FN skriker etter fornyelse, men Kina stritter imot. Hvorfor?
Høstsesjonen i FNs hovedforsamling er i full gang. Taler holdes, gjensidige anklager flyr gjennom møtesalen, og nå og da vedtas en og annen resolusjon. Og midt i skjærsilden står organisasjonens tålmodige generalsekretær, portugiseren António Guterres. Siden han tiltrådte i 2017, har Guterres ivret for å reformere FNs struktur og virkemåte. Det dystre bakteppet for hans tale for ti dager siden var de pågående krigene i Ukraina og Midtøsten. «Vi trenger sterke, inkluderende og legitime globale institusjoner for å takle dagens og morgendagens utfordringer», sa han til en nesten fullsatt sal.Guterres er tydelig på at dagens FN har gått ut på dato. Det samme hevder Indias utenriksminister S. Jaishankar, og han gjør det med styrke. Jaishankar representerer verdens mest folkerike land. Men det er ikke fast medlem av FNs sikkerhetsråd, og lite tyder på at det får innpass i overskuelig framtid. For Kina vil ikke.
En rask titt på nettstedet Worldometer viser at India har passert 1 450 millioner innbyggere. Og flere blir det. Ifølge en rapport vil landet nå en befolkningstopp i 2054. Da vil det ha 1 690 millioner munner å mette. Samtidig vil Kinas folketall komme i fritt fall. Når århundret er over, kan dagens befolkning på vel 1 400 millioner være halvert.
De fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet – USA, Kina, Russland, Storbritannia og Frankrike – har vetorett. Stemmer ett av dem mot et resolusjonsforslag, drepes det på stedet. Det betyr i praksis at land som Frankrike (66 millioner) og Storbritannia (69 millioner) kan blokkere ethvert vedtak. I årene etter andre verdenskrig, da FN ble til, var begge store og viktige. I dag har de mistet mye av sin fordums kraft. De er heller ikke inne på listen over de fem rikeste land i verden målt etter bruttonasjonalprodukt (BNP), for her finner vi USA, Kina, Japan, Tyskland og India.
Under slike forhold er det lett å forstå at India krever sin rett. Etter en lang modningsprosess støtter nesten alle FNs medlemsland Indias krav på fast plass i Sikkerhetsrådet, også USA og Russland. Norge var tidlig ute. Under sitt offisielle besøk i New Delhi i 2001 sa daværende statsminister Jens Stoltenberg klart og tydelig at India hører hjemme i Sikkerhetsrådet. Han tilføyde at det var et prinsipielt standpunkt basert på hvordan FN bør være: «Jeg er ikke nødvendigvis enig i alt de sier og gjør, men jeg mener at Sikkerhetsrådet må ha en sammensetning som speiler verden slik den ser ut.»
Og nettopp det er poenget.
Men her kommer Kina inn bildet – ja Kina, sosialismens høyborg og det selvutnevnte forbildet for alle verdens undertrykte folk. I mange år ble den kinesiske folkerepublikken holdt utenfor FN. Kinas plass gikk i stedet til lille Taiwan. De fleste, også USA, innså etter hvert at ordningen var urimelig, og i 1971 overtok Kina Taiwans medlemskap og faste plass i Sikkerhetsrådet.
I Beijing sto jubelen høyt i taket, og partiorganet Folkets Dagblad forsikret at «folkets Kina» hadde vunnet «en knusende seier over imperialismen». Men nå begår Kina den samme urett overfor India. Det mest folkerike landet i verden, og det femte rikeste, får bare være et vanlig FN-medlem. Hvorfor? Fordi Xi Jinping tåler bare én sol på Asias himmel. I de senere år har Xi anklaget USA og andre for å stikke kjepper i hjulene for Kina på den globale arena. Nå forsøker han selv å ødelegge for India. Det tar seg dårlig ut for et land som ynder å fremstå som forkjemper for «det globale sør».
Forholdet mellom Kina og India har i en årrekke vært preget av både samarbeid og strid, men mest det siste etter at Xi Jinping tok roret i 2012. Spenningen langs den felles grensen er større enn på lenge, og Kinas voksende marine blir stadig mer synlig i Det indiske hav. Xis utilslørte mål er å gjøre Kina til den dominerende makten i Asia og verden. Derfor må India temmes. At indisk økonomi vokser raskere enn Kinas, og at India i økende grad søker samarbeid med USA og andre vestlige land, gjør oppgaven enda mer presserende.
Rivaliseringen tilspisses av at begge land styres av sterke ledere som dyrker nasjonalismen for hva den er verd. For å piske opp stemningen forsøker de å gjenopplive myter og fortellinger fra sin fjerne fortid, da begge land – visstnok – befant seg i en unik tilstand av harmoni og storhet. Mektige keisere var en del av pakken. I en slik kontekst rimer det bra at Xi lar seg dyrke som bortimot ufeilbarlig. Indias Narendra Modi er ikke langt etter, selv om velgerne ga ham en bulk i panseret under valget tidligere i år. Xi og Modi i samme lekegrind? Glem det.
Kina har ennå til gode å forklare hvorfor India skal holdes utenfor det gode selskap. Det går mest i vage talemåter som knapt lar seg dekode.
For Xi er det like viktig å forhindre at andre land får status som faste medlemmer av Sikkerhetsrådet. I forbindelse med en mulig utvidelse er også Japan, Brasil, Egypt, Nigeria, Sør-Afrika og Indonesia blitt nevnt. Japan er som en rød klut for Kina. Under andre verdenskrig ble Kina invadert av japanernes keiserlige hær. Da marerittet var over i 1945, lå rundt tjue millioner kinesere igjen på slagmarken. Først i 1972 ble de to naboene enige om å begrave stridsøksen og normalisere forholdet.
Selv om Japans folketall, i likhet med Kinas, er synkende, er landet fremdeles en økonomisk stormakt. Det har ikke potensial til å utfordre Kina, men er allikevel en maktfaktor som vekker uro i Beijing. Særlig fordi landet har en forsvarspakt med USA som kan aktiviseres hvis det skulle blåse opp til storm i Kinahavet. I havområdet mellom Kina og Japan ligger øygruppen Senkaku (Diaoyu på kinesisk), som begge gjør krav på. Lite skal til før striden blusser opp.
Japan som fast medlem av Sikkerhetsrådet? Glem det også.
I politikken er det viktig å skille mellom talemåter og faktisk atferd. De kinesiske lederne hevder høylytt at de er tilhengere av «multilateralisme», det vi si et internasjonalt samarbeid med deltakelse av mange land. For Kinas del har begrepet særlig brodd mot supermakten USA. Men i den pågående debatten om FN og Sikkerhetsrådet har Kina strøket til eksamen. I «det globale sør» er skuffelsen stor, og generalsekretær Guterres frykter at FNs legitimitet står på spill. I verste fall kan verden ende opp med et FN som ikke lenger blir tatt på alvor.
FN begynte sitt arbeid i 1945 med 51 medlemmer. I dag er det 193. Siden da er små land blitt store, og store er blitt små. Men de globale utfordringene er like overveldende som før. «La oss derfor sende et tydelig signal om at vi nekter å bli stående igjen som tapere», avsluttet Indias utenriksminister fra talerstolen i New York.
Neste skritt er opp til Kina.
Denne artikkelen ble publisert av Dagsavisen 08.10 2024
