Se nøye på dette bildet. For mer enn tre tusen år siden begynte kineserne å lage bøker av bambus. Spilene de skrev på, ble til ved at bambusrør ble kappet i en bestemt lengde. Rørene ble deretter skåret opp i spiler, eller strimler, som normalt var en centimeter brede. Etter at den grønne hinnen var skrapt vekk, ble spilene tørket, og den fine overflaten ble påført skrift med pensel eller tusj. Til slutt ble spilene bundet sammen med fine silkesnorer, og boken var ferdig.
Slik ble det skapt både poesi og prosa og avhandlinger om religion og filosofi. I min nye utgave av «Midtens rike – En vandring i Kinas historie» (Cappelen Damm, 2024) forteller jeg om bokens liv og levnet i det gamle Kina.
Bambusboken var lenge et viktig medium for kineserne. Senere begynte de å skrive på silke, og i år 105 e. Kr. rapporterte embetsmannen Cai Lun at han hadde funnet opp det første papiret. Det skal ha vært så grovt at det egnet seg best til innpakning, «sengetøy» og «klær». I en senere tekst leser vi at en kinesisk prins blir anbefalt å dekke nesen sin med et stykke papir – verdens første lommetørkle. Senere brukte soldater grovfibret papir for å beskytte seg mot fiendens piler.
På 800-tallet begynte kinesiske kalligrafer og andre å boltre seg på finere papir. Beviset hviler i en glassmonter i British Library i London. Den kinesiske «Diamantsutraen», ofte omtalt som verdens eldste kjente trykte bok, ble fremstilt som en skriftrull og er seks meter lang og tjueseks centimeter bred. En illustrasjon til teksten viser Buddha i samtale med en av sine disipler, omgitt av tjenere og hellige vesener. Rullen er fra år 868.
Med oppfinnelsen av trykkekunsten kunne buddhistene spre tekstene sine i store opplag. I den første fasen ble tegnene gravert i større flater av tre, metall eller brent leire, men tidlig på 1000-tallet oppfant en viss Bi Sheng de bevegelige skrifttypene i form av små, kvadratiske blokker. Det vil si vel fire hundre år før Gutenberg utga sin bibel.
Bøker slik vi kjenner dem ble etter hvert et vanlig syn. Fra de nye trykkeriene kom en flom av diktsamlinger, biografier og medisinske verk, og fra det keiserlige trykkeri strømmet keiserlige lover og regler i tusentall. Trykte kalendere kom på moten, og i år 953 sørget regjeringen for å utgi moralfilosofen Konfusius’ klassiske verk. Flere verk fra denne perioden har overlevd i stort antall.
Men i Kina, som i så mange andre land, har boken også vært en kilde til strid. Keisere og mektige menn likte ikke alltid det de leste, og bøker ble kastet på bål og brent. Forfattere gikk også med; mange ble torturert til døde, andre ble brått et hode kortere.
På 1700-tallet startet en av keiserne, Qianlong, en veritabel klappjakt på «farlige» bøker. Tusener av verk ble brent, og for sikkerhets skyld ble treblokkene som tegnene var gravert i, destruert. Gravene til avdøde forfattere ble åpnet og likene kuttet i småbiter. Det sies om den samme Qianlong at han elsket å skrive dikt. Med årene skulle det bli tusener av dem.
I Mao Zedongs styretid ble boken utsatt for nye påkjenninger. Sensuren satte inn i samme øyeblikk han grep makten i 1949. Talløse bøker ble plutselig forbudt, for i den nye tid skulle Maos ufeilbarlige tanker skinne over folk og land. Hysteriet toppet seg under den sanseløse Kulturrevolusjonen fra 1966 til 1976, da Maos rødegardister gikk berserk for å knuse alt de ikke likte. I Beijing og andre byer kunne bokbålene lyse i dagevis.
I likhet med Qianlong skrev også Mao poesi. Flere av diktene var riktig så vakre.
Mens volden tiltok, steg Mao-kulten til nye høyder. Nesten alle voksne kinesere hadde for lengst skaffet seg et eksemplar av formannens lille røde sitatbok. De som ikke bar den på seg til enhver tid, risikerte å bli kritisert, i verste fall straffet. Som Maos «nære våpenbror», forsvarsminister Lin Biao, fastslo: «En setning fra formann Maos munn er mer verd enn ti tusen setninger fra oss andre.»
I de ti årene Kulturrevolusjonen varte, ble den lille boken utgitt på tallrike språk i mer enn seks milliarder eksemplarer. Som Ma Yisen, en kinesisk forsker, har bemerket: «Verden hadde på den tiden om lag tre milliarder mennesker, hvilket innebar at det fantes mer enn to eksemplarer per menneske.»
På Beijings middelskole nr. 11 ble en elev, Liu Yan, vitne til at skolens «reaksjonære» elever ble tvunget til å tømme biblioteket og bære bøkene til skolens idrettsplass. For hvert steg de tok, pisket rødegardistene dem med lærbeltene sine. Etter at bøkene hadde tårnet seg opp som et «fjell» midt på plassen, ble synderne tvunget til å stå tett inntil bålet med bøyde hoder, slik at de kunne bli herdet i «Kulturrevolusjonens frådende ild». Mange av dem fikk brannskader på hendene, armene og i ansiktet.
Utgiverne hadde som mål å nå 99 prosent av befolkningen. Maos «Verker i utvalg» ble trykt i 840 millioner eksemplarer, hans lille diktsamling i 400 millioner. Mer enn 1800 statlige trykkerier ble engasjert i arbeidet. For å oppfylle kvotene måtte ledere og ansatte legge alt annet arbeid til side. «Fisk kan ikke leve uten vann, og folket kan ikke leve uten Maos tanker», lød et av slagordene. Da tiåret gikk mot slutten, var papirmangelen akutt.
Mange forfattere ble så desperate at de begikk selvmord. Lao She hadde skrevet folkekjære bøker som "Rickshawgutten" og "Tehuset". Da han forlot sin arbeidsplass i Beijing 27. august 1966, sydet gatene av rødegardister. "Se, der kommer det stinkende svinet Lao She! Så kloa i svinet!»
Forfatteren ble deretter kjørt rundt i byen og vist fram til spott og spe. Da rødegardistene kom for å hente ham neste morgen, var han borte. Timer senere ble liket hans funnet drivende i en innsjø i nærheten. I vannet fløt et stykke papir, en siste hilsen fra en mann som ikke orket å leve mer.
Nå er det Xi Jinpings tanker som gjelder. I partivedtektene og grunnloven er de opphøyd til rettesnor for alle landets innbyggere. Igjen blir antatt farlige bøker inndratt, og forfattere som går sine egne veier, risikerer å bli innhentet av Xis lange arm.
For en måned siden skrev partiavisene at «ansvarlige tjenestemenn» som leser forbudte bøker, risikerer å bli degradert eller avsatt. Imens trykkes Xi Jinpings «verk» i stadig større opplag. Partiorganet Folkets Dagblad insisterer på at de er enestående, og at de med stor sannsynlighet vil bringe den kinesiske sosialismen til et nytt og høyere stadium.
Ikke alle kinesere er enige i det, i hvert fall ikke Wang Baoping, en partisekretær i Hubei-provinsen.
«Xi Jinpings mål er å forvandle partimedlemmene til marionetter og tankeløse tullinger», skrev han for en tid siden. «De skal følge ham blindt i en mektig prosesjon, men det kan jeg si med én gang – denne prosesjonen fører lukt til helvete!»
