Siden det russiske overfallet på Ukraina for to år siden, er den kinesisk-russiske samhandelen fordoblet - fra 125 milliarder amerikanske dollar til 250 milliarder. Kinesiske eksportører tjener grovt på Putins krig. Mens ukrainske menn, kvinner og barn slaktes i tusentall, reiser de kinesiske og russiske lederne i skytteltrafikk mellom Beijing og Moskva. I Beijing hylles Putin med svulstige taler, og i Moskva hedres Xi Jinping med takksigelser og høythengende ordener.
Kina har i årevis talt varmt for «de fem prinsipper for fredelig sameksistens». Stater skal respektere hverandres territorium og avstå fra å blande seg inn i hverandres indre anliggender. Derfor tåler ikke de prektige lederne i Beijing å bli kritisert for brudd på menneskerettighetene. Det minste pip fra Norge eller andre blir møtt med sinne og formaninger om å holde fingrene av fatet. Men når Russland invaderer Ukraina og starter en blodig krig, er det greit. Når Vesten utfordrer Kina og ber landet ta avstand fra invasjonen, får de ingenting til svar, bortsett fra runde formuleringer uten substans.
Siden den russiske invasjonen begynte for mer enn to år siden, har Kina sendt bare to «fredsdelegasjoner» til Kyiv. Begge besøkene var korte. «Kineserne lot ikke til å være særlig interessert og dro sin vei før vi fikk sukk for oss», skrev en ukrainsk avis for to uker siden.
Mens Kina fortsetter å forfekte prinsippet om fredelig sameksistens, går landets kystvakt og marine til angrep på forsvarsløse fillippinske fiskere i Sør-Kinahavet. Lederne i Beijing gjør krav på rundt 90 prosent av havområdet, stikk i strid med en kjennelse i Haag for åtte år siden. Etter at kjennelsen ble avsagt, hevdet Kinas viseutenriksminister at dommerne hadde latt seg bestikke, og partiorganet Folkets Dagblad stemplet domstolen som «reaksjonær».
Siden da har Kina hatt det travelt med å militarisere flere små øyer i Sørkinahavet. Internasjonal lov og rett spiller i realiteten ingen rolle for Xi Jinping og hans mafia. I hvert fall ikke så lenge den står i veien for Kinas maktambisjoner.
Kinas neste offer kan vise seg å bli India. På det offisielle kinesiske «standardkartet» som ble offentliggjort i fjor, ble den indiske delstaten Arunachal Pradesh markert som kinesisk territorium. Delstaten ligger i Indias nordøstlige hjørne, nær Tibet. Kina omtaler den som Sør-Tibet. De kinesiske lederne har bladd i gamle papirer og mener de har et «historisk krav» på området. For å vise at de mener alvor, har de sendt store militære styrker til den betente grensen.
Grensen mellom Kina og India er mer enn tre hundre mil lang. Flere grensestrekninger er dårlig markert, og den overtallige Folkets frigjøringshær benytter enhver anledning til å flytte merkesteinene. Tyranner med store ambisjoner opptrer gjerne slik. De tar bit for bit, men blir aldri helt fornøyd og fremmer stadig nye krav. Bare på denne måten blir de mette. Til slutt.
Nå begynner også Norge å våkne. Statsminister Jonas Gahr Støres alvorstale i Stortinget tidligere i denne uken var et skritt i riktig retning. Aldri har vi hørt ham si så mye riktig om Kina. Vi fikk høre at den sultne stormakten i øst representerer en fare også for Norge og norske interesser. Selv har jeg hevdet det samme i nesten hele mitt voksne liv, og i særdeleshet i de senere år. Andre Kina-kjennere har også bidratt med kunnskap og gode analyser. I stedet har den ene norske regjeringen etter den andre valgt å se en annen vei.
Hvem husker ikke euforien etter at Norge i 2016 lyktes å «normalisere» forholdet til Kina?
Plutselig skulle «alle» til det forjettede land, både kongen og dronningen, statsminsteren og et kobbelt av statsråder. Begeistrede norske utsendinger lot seg avbilde på trappen foran Folkets store hall, smilende fra øre til øre, tilsynelatende uvitende hva som hadde skjedd på samme sted i 1989. Visste man ikke bedre, kunne man tro de hadde vunnet i Viking-Lotto. De av oss som advarte mot dårskapen, ble ikke hørt.
Naive universitets- og høgskolerektorer lot seg også friste. De mente de hadde mye å lære av verdens farligste diktatur. At de ble pålagt å slette innholdet på mobiltelefonene sine før de dro, affiserte dem ikke. Heller ikke det åpenbare faktum at alle akademiske institusjoner er underlagt kommunistpartiet.
I 2008, mens Jens Stoltenberg var statsminister, innledet Norge forhandlinger om en frihandelsavtale med Kina. Vi ønsket å ha mer med diktaturet å gjøre, ikke mindre.
Underveis har jeg kranglet med seks næringsministre, som alle - i sin troskyldighet - mente at økt eksponering overfor Kina ville være til gavn for Norge. Det eneste som opptok dem, var drømmen om markedsandeler. Prosjektets politiske side og faren for å havne i et uheldig avhengighetsforhold til Kina, så de helt bort fra.
«Færøvik kan ikke ta mer feil», skrev en av ministrene i VG. Ville hun ha skrevet det samme i dag? Gud være lovet, avtalen er ennå ikke i boks.
Nå er tonen heldigvis en annen. Resten av den pinlige føljetongen får vi etter hvert.
