Nærmer du deg Xiyuangaten 100 i Beijing, får du øye på en grå bygning hvor alvorstemte kinesere går inn og ut til alle døgnets tider. Bygningen er hovedkvarteret til Ministeriet for offentlig sikkerhet (MSS), en stor organisasjon med mer enn hundre tusen ansatte. Rundt ti tusen personer antas å ha sin arbeidsplass i denne bygningen og i et tilhørende bygningskompleks nær Den himmelske freds plass. Det bør være unødvendig å tilføye at ingen utlendinger slipper inn i dem. Enda flere ansatte arbeider i provinsene eller i fremmede land, som Norge. MSS’ hovedoppgave er å beskytte kommunistpartiet og staten mot indre og ytre fiender.
Det kinesiske kommunistpartiet ble stiftet under vanskelige forhold i 1921. De fåtallige grunnleggerne var fra første øyeblikk manisk opptatt av sin egen og partiets sikkerhet. Med Maos maktovertakelse 1949 ble partiets og statens sikkerhetsapparat i praksis ett. Mao så fiender overalt, både i sitt eget parti og samfunnet for øvrig. I tillegg manet han fram et skremmebilde av USA og et stort antall andre land.
Så lenge Mao levde, hadde Kina begrenset kontakt med verden. I dag er kinesiske aktører, offisielle som ikke-offisielle, aktive over hele kloden, og verdien av landets utenrikshandel har steget fra nesten null til 5800 milliarder amerikanske dollar. De kinesiske lederne skylder tidligere president Bill Clinton en stor takk. Da han til slutt sa ja til å slippe Kina inn i Verdens handelsorganisasjon (WTO), fikk landet den startraketten som skulle til for å skyte det mot himmelske høyder.
Kinas utilslørte ambisjon er å erstatte USA som verdens ledende supermakt. Det kan bare skje ved at MSS rustes opp og gis det spillerom som oppgaven krever. Derfor blir kinesiske spioner stadig mer aktive i fremmede land. Under Xi Jinping har MSS også fått ansvaret for landets raskt økende cyberspionasje. Ikke bare USA, men alle vestlige land opplever å bli angrepet av kinesiske cyberaktører døgnet rundt. I april uttalte FBI-direktør Christopher Wray at kineserne i praksis øver på å lamme USAs sivile infrastruktur. Storbritannias nå avgåtte utenriksminister David Cameron var ikke mindre rystet og karakteriserte Kinas fremferd som ”epokedefinerende”: ”Vi har aldri opplevd maken.”
Også Norge lever farlig. Både private og offentlige organisasjoner angripes. I 2021 ble flere norske statsforvaltere angrepet av den kinesiske hackergruppen APT31. Gruppen arbeider på oppdrag for MSS. Samme år gikk alarmen i Stortinget etter at kinesiske hackere hadde trengt seg inn e-postssystemet til våre folkevalgte. Daværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide karakteriserte hendelsen som alvorlig og kalte Kinas ambassadør inn på teppet. Han bedyret naturligvis at Kina var uten skyld.
MSS har i de senere år satset sterkt på cyberkrigføring. Organisasjonen rekrutterer derfor aktivt blant studenter ved landets fremste høyteknologiske universiteter. Den har også knyttet til seg et stort antall avanserte hackergrupper som påtar seg oppdrag mot betaling. APT31 synes å ha spesialisert seg på tyveri av intellektuell eiendom. En annen gruppe, APT40, opererer fra den sør-kinesiske øya Hainan og er minst like destruktiv. Allerede i 2016 anslo et amerikansk overvåkingsorgan verdien av de kinesiske tyveriene til mellom 200 og 600 milliarder dollar. Åtte år senere er ingen i nærheten av å ha oversikt.
Men spionasje er mer enn cyberkrigføring, og Kina spiller som de fleste andre på mange strenger. For mer enn to tusen år siden påpekte den kinesiske militærteoretikeren Sunzi viktigheten av å plante spioner i fiendens leir. I dag er Kinas muligheter større enn noensinne på grunn av landets store internasjonale kontaktflate. Millioner av kinesere reiser hvert år utenlands for å studere, forske eller gjøre annet arbeid, de fleste med gode hensikter. Samtidig er det et faktum at spionasjeloven fra 2017 pålegger kinesiske statsborgere i utlandet å spionere hvis situasjonen krever det. Et nei kan sette dem i vanskelig situasjon og føre til ulike straffereaksjoner.
Like viktig er det å verve lokale informanter og medhjelpere. Derfor er Kina så opptatt av å utvikle samarbeid med vestlige akademiske institusjoner, helst med høyteknologisk kompetanse. NTNU i Trondheim er et godt eksempel. At institusjonen har opptrådt så naivt overfor Kina i en årrekke, er nesten uforståelig. Noe av forklaringen kan være at mange forskere er så fagfokuserte at de overser helheten. Det vil si, de ser ikke skogen for bare trær.
Det hjelper ikke nødvendigvis at PST advarer NTNU eller andre mot farene ved å inngå et for tett samarbeid. På et møte nylig hørte jeg norske næringsaktører si at de oppfattet PST som vel paranoide. Som en av dem sukket: ”Vi lytter, men tar våre egne avgjørelser.” Det lød ikke betryggende. En deltaker fortalte muntert at PST hadde for vane å si nei, mens UD vanligvis sa ja. I et demokratisk samfunn som vårt er det naturlig med ulike oppfatninger om Kina. Men når de sprikende holdningene går til topps i systemet, blir det et problem.
Med våre 5,5 millioner innbyggere er Norge en lilleputt i Europa. Sett med kinesiske øyne er landet vårt likevel viktig. Vårt NATO-medlemskap, våre olje- og gassressurser, vår avanserte teknologi og vår nærhet til Arktis gjør oss interessante. Lederne i Beijing tenker langsiktig og ser at Norge er en viktig brikke i Kinas arktiske spill. Det er ikke tilfeldig når kinesiske delegasjoner oppsøker små kommuner i Nord-Norge og byr på skåltaler og vakre ord. Kina har en plan. Landets interesse for å utvide samarbeidet med Nord Universitet er i samme kategori.
Enhver etterretningsorganisasjon er opptatt av å verve lokale spioner. Partier med regjeringsmakt vil være av særlig interesse. Derfor vekker det oppsikt når et medlem av samme partilag som vår utenriksminister siktes for spionasje til fordel for Kina. Mindre oppsikt vakte det da Kina fikk sin egen ”vennegruppe” på Stortinget i 2017. Det ble nesten sett på som naturlig, for det fantes jo så mange andre vennegrupper på tinget. Den kinesiske ambassadøren i Tuengen allé var ikke sen om å invitere vennene på middag, og smiskende ord ble utvekslet. Undertegnede og andre tok tak i saken i mediene, men i Kina-euforien som den gang rådde, blåste den bort i det store intet.
Nå er også vennene spredt for alle vinder. Er vi kommet lenger i dag?
Forhåpentligvis ja. Vi bør uansett minne hverandre om at det en vesensforskjell mellom demokrati og diktatur, og at Kina er det farligste diktaturet av alle.
Denne artikkelen ble publisert i Dagsavisen 16. juli 2024.
