Biler og busser kjører i kø til Nordkapp, leser jeg i avisen. Hvordan var det å ankomme det ytterste nøgne punkt i 1907? Svaret finner vi i dagboken til kong Chulalongkorn, som det året besøkte Norge. Den avholdte kongen av Siam (Thailand) ville gjøre seg kjent med forholdene i Europa. Rundreisen i Norge varte i 25 dager.
Kong Chulalongkorn var nysgjerrig som få og dro fra sted til sted med bil og båt og hest og vogn. Reisen til Nordkapp gikk med den britiske dampbåten ”Albion”, en slank og vakker skute som også var utstyrt med tre master. Den ankom Hammerfest 11. juli og nådde Nordkapp ved midnatt. Neste morgen gikk kongen og hans følge i land.
”Fjellsiden består av nesten loddrette klipper av hard stein”, skrev han.
Kongen merket seg flere små hus langs den bratte stien til platået. Han ble fortalt at turistguidene bodde i dem sommerstid. Fra krakker og bord solgte de alskens suvenirer som krus, askebegre og prospektkort med bilder av Nordkapp. Etter hvert ble stien så bratt at thaiene måtte hale seg opp ved hjelp av tau. Tauene var festet til jernstolper som var slått i bakken med jevne mellomrom.
”Veien er smal og svingete. Egentlig er det ikke en vei i det hele tatt, men et spor som er laget ved at folk har gått der … Fjellet (platået) er 969 fot høyt, men veien opp slynger seg rundt fjellet, slik at den blir mye lengre enn det.” Jeg var redd jeg ikke ville klare å gå helt opp”, bedyrer kongen. Gode nordmenn sørget imidlertid for å lage en slags bærestol, ”en stol med håndtak, slik at fire mann kunne bære min vekt”. De hadde ikke gjort noe slikt før, og kongen syntes de gjorde jobben temmelig klossete. ”Men de gjorde det av hengivenhet og ikke på grunn av press.”
”På toppen var det et platå, selv om det var litt ujevnt, og hist og her lå det istykkerslåtte steiner. Det var flekker med gress, noen av dem ispedd blomster, purpurrøde og gule blomster. De var fortryllende. Det fantes ingen høye trær eller planter.”
”Jeg gikk tilbake til bærestolen”, fortsatte kongen. ”Nå kunne bærerne legge håndtakene på skuldrene sine, slik thailandske bærere gjør, og de gikk med god fart. Det er synd at farangbærere (de utenlandske bærerne) ikke vet hvordan skal skifte fra skulder til skulder, slik vi gjør. I stedet må de skifte plass fra venstreposisjon til høyre og fra høyreposisjon til venstre. De gikk rykkevis og i militær stil.”
Kongen konstaterte at det var rundt to kilometer å gå til platåets nordligste punkt. Der sto et åttekantet telt hvor turister kunne ta seg en hvil, og en steinsøyle reist av kong Oscar 2. ”Nord for fjelltoppen ligger havet, og på motsatt side er det rekker av fjell og fjorder, og dype kløfter og fosser som graver seg ned i klippene på vei til fjordene. De er utmerkede eksempler på vannets veldige kraft.”
Thaikongens medhjelpere hadde tatt med seg verktøy til å risse inn hans initialer, men det viste seg vanskelig å finne en stein som passet til formålet. Til slutt fant de en stein som var stor nok, og de norske assistentene gikk i gang med å rense overflaten.
”Jeg skrev mine initialer og året 1907 med arabiske tall. Så begynte de å risse dem inn. Det klarte de aldeles utmerket. Det tok dem ikke lang tid før de var ferdige. Vi hvilte ut, tok noen fotografier og fikk noen forfriskninger, kjøpte postkort og skrev dem. Da arbeidet var over, tok vi et bilde av det. Jeg savnet hornene våre. Vanligvis blåser vi i horn for å markere at initialer er inngravert. Hvis vi hadde reist med HMS Chakri (Thailands kongeskip) ville vi ha hatt vår hornseremoni.”
”Vårt oppdrag var nu fullført, og det var på tide å komme seg ned igjen. Jeg ble båret til den bratte skråningen, men derfra måtte jeg klatre ned selv … Tilbaketuren var raskere fordi skråningen ikke var like bratt. Ved foten av fjellet sto en mann som solgte hvalben, og han sluttet seg til vårt følge. Den havnen vi kom til, ble kalt Hornviken. Det to oss bare to timer og førti minutter å vende tilbake til skipet.”
Flere i kongens følge klaget over at de var tørste, men det fantes ikke noe tilgjengelig vann, bare champagne.
”Vår militære sjef bare stod der og mumlet noe om at han var svært tørst, men han nektet å ta imot den champagnen som ble budt ham. Han var redd han måtte betale for den. Han sa at han heller ville foretrekke vanlig vann og trodde det ikke ville koste ham noe. ’Tror du at de vil frakte vann opp hit for å dele det ut gratis?’ spurte jeg. ’Hvis det fantes vanlig vann, ville du likevel være nødt til å betale for det. Ville du heller dø av tørst enn å bruke penger?’ Han virket temmelig ergerlig, men tørsten fikk overtaket. Etter at jeg hadde fått nok av min champagne og satte den ned, tok han glasset mitt og tømte i seg det som var igjen.”
Så begynte hjemreisen.
”Litt etter klokken tre om ettermiddagen satte skipet seil. Bølgene var ikke like store som de hadde vært da vi kom, fordi himmelen nå var skyfri og solen skinte klart … Da vi passerte øya der fuglene hekker, blåste skipet i fløyten og avfyrte noen skudd. Flere fugler fløy opp … Jeg gikk bort til båtripen for å se på dem. Det var bitende kaldt. Jeg tittet på termometeret, og det viste ti grader Celcius eller femti grader Fahrenheit. Det var helt utrolig at klokken var 17.35. Solen så ut som den gjør kl. 15 i vårt land. Hvis vi var blitt utsatt så sterkt sollys i vårt land, ville vi ha blitt syke og fått feber.”
Skipet la til kai Hammerfest kl. 18, men kastet loss bare en time senere.
”Det er vanskelig å beskrive hva jeg føler, kanskje lettelse. Det kan bare bety én ting: jeg har hjemlengsel.”
Kong Chulalongkorn var 54 år gammel da reisen fant sted, men døde bare tre år senere, i 1910. Thaiene husker ham som sin kanskje beste monark noensinne. Hvor vi enn reiser i Thailand, møter vi portretter og statuer av ham.
Dagboken han skrev er formet som reisebrev til datteren Noi – navnet betyr ”Lille venn”. I 1996 ble den utgitt på Schibsted forlag under tittelen ”Reisebrev fra Norge”. I hjemlandet er boken kjent som ”Klai Baan”, som betyr ”Langt hjemmefra”.
Steinen med inskripsjonen kan du beundre på Nordkapp den dag i dag.
