Kinas såkalte nasjonalforsamling har de siste dagene vært gjenstand for panegyrisk hyllest. Ikke bare i Kina, men også i Nord-Korea, Laos, Nepal, Mali, Niger, Venezuela og flere andre land. Hvorfor dette oppstyret? Fordi forsamlingen, kjent som Den nasjonale folkekongressen, fyller 70 år. Hvilket betyr at den ble etablert i 1954. Men stopp nå litt: Ble ikke Folkerepublikken Kina opprettet fem år tidligere?
Helt riktig. Det skulle altså gå fem år før det nye Kina fikk en «nasjonalforsamling» og en grunnlov. Imens rakk Mao og hans håndlangere å henrette rundt to millioner virkelige og innbilte fiender av revolusjonen. Landet ble i stor grad styrt uten lov, og uavhengige domstoler fantes ikke. Maos «folkedomstoler» gjorde susen.
Nasjonalforsamlingens rolle besto av å strø sand på vedtak som allerede var fattet av kommunistpartiets sentrale ledelse. De neste årene valgte Mao å overse den helt. I stedet iverksatte han i 1958 en kampanje kjent som Det store spranget framover. Ved å mobilisere alle landets 650 millioner innbyggere til et krafttak skulle landet gå forbi USA, Sovjetunionen og andre og bli et paradis på jord - og det skulle skje på kortest mulig tid.
Kampanjen endte med knall og fall. Hvor mange som segnet om og døde av sult og sykdom, får vi aldri vite. Forskere har antydet et sted mellom 30 og 40 millioner. Den nederlandske sinologen og historikeren Frank Dikotter, som har hatt adgang til kinesiske arkiver, lander på 43 millioner. Også mange av de «folkevalgte» kreperte, og de som var friske nok til å protestere mot Maos vanvidd, ble sendt til regimets grufulle Gulag.
Få år senere, i 1966, startet Mao Den store proletarisere kulturrevolusjonen, og igjen ble «nasjonalforsamlingen» satt ut av spill. Mao blåste av det hele, forsamlingen spilte jo ingen rolle uansett, og dessuten visste han selv best. Kulturrevolusjonen ble offisielt avsluttet etter Maos død i 1976, etter at nye millioner mennesker var blitt hundset, forfulgt og drept. Så entret reformatoren Deng Xiaoping scenen, og «nasjonalforsamlingen» ble vekket opp fra de døde. Kina, sa Deng, trengte ro og orden, nye lover og økonomisk vekst.
Men også under Deng forble forsamlingen et organ uten politisk makt. I dag er den like avmektig. I et system som det kinesiske er all makt konsentrert i partiet, eller for å være mer presis, i partiets indre kjerne. Nasjonalforsamlingens første sesjon i 1954 hadde 1200 medlemmer. Ingen var valgt i vår betydning av ordet, men utpekt av kommunistpartiets lavere organer i samråd med sentrale instanser. Dagens forsamling har rundt 3000 medlemmer, og utvelgelsen foregår på samme måte som før.
Vårt eget Storting sitter samlet ni måneder i året. Kinas «folkevalgte» nøyer seg normalt med ti dager om våren og ti dager om høsten. Årets vårsesjon varte i sju dager. Nesten alle vedtak fattes enstemmig. Arbeidet til en kinesisk «folkevalgt» innebærer stort sett å lytte til ledernes taler. Og de kan være lange. I 2017 holdt Xi Jinping sin lengste tale noensinne, den varte i 3 timer og 23 minutter (på partikongressen det året …). Ingen delegat tillates å gripe ordet spontant, for regien er stram og nøye planlagt. Da er det ikke til å undres over at delegatene nå og da hjemsøkes av Ole Lukkøye. De faller i søvn og synker sammen som halvt døde. Noen bråvåkner av sine egne snorkelyder, andre trenger et dytt av sidemannen for å komme til sans og samling.
Å frakte 3000 unyttige delegater til og fra Beijing to ganger i året, er slett ikke billig. Og mens skuespillet går sin gang, skal de ha tak over hodet, mat i magene og lokal transport. Banketter og festmiddager hører også med. Men alt for partiet.
Ifølge den allmektige Xi har Kina utviklet en ny type demokrati som er så tilnærmet perfekt at andre land bør lære av det. Xi omtaler det som «hel-prosess-demokrati» fordi impulsene fra folkedypet flyter til partiledelsen i en uavlatelig strøm. Deretter flyter ledelsens vedtak tilbake til folket som gode gaver. Er det ikke flott?
Det er bare å glede seg til den lyse fremtid.
