Før avreisen fra Dharamsala i India, hvor Dalai Lama har bodd siden 1959, ble han oppsøkt av en amerikansk delegasjon ledet av Nancy Pelosi, Kongressens tidligere speaker. Kongressen vedtok nylig en lov som oppfordrer Kina til å gå i dialog med tibetanerne og respektere deres kultur og rettigheter. Biden vil trolig signere loven med det første.
Dalai Lama fyller 89 år i juli. Helsen er ikke så god som før, og knærne har gått til streik. Derfor har han vært mindre på reise enn før. Det er også et faktum at stadig flere land vegrer seg for å motta ham, blant dem lille, feige Norge. Vårt forhold til Kina, ikke minst vår lukrative lakseeksport, er da mye viktigere. Hvem husker ikke hans forrige besøk, i 2014, da en livredd stortingspresident først nektet ham å gå gjennom Stortingets hoveddør og henviste ham til bakdøren. Etter massiv kritikk bøyde han heldigvis av.
Den triste og talende hendelsen utløste sterk kritikk i Norge og vakte internasjonal oppsikt. Frihetskjemperen vi hadde hedret med Nobels fredspris i 1989, ble nå ansett som et hinder for våre fredsambisjoner. Ingen representanter for regjeringen våget å hilse på ham. Utenriksminister den gang var Høyres Børge Brende, som to år senere gikk med på å «normalisere» forholdet til Kina på høyst tvilsomme vilkår.
Rundt hundre tusen tibetanere rakk å flykte fra Tibet i 1959 før Kina stengte grensene og la fjellriket i en skrustikke. Foranledningen var et folkelig opprør som ble slått ned med våpen og blod av den kinesiske overmakten. Dalai Lama etablerte seg i Dharamsala, en liten by i det nordlige India med utsikt til Tibets snøhvite fjell. Her holder også tibetanernes eksil-regjering og nasjonalforsamling til. Ja, for i motsetning til det prektige Kina velger tibetanerne sine egne representanter.
Jeg husker godt mitt første møte med Dalai Lama, i Dharamsala i 1996. Mens vi satt på terrassen og nippet til hver vår te, falt et lite insekt i gudekongens kopp. En tjener ilte straks til og fjernet det med en teskje, for så å sette det på bakken med stor forsiktighet.
«Det er hellig», sa Dalai Lama. «Vi kan ikke drepe det.»
«Jeg har aldri angret at jeg flyktet», fortsatte han. «Både opprøret og flukten var uunngåelig. Hadde jeg valgt å bli igjen i Lhasa, ville jeg ha blitt kinesernes fange. De kinesiske lederne ville ha brukt meg som sitt redskap, og tibetanerne ville ha mistet tilliten til meg. Det er bedre å være fri i eksil enn å være fange i mitt eget land.»
Drapsbølgen i Tibet fra 1959 til 1961 ble for Dalai Lama en bekreftelse på at han hadde handlet rett. Titusener av tibetanere ble drept eller kastet i fengsel. Klostre og helligdommer ble rasert, og fjellrikets nest høyeste åndelige leder, Panchen Lama, ble fraktet til Beijing og satt bak lås og slå. Da han ble løslatt etter tolv lange år, ble han holdt under konstant overvåking. Bare to ganger fikk han reise tilbake til Tibet, og begge besøkene ble korte.
«Hver eneste dag ber jeg for Kina», fortsatte Dalai Lama. «Jeg har aldri vært noen fiende av det kinesiske folk, og mange av mine venner er kinesere. Det eneste jeg beklager, er at de kinesiske lederne betrakter tibetanerne som mindreverdige. Denne holdningen er roten til alt det onde som har skjedd i Tibet de siste årene.»
Siden 1959 har representanter for Dalai Lama hatt en sporadisk dialog med sine motparter i Beijing. Til ingen nytte. I stedet for å vise godvilje fortsetter de kinesiske lederne å overøse Dalai Lama med skjellsord som «forræder», «kujon», «splittelsesmaker» og «ulv i fåreklær». Det eneste Dalai Lama ber om, er at tibetanerne må få reelt selvstyre, slik de ble lovet, og at kineserne må respektere deres religion og kultur. Men det er å be om for mye.
Mens dialogen står i stampe, fester Kina et stadig sterkere grep om Tibet, og flommen av kinesere til Lhasa øker år for år. Om Dalai Lama hadde vendt tilbake til byen han flyktet fra, ville han knapt ha kjent seg igjen. Den opprinnelige byen med sin tibetanske karakter er blitt omringet av høyblokker og skyskrapere. Politi svermer overalt, og avanserte videokameraer overvåker innbyggernes minste skritt. Kinas uttalte mål er å «kinesifisere» tibetanerne, å få dem til å tenke og opptre som resten av folket.
Det eneste de kinesiske lederne nå venter på, er at Dalai Lama skal dø. For da kan de velge sin egen Dalai Lama, den femtende i rekken, og han skal adlyde Beijing i ett og alt. Konflikten kan ende med at tibetanerne får to Dalai Lama’er. I så fall blir det ikke lettere å løse den tibetanske floken.
Bortsett fra kneoperasjonen blir det interessant å se hva Dalai Lamas første utenlandsreise på flere år kan føre til. Det offisielle Kina er allerede på hugget og fordømmer både mannen og reisen i skarpe ordelag. Amerikanske politikere som våger å møte ham, skal så visst få unngjelde. Det friere og mer tolerante Kina som mange drømte om da landet åpnet seg for verden tidlig på 1980-tallet, virker fjernere enn noensinne.
