i kommunistpartiet i 2012 og president året etter.
Under valgkampen for åtte år siden mobiliserte republikaneren Donald Trump velgerne med sine rasende angrep på Kina. Han anklaget Xi & Co. for å ha stjålet millioner av amerikanske arbeidsplasser og lovet å bringe dem tilbake. For å «fikse» problemet inviterte han Xi til Det hvite hus og sitt fasjonable hjem i Florida. Begge var i det joviale hjørnet, og Trump overøste sin motpart med komplimenter. Men Xi viste seg snart som Trumps overmann, og i handelsforhandlingene som fulgte, fikk USA lite tilbake. Så kom pandemien, og det meste gikk i stå.
Under demokraten Joe Biden er forholdet til Kina blitt om mulig enda dårligere. Kina anses ikke bare som en vanskelig handelspartner, men også som en politisk og militær trussel mot USA og Vesten. EU og NATO er kommet til samme konklusjon, hvilket er lett å forstå i lys av den politiske tilstanden i Kina og landets rolle på den globale arena.
Demokrater og republikanere er i dag samstemte i synet på Kina. Egotripperen Trump er likevel en usikkerhetsfaktor som kan velte de fleste rasjonelle analyser. I verste fall kan han nok en gang sette det transatlantiske samarbeidet på prøve, til umåtelig glede for Kina. Under Xi har Kina arbeidet under høytrykk for å så splittelse i Europa og mellom Europa og USA. Hvor krevende det var å holde «troppene» noenlunde samlet, vil nok Jens Stoltenberg fortelle om i sin varslede bok.
Trump kan også komme til å filleriste samarbeidet mellom USA og dets asiatiske allierte. Det som opptar ham mer enn noe annet, er å skvise mest mulig penger ut av USAs partnere. Det betyr at Japan, Sør-Korea, Taiwan og Filippinene må belage seg på tøffere tider med Trump ved roret. Han har allerede varslet at Sør-Korea må punge ut med «minst ti milliarder dollar» for å opprettholde forsvarssamarbeidet med USA.
Slike trusler passer Kina som hånd i hanske. En Trump-seier kan derfor vise seg å være gull verd for Xi.
Men Trump kan også finne på å ramme Kina med skyhøye tollsatser. «Toll på importvarer er noe av det største som noensinne er oppfunnet», sa han i en tale forleden. Han vil innføre en tollsats på seksti prosent på all import fra Kina, men er villig til å gå enda høyere «om nødvendig». Formålet er å beskytte amerikansk industri og å skape «ubegripelig mange nye arbeidsplasser».
Gjør Trump alvor av sine planer, vil Kina bli hardt rammet. Landet har de siste årene slitt med stor arbeidsledighet, lavt forbruk og voksende gjeld. Lederne i Beijing er derfor engstelige for straffetiltak som kan gjøre vondt verre. Klarer de ikke å håndtere økonomien på skikkelig vis, risikerer landet å bli rammet av sosial uro.
Men Xi Jinping kan slå tilbake og straffe USA på samme vis. Viktige deler av amerikansk næringsliv har for lengst gjort seg avhengig av samrøret med Kina. Velger Xi å legge nye hindringer i veien for USA, risikerer også amerikanske arbeidstakere å bli kastet ut i ledighet. Ingen av partene vil slippe uskadde fra ny runde med handelskrig.
Samhandelen mellom de to gigantene nådde i fjor 575 milliarder amerikanske dollar. USAs eksport til Kina ble anslått til 148 milliarder dollar, mens verdien av importen var på vel 427 milliarder. USA hadde med andre ord et stort underskudd i samhandelen med Kina. Det voksende underskuddet har i årevis vært en kilde til Kina-fiendtlighet i begge politiske leirer i USA.
Mens forholdet forsures av handel og annet, er begge land opptatt av å orientere seg mot alternative markeder. En slik nyorientering vil ta tid. Samhandelen er likevel skyhøy. En «de-coupling» (frakobling) er derfor ikke realistisk. Men en gradvis «de-risking» er mulig om partene går inn for det.
Blir Kamala Harris ny president, får Kina en motpart med liten eller ingen utenrikspolitisk erfaring. Men alt tyder på at hun vil fortsette i Bidens spor og sette tydelige krav til Kina, ikke bare i de pågående handelsforhandlingene, men også på andre viktige områder. I en tale i Pittsburg forleden sa hun at hun som president vil sørge for at USA, og ikke Kina, vinner «kampen om det 21. århundre».
Harris vil også behandle USAs allierte på en ganske annen måte enn Trump og spare dem for høylytte utblåsninger i tide og utide. Men som president må hun også være kreativ og utforske nye spor for å få Kina i tale. I Europa står krigen i Ukraina øverst på dagsordenen, i Asia Taiwan, Nord-Korea og Kinas ulovlige anneksjon av Sør-Kinahavet. Hun må også intensivere dialogen med Kina for å bekjempe den globale klimakrisen.
Det sistnevnte er nok klimafornekteren Trump mindre opptatt av.
I Beijing, som overalt ellers, vil lederne sitte klistret til TV-skjermen på valgnatten. Når resultatet foreligger, har de bare ett «giftbeger» å forholde seg til.
