Xi Jinping har styrt Kina i tolv år. I neste uke mottar han Jonas Gahr Støre i Folkets store hall i Beijing. Vår langveisfarende statsminister får møte en oppblåst diktator som har for vane å slå an en faderlig tone overfor sine gjester, for Xi har alltid rett.
Støre får neppe tid til å besøke noen av bokhandlene i Beijing. Om han hadde gjort det, ville han ha vasset i bokstabler fulle av allviterens tanker. Hans siste bidrag, «Xi Jinpings tanker om sport», ble lansert for ti dager siden. Hans dype tanker om politikk, diplomati, økonomi, forsvar, kultur, utdanning og økonomi foreligger også i bokform.
«Måtte formann Mao leve i ti tusen år!» ropte rødegardistene under Kulturrevolusjonen på 1960-tallet. Han ble 83. Litt senere døde også tankene.
Xi Jinping er 71 år gammel. Hvor langt liv denne keiserlige klonen får, gjenstår å se. Om han klarer å spre et konsentrat av sine tanker i 6,5 milliarder eksemplarer, slik Mao gjorde det med sin lille røde bok, er også uvisst.
Under Xis ledelse er Kina blitt stadig brunere. Ja, brunere. Under Hitler og Mussolini var individets lykke uløselig knyttet til partiets og nasjonens lykke. Dagens kinesere får høre nøyaktig det samme. Individet har ingen selvstendig rolle. Bare ved å elske Xi (Føreren), kommunistpartiet og fedrelandet kan det realisere sine søte drømmer.
Siden Xi alltid har rett, kolliderer Kina daglig med resten av verden. I Sør-Kinahavet braser kinesiske kystvaktfartøyer inn i filippinske fartøyer i filippinsk farvann. Den foreløpig siste provokasjonen fant sted 30. august på Sabina Shoal. Den rike fiskebanken ligger 75 nautiske mil fra Filippinene og 630 nautiske mil fra Kina. Xi gjør krav på nesten hele Sør-Kinahavet, stikk i strid en kjennelse i Haag i 2016.
På grensen til India egger Kina til krig. Xi sikler etter den nordøstlige indiske delstaten Arunachal Pradesh. På det kinesiske «standardkartet» som ble offentliggjort for to år siden, er hele delstaten inntegnet som kinesisk territorium. Mens spenningen stiger, ruster partene opp i rekordfart.
Xi, som gjør krav på å være en mester i diplomati, har også klart å frontkollidere med USA, EU-landene og et stort antall andre land. Han hyller krigsforbryteren Vladimir Putin som sin «nære venn» og forsikrer at Kinas allianse med Russland er «ubrytelig».
I dette øyeblikk, mens du leser denne artikkelen, bombarderer statsfinansierte kinesiske hackere databaser over hele verden. For tre år siden brøt de seg inn i Stortingets e-postsystem. I årenes løp er talløse norske institusjoner, selskaper og enkeltpersoner blitt angrepet.
Databasen til EU-kommisjonen i Brussel ble i 2017 robbet for to tusen dokumenter. I Tyskland, Frankrike og Storbritannia ringer alarmklokkene hele tiden. I USA er FBI-direktør Christopher Wray mildt sagt fortvilet. Tidligere i år fastslo han at Kina aktivt forsøker å trenge seg inn i kritisk amerikansk infrastruktur. Også Canada har fått mer enn nok.
Det sies til det kjedsommelige at Kina er blitt en teknologisk supermakt. Sistemann ut her hjemme er Svein Stølen, rektor ved Universitetet i Oslo. «Kina er en gigant, Europas hegemoni er i ferd med å falle», kunngjør han i Universitetsavisa 26. august. Stølen er en ivrig talsmann for enda mer universitetssamarbeid og teknologisk utveksling med diktaturet.
Men hvorfor er Kina blitt en «gigant»?
Mye av forklaringen er landets systematiske blåkopiering og datainnbrudd over en periode på tretti år. Underveis har naive politikere, næringstopper og rektorer som Stølen valgt å se en annen vei, muligens fordi de har skimtet konturene av et Soria Moria slott som åpenbart ikke finnes.
Mye av forklaringen er landets systematiske blåkopiering og datainnbrudd over en periode på tretti år. Underveis har naive politikere, næringstopper og rektorer som Stølen valgt å se en annen vei, muligens fordi de har skimtet konturene av et Soria Moria slott som åpenbart ikke finnes.
Så hva vil Støre med sitt besøk, og hva vil Kina med lille Norge?
Det er kanskje lettest å besvare det siste spørsmålet først. Som president og partisjef møter Xi normalt ikke tilreisende statsministre. Når han gjør det denne gang, er det fordi Kina har et vedvarende behov for å så splittelse mellom europeiske land og mellom Europa og USA. Xi Jinpings brunstripete diktatur er mer upopulært i Vesten enn noensinne. Derfor teller enhver liten seier.
Xi er naturligvis klar over at Norge er et europeisk utenforland. Vi står utenfor EU. Når EU-kommisjonen hever tollsatsene på statssubsidierte kinesiske elbiler, lar Norge være å gjøre det. Slikt blir lagt merke til i Beijing, hvor Norge stort sett betraktes med et skjevt smil.
Støre har for sin del et behov for å snakke om viktige internasjonale spørsmål. Kina er et land i verden. Derfor er det viktig å samarbeide om globale utfordringer som helse og miljø. Men i hvilken grad skal vi veve norsk økonomi inn i den kinesiske? Handle med landet, investere i det?
Dette er et springende punkt. Norge har siden 2008 forsøkt å fremforhandle en frihandelsavtale med Kina. Til alt hell satte pandemien en stopper for forhandlingene. I lys av de siste års politiske utvikling bør Norge skrinlegge prosjektet for godt. I EU og USA er ordet «de-risking» på alles lepper. Begge er opptatt av å redusere eksponeringen overfor Kina.
Det bør Norge også være.
Dessuten er ikke Kina lenger det lovede land. Kinesisk økonomi viser tydelige tegn til stagnasjon. Millioner av foretak har gått konkurs, og arbeidsledigheten øker. Ungdom mellom 16 og 24 år er særlig hardt rammet. Problemene oppsto alle før pandemien, og Xi Jinpings konsekvent næringsfiendtlig politikk gjør bare vondt verre.
I tillegg merkes partiets klamme hånd stadig mer. Derfor er det flere investorer som vil ut av landet enn inn i det. Er Støre og hans følge klar over det? Selv kinesiske næringsaktører vil ut og vekk. «Høy økonomisk vekst i mange år førte til et gullrush. Nå er det som å lete etter gull med forstørrelsesglass og pinsett», sier Kher Sheng Lee, en asiatisk fondsdirektør, til Financial Times.
Xi Jinpings uovervinnelige tanker om økonomi har åpenbart ikke hatt den tilsiktede effekt.
Før 1997 flyktet forfulgte kinesere til Hongkong. Etter at britenes kronkoloni ble overdratt til Kina, flykter de til andre land i Asia eller til Vesten. Tegnene i tiden er tydelige nok.
Statsminister Støre vil muligens føle seg viktig når han mottas av selveste Xi Jinping. Men Kina er ingen venn av Norge og vil heller ikke bli det i overskuelig fremtid.
Det er kanskje lettest å besvare det siste spørsmålet først. Som president og partisjef møter Xi normalt ikke tilreisende statsministre. Når han gjør det denne gang, er det fordi Kina har et vedvarende behov for å så splittelse mellom europeiske land og mellom Europa og USA. Xi Jinpings brunstripete diktatur er mer upopulært i Vesten enn noensinne. Derfor teller enhver liten seier.
Xi er naturligvis klar over at Norge er et europeisk utenforland. Vi står utenfor EU. Når EU-kommisjonen hever tollsatsene på statssubsidierte kinesiske elbiler, lar Norge være å gjøre det. Slikt blir lagt merke til i Beijing, hvor Norge stort sett betraktes med et skjevt smil.
Støre har for sin del et behov for å snakke om viktige internasjonale spørsmål. Kina er et land i verden. Derfor er det viktig å samarbeide om globale utfordringer som helse og miljø. Men i hvilken grad skal vi veve norsk økonomi inn i den kinesiske? Handle med landet, investere i det?
Dette er et springende punkt. Norge har siden 2008 forsøkt å fremforhandle en frihandelsavtale med Kina. Til alt hell satte pandemien en stopper for forhandlingene. I lys av de siste års politiske utvikling bør Norge skrinlegge prosjektet for godt. I EU og USA er ordet «de-risking» på alles lepper. Begge er opptatt av å redusere eksponeringen overfor Kina.
Det bør Norge også være.
Dessuten er ikke Kina lenger det lovede land. Kinesisk økonomi viser tydelige tegn til stagnasjon. Millioner av foretak har gått konkurs, og arbeidsledigheten øker. Ungdom mellom 16 og 24 år er særlig hardt rammet. Problemene oppsto alle før pandemien, og Xi Jinpings konsekvent næringsfiendtlig politikk gjør bare vondt verre.
I tillegg merkes partiets klamme hånd stadig mer. Derfor er det flere investorer som vil ut av landet enn inn i det. Er Støre og hans følge klar over det? Selv kinesiske næringsaktører vil ut og vekk. «Høy økonomisk vekst i mange år førte til et gullrush. Nå er det som å lete etter gull med forstørrelsesglass og pinsett», sier Kher Sheng Lee, en asiatisk fondsdirektør, til Financial Times.
Xi Jinpings uovervinnelige tanker om økonomi har åpenbart ikke hatt den tilsiktede effekt.
Før 1997 flyktet forfulgte kinesere til Hongkong. Etter at britenes kronkoloni ble overdratt til Kina, flykter de til andre land i Asia eller til Vesten. Tegnene i tiden er tydelige nok.
Statsminister Støre vil muligens føle seg viktig når han mottas av selveste Xi Jinping. Men Kina er ingen venn av Norge og vil heller ikke bli det i overskuelig fremtid.
