Kina sliter med å innfri to sentrale mål. Jevnere levekår for kinesere i Kina. Og etablering av Kina som en dominerende aktør globalt. Det krever ny kunnskap som gir grunnlag for innovasjoner og nye produkter som vi knapt nok kan forestille oss i dag.
Den industrielle revolusjonen innebar en overgang fra håndverk og muskelkraft til fabrikkproduksjon og maskinkraft. Oppfinnelser som dampmaskinen og spinnemaskinen sto sentralt i denne utviklingen. Det hele startet i England midt på 1700-tallet.
Etter hvert tok USA gradvis over. Fra en forsiktig begynnelse tidlig på 1800-tallet tok industriproduksjonen i USA seg etter hvert kraftig opp. Oppfinnsomhet, villige hender og risikovillig kapital - samt uredde entreprenører - var en del av oppskriften. Det skulle ta om lag hundre år før USA hadde innhentet Storbritannia og fremsto som verdens ledende industrinasjon. Noen år senere brøt den første verdenskrigen ut.
For Kina skulle Deng Xiaopings “Reformér og Åpne opp” politikk som ble vedtatt i desember 1978, men som det skulle gå et tiår før det ble skikkelig fart på, føre til at Kina gikk forbi USA som den ledende industrinasjon.
Kinas medlemskap i Verdens Handelsorganisasjon i 2001 la forholdene godt til rette for denne utviklingen. Markedene der ute var klare for å ta imot relativt enkle og billige kinesiske industriprodukter. Etter hvert i enorme mengder. Det skapte vinnere og tapere. Bedrifter i rike land som var i «feil bransje», fikk problemer med å overleve. Mange gikk konkurs. Også arbeidstakerne ble rammet om det ikke det var høvelige jobber å få i andre bedrifter.
Investorene i rike land strømmet til med kapital og kunnskap for å starte produksjon i Kina. Mange steder gjerne i samarbeid med kinesiske foretak. Noe som tidvis var et krav at de måtte.
Rangerer vi industriproduksjon etter merverdien som skapes i bedriftene (og ikke etter omsetningen), og ser på det enkelte lands andel i 2023, kommer dette bildet frem:
Kina USA Japan Tyskland UK
29 % 16 % 7 % 5 % 2 %
Som professor Richard Baldwin ved IMD Business School i Lausanne sier: “Kinas industrialisering lar seg ganske enkelt ikke sammenligne med noen tilsvarende utvikling i andre land”.
Men – skulle det vise seg – det ble for mye av en god ting. Ikke bare for bedrifter i land som oversvømmes av kinesiske produkter. Men også i Kina der den utviklingen som har funnet sted de senere år, ikke alltid er like enkel å håndtere.
Med en voksende industrisektor med god betalingsevne fremkommer store forskjeller i inntekt. Kinesere på landet henger ikke med. Og å flytte til byen og få jobb i store foretak der er ikke enkelt heller. Familien kan nemlig ikke så lett flytte med. Den blir igjen på landet der man har sine opparbeidede rettigheter til skole, helse og pensjon (hukuo).
Fremmedarbeidere blir mange steder sett på som annenrangs borgere uten rettigheter som de etablerte byboerne har. De tjener dårligere og bor dårligere.
Livet på landet er ofte heller ikke så mye å hige etter. Man eier ikke sin egen jordlapp. Men har bare rett til å dyrke den. Om livet i byen blir skikkelig kjipt, kan man alltids reise hjem og slå seg på jordbruk. På den måten virker hukuo på landet som en form for forsikring. Den tok mange i bruk under finanskrisen i 2008/09. De reiste hjem og plantet ris og gjorde annet arbeid på landet.
Å erstatte denne forsikringen ved å la alle fremmedarbeidere i byen få rettigheter på linje med dem som bor der, og har hukuo der, møter massiv motstand fra byenes borgere. De vil ikke dele godene med folk som ikke har betalt inn sin del til den felles potten. Dessuten er det ikke sjelden at de som bor i byene, føler seg innflytterne overlegne. Harmonien mellom befolkningsgruppene uteblir.
Fravær av statlige ordninger for betaling for helse, skole og alderdom bidrar til at sparingen i Kina blir usedvanlig høy. Med høy sparing blir etterspørselen mindre enn om folk stort sett bruker mer av pengene de tjener. Mye av det Kina produserer ender opp som konsum- og investeringsgoder i andre land. Som dermed opplever store underskudd i handelsbalansen.
Når handelen i økende grad vris mot teknologisk avanserte produkter som EVs, batteriproduksjon, vindmøller etc. skaper det nye problemer i vår del av verden. Vi blir gradvis hektet av i utviklingen av nye produkter skapt av ny teknologi.
For å holde full sysselsetting har Kina i mange år kjørt kampanjer av ulike slag. En periode er det infrastruktur som skal prioriteres. Neste gang er det investering i fast eiendom og bolig. Nå er fokus flytte til industrialisering basert på ny teknologi og innovasjoner. Veien til global dominans ligger gjennom produkter og næringer man ennå ikke har etablert. Det hele inspirert av og under ledelse av Xi Jinping, formann i CCP, det kinesiske kommunistpartiet, og nasjonens president.
I mars i år, under Nasjonalforsamlingens årlige sammenkomst, annonserte Xi Jinping at man nå skulle satse på eksport av varer og tjenester, og tone ned bygging av flere boliger og ny infrastruktur. Markedene her var mer enn mettet. Hvilket gav seg tydelige utslag i fallende priser og ledige leiligheter – opp mot 20% etter enkelte anslag – samt en “overutbygget” infrastruktur mange steder. Når nye lyntog på nye jernbanestrekninger har for få passasjerer, er det et tegn på sløsing med ressurser.
Kinesernes satsning på økt eksport blir møtt med liten velvilje i Europa og USA. Her har man sett seg lei på kinesiske foretak, som basert på subsidier og andre støtteordninger hjemme, utkonkurrerer landenes egne bedrifter.
VW-konsernet har kommet særdeles dårlig ut i denne situasjon. For første gang i selskapets historie ligger det nå an til at man må si opp arbeidere i Tyskland. Samtidig som konsernet motsetter seg toll på import av biler fra Kina, der VW også har betydelig produksjon. Tyske arbeidere mister jobben, men de kinesiske vil man hegne om. «Gefundenes Fressen» for politiske partier på begge ytterfløyene.
Et problem med disse kampanjene er at overivrige tjenestemenn og lokalpolitikere i Kina lett går for langt i å støtte opp om de retningslinjene som gis, for på den måten å vise sin lojalitet til Xi Jinping. Resultatet er overproduksjon, fallende priser, dårlig inntjening og til sist konkurser og nedleggelser.
Et annet problem er at de lokale myndighetene – ikke de statlig – i stor grad blir sittende igjen med regningen om man investerer i lite lønnsomme virksomheter.
Med en allerede overanstrengt økonomi i mange lokalsamfunn (fylker og kommuner ville vi sagt i Norge), og med fravær av egnede ordninger for statlige overføringer, vil forskjellene i levekår i Kina mellom by og land lett bli enda skjevere enn hva tilfellet er i dag.
