Verden holdt pusten. Jeg var bare ti år den gang, likevel gammel nok til å huske alvoret i nyhetssendingene. Ryktene fortalte at Dalai Lama hadde flyktet fra sin hovedstad på Verdens tak. Men hvor var han? Noen påsto at han var død, andre at han var tatt til fange av kineserne.
To uker etter sin plutselige forsvinning krysset Dalai Lama og hans følge grensen til India. En ung mann på 23 år ridende på sin trette hest, eskortert av indiske soldater og sine egne tjenestemenn. De neste timene fløy nyheten over hele verden. Men enda flere flyktninger var på vei. Den våren og sommeren flommet flere titusener tibetanere inn i India og Nepal, og en bølge av sympati veltet mot dem. Mange ble etter hvert videresendt til tredjeland, og noen kom til Norge, hvor Tibetanerhjelpen og ”onkel Lauritz” – NRKs Lauritz Johnson – tok hånd om dem og ga dem publisitet.
Tibetanerne dyrket Dalai Lama som en reinkarnasjon av Avalokitesvara, en (buddhistisk) bodhisattva som sto for medfølelse og omsorg. Tidligere Dalai Lamaer hadde i århundrer styrt Tibet fra det enorme Potala-palasset i Lhasa. Selv var han den fjortende i rekken. Som fjellrikets fremste åndelige og verdslige leder hadde han en særdeles opphøyd posisjon.
Med kommunistenes maktovertakelse i 1949 begynte en ny tid i Kina. Året etter rykket Maos «frigjøringshær» inn i Tibet. Tibetanerne strittet imot og måtte til slutt kapitulere, men som plaster på såret ble de tilbudt ”selvstyre”.
Snart viste det seg at de nye makthaverne bestemte så å si alt. Både Dalai Lama og vanlige tibetanere følte seg tilsidesatt, og i øst i fjellriket, i Kham, grep khampaene til våpen. Khampaene hadde en lang militant tradisjon. Hver gang noen hadde angrepet dem, hadde de slått tilbake. Midt på 1950-tallet utfordret de kineserne med enkle geværer, steinslynger og spyd. Kineserne svarte med blodige represalier, og tusener av khampaer strømmet til Lhasa for å be Dalai Lama om hjelp.
I mars 1959 var byen på byen på kokepunktet. Midt i forvirringen ble Dalai Lama invitert til en teaterforestilling i «frigjøringshærens» militærleir. Forestillingen ble berammet til 10. mars, og Dalai Lama ble instruert om ankomme uten sin faste væpnede livvakt. Snart summet byen av rykter om at kineserne hadde planer om å kidnappe ham.
Dalai Lama bodde på den tiden i sommerpalasset Norbulingka, noen kilometer utenfor byen. Da dagen opprant, hadde tusener av opprørte tibetanere omringet palasset. Som han skriver i sin selvbiografi: ”(...) de ropte at de hadde kommet for å beskytte meg, og at de ville hindre kineserne i å ta meg med til leiren.”
Dalai Lama så seg nødt til å avlyse besøket, for bare å pådra seg kinesernes vrede. General Tan Guansen truet med ”drastiske tiltak” hvis demonstrasjonene fortsatte. I og utenfor Lhasa begynte begge parter å reise barrikader, og 12. mars erklærte tusenvis av demonstranter ”Tibets uavhengighet”.
Kineserne svarte med å flytte sitt artilleri nærmere Norbulingka, og 17. mars eksploderte to granater nær palassområdet. Drønnene fortalte Dalai Lama at det var bare ett å gjøre, å flykte. I motsatt fall kunne stillingskrigen utvikle seg til et blodbad. ”Da alt var klart, gikk jeg til Mahakala-kapellet. Jeg hadde alltid oppsøkt dette kapellet for å si adjø når jeg skulle ut på lange reiser.”
I ly av mørket klarte Dalai Lama og hans eskorte å snike seg ut av palasset og inn fjellene. Den eneste mulige fluktruten gikk i sørlig retning, men de viktigste veiene ble kontrollert av kinesiske styrker. Derfor valgte eskorten en mindre kjent rute. Bevoktet av fire hundre tibetanske soldater la han av gårde. Et mindretall tilhørte Chushi Gangdruk, en gerilja som i flere år hadde kjempet mot kineserne. Underveis forserte de det ene fjellpasset etter det andre. Et av dem, Sandpasset (Che La), bød naturligvis på en kraftig sandstorm.
Etter å ha krysset elven Brahmaputra fortsatte flukten sørover, mest på steinete veier gjennom trange dalfører. Bosettingene var få, men i Lykkedalen på sørsiden av elva ble Dalai Lama hilst av et stort antall gråtende landsbyboere. Nyheten om tragedien i Lhasa hadde løpt i forveien. Disse menneskene, tenkte han, hadde i århundrer levd ”i perfekt fred og harmoni”. Nå var de grepet av sorg og frykt. Likevel følte han seg overbevist om at de ville forsvare ham med sine egne liv, enten han ba dem om det eller ei.
I Dophu Choekhor, en landsby lenger sør, skjedde det samme, men ifølge Dalai Lama forsto ikke folk flest hvem de hyllet. Det ante dem bare at han måtte være en viktig mann, siden han var omgitt av så mange soldater. Neste natt sov han i et kloster i nærheten, men munkene der forsto heller ikke hvem de ga losji. Å unngå å bli gjenkjent var livsviktig for Dalai Lama, for i verste fall kunne kineserne komme på sporet av ham.
Dalai Lamas plan gikk ut på å gjøre holdt i Lhuntze Dong, en landsby nær grensen til India. Landsbyen hadde gode forbindelser med resten av det sørlige Tibet, og så sant det var mulig, ville han innlede forhandlinger med de kinesiske makthaverne. Men før han kom så langt, mottok han et illevarslende brev fra sin private sekretær, Khenchung Tara, som var blitt igjen i Norbulingka.
Tara fortalte at han hadde opplevd kinesernes angrep på nært hold. Bare med nød og neppe hadde han klart å flykte til et kloster sør for byen. ”Fra ham og andre vitner ble vi i løpet av de neste dagene i stand til å rekonstruere hele forløpet av tragedien (...).”
Ifølge vitnene hadde beskytningen av Norbulingka begynt natt til 20. mars, bare to døgn etter Dalai Lamas flukt. Beskytningen hadde fortsatt hele neste dag, og da kvelden kom, var det vakre palasset ”en rykende ruin full av døde. (...) Den kvelden ble kineserne observert gående fra lik til lik, mens de undersøkte de døde ansiktene, særlig munkenes, og i løpet av natten ble det rapportert tilbake til leiren [kinesernes leir] at jeg hadde forsvunnet.”
Deretter vendte kineserne sitt artilleri mot ”byen, Potala, tempelet [Jokhang] og klostrene i nærheten”. Ingen av vitnene visste hvor mange som var drept, men i og utenfor Norbulingka hadde de sett ”tusenvis av kropper”. Flere av bygningene bak Norbulingkas høye mur lå i ruiner, og Potalas vestfløy var ”alvorlig skadd”, selv flere rom som Dalai Lama hadde brukt. En granat hadde landet i det gylne mausoleum til forgjengeren, den trettende Dalai Lama. Den medisinske skolen på Chakpori-høyden var rasert til grunnen, likeså Sera-klosteret, bare noen kilometer utenfor byen.
Hvorfor gjorde kineserne det? spurte Dalai Lama seg selv. ”De la Norbulingka i ruiner fordi de trodde at jeg ennå befant meg der, så de brydde seg åpenbart ikke om de drepte meg eller ikke. Etter å ha oppdaget at jeg ikke var der, verken som levende eller død, fortsatte de å bombardere byen og klostrene. Med vilje drepte de flere tusen av våre folk, som bare var væpnet med stokker og kniver og et fåtall kortrekkende våpen (...).”
Rapportene som Dalai Lama mottok, var ikke alltid korrekte. Mange overdrev de menneskelige og materielle tapene. Uansett måtte han handle på grunnlag av den informasjon han fikk, og tiden var knapp.
Den opprinnelige planen om å forbli i Tibet, ble nå forkastet. Rykter fortalte dessuten at kinesiske soldater snart ville sperre den eneste mulige fluktruten til India. ” (…) fra det øyeblikk var det uunngåelig at jeg skulle forlate landet mitt. Jeg kunne ikke gjøre mer om jeg ble, og kineserne ville helt sikkert ta meg til fange til slutt. Det eneste jeg kunne gjøre, var å dra til India og be den indiske regjeringen om asyl.”
Lenger sør ventet et nytt fjellpass, Karpo La. Fjellsiden var dekket av blendende hvit snø, og for å unngå snøblindhet dekket soldatene øynene med sitt lange hår. Selv brukte Dalai Lama små, runde beskyttelsesbriller. På vei ned fra passet brummet et tomotors fly over dem i lav høyde. Var kineserne på sporet? Alle steg ned fra hestene og løp i dekning bak skavler og steiner. For Dalai Lama var synet av flyet en ny bekreftelse på at det var riktig å forlate Tibet, og de neste milene delte følget seg opp i mindre grupper, i fall kineserne skulle angripe.
Siste landsby før grensen het Mangmang. Sandstormene som tidvis hadde rammet følget, ble nå avløst av et kraftig regnvær. Dalai Lama våknet i teltet midt på natten, gjennomvåt og syk. Først to dager senere så han seg i stand til å reise videre. Endelig, 31. mars, red han inn i India i et landskap han beskrev som «vilt og ubebodd».
Siden flukten hadde skjedd i all hast, hadde ingen i følget rukket å ta med noe av verdi. Hvordan skulle han betale for seg? Redningen ble en ”nødgave” fra CIA på 200 000 rupier, brakt til Dalai Lamas følge med kurér. Med denne summen, men ellers ribbet for alt, red han ned fjellskråningene til Assam, til lille Tezpur.
I Delhi styrte statsminister Jawaharlal Nehru. I noen dager hadde han forberedt seg på det som skulle skje, og klok som han var, hilste han Dalai Lama velkommen. Samtidig forsto han at han opererte i et politisk minefelt. Derfor var han nøye med å understreke at håndsrekningen til Dalai Lama bare var ment som en humanitær handling: ”Det er vår politikk å ikke blande oss inn i andre land, og vi er heller ikke i stand til det», var Nehrus skuffende velkomsthilsen.
Fra Tezpur reiste Dalai Lama med tog til Mussoorie, en småby ved foten av Himalaya. Hit kom Nehru i egen person for å møte ham. Igjen understreket Nehru hvor han sto: India hadde forlengst anerkjent Folkerepublikken Kina. Implisitt i anerkjennelsen lå en aksept av Beijings krav på Tibet. Derfor kunne ikke Nehru kreve et fritt Tibet. Dalai Lama ble også fortalt at han gjorde klokt i å avstå fra politisk virksomhet så lenge han befant seg på indisk jord. I motsatt fall kunne store India få problemer naboen i nord. Dalai Lama skjønte poenget, men pillen var vond å svelge.
Alle land som hadde anerkjent folkerepublikken, var i samme situasjon som India. Det eneste de kunne gjøre, var å oppfordre Kinas ledere til fredelig dialog med tibetanerne. Folkerepublikken var på den tiden ikke medlem av FN, siden Kina ble representert av det rivaliserende regimet på Taiwan. Tibet var naturligvis heller ikke medlem. Derfor hadde ingen av dem noen mulighet til å legge saken fram for verdensorganisasjonen. Uansett kunne ikke FN gjøre noe av betydning, siden Sovjetunionen, en alliert av Kina, hadde vetorett i Sikkerhetsrådet.
Derimot iverksatte Den internasjonale juristkommisjon en granskning. Kommisjonen ble ansett som uavhengig og besto av tretti tusen jurister fra mer enn femti land. Etter å ha intervjuet et stort antall flyktninger konkluderte den med at Kina hadde gjort seg skyldig i folkemord. På dette punkt vant den gehør hos mange. Men ikke alle aksepterte påstanden om at Kina hadde invadert en selvstendig stat. Lederne i Beijing kvitterte uansett med å fordømme kommisjonen og hevdet den var et redskap for ”internasjonale reaksjonære krefter, ledet av CIA”.
De neste månedene fulgte titusener tibetanere i Dalai Lamas spor. Sultne og trette vaklet de inn i India og Nepal. Mange var syke og trengte øyeblikkelig hjelp. Selv hadde ikke Dalai Lama noen mulighet til å bistå, men inderne og nepaleserne gjorde så godt de kunne. Etter hvert kom mat, klær og medisiner fra andre land. De av flyktningene som var i stand til det, ble satt i arbeid, mest veiarbeid. Slik ble de selvhjulpne over tid, og de første levedyktige tibetanske eksilsamfunnene tok form.
Ett år etter ankomsten til Mussoorie flyttet Dalai Lama og hans medarbeidere til Dharamsala, en annen by ved Himalayas fot. Her opprettet han sin eksil-regjering, som med årene ble svært så frittalende om forholdene i hjemlandet. Ifølge eksil-regjeringens eget anslag ble 86 000 tibetanere drept i kjølvannet av opprøret. Selv om det kan være for høyt, er det liten tvil om at de kinesiske makthaverne utviste stor brutalitet. Tibetanernes situasjon ble ikke bedre av at kineserne på den tiden var opptatt av ”Det store spranget” (Maos forsøk på å bråindustrialisere Kina) og innføringen av folkekommunene. Overalt ble det ropt på ”klassekamp”, også i Tibet.
Kinesiske myndigheter har naturligvis en annen versjon av det som skjedde. Bak opprøret sto ”en liten klikk av reaksjonære”, støttet av CIA. ”De undertrykte massene”, derimot, ønsket revolusjon. Kineserne har også hevdet at Dalai Lama flyktet mot sin vilje, og at han på den tiden bare var en brikke i et stort spill. Dalai Lama har avvist de kinesiske påstandene som grunnløse.
Tykke bøker er skrevet om Tibet og dramaet i 1959. En av dem, «The Dragon in the Land of the Snows», ført i pennen av den tibetanske historikeren Tsering Shakya, fortjener spesiell oppmerksomhet. ”Hvorfor skjedde revolten i 1959?” spør han. Og han svarer: ”Det som drev folket til handling, var ikke smale klasseinteresser eller regionale interesser, heller ikke Den kalde krigens storpolitikk. Revolten var i hovedsak et forsvar for vanlige kvinner og menns verdisystem, som Dalai Lama var en viktig del av.”
DALAI LAMA OM FLUKTEN OG FREMTIDEN
- Jeg har aldri angret at jeg flyktet. Både opprøret og flukten var uunngåelig. Hadde jeg valgt å bli i Lhasa, ville jeg ha blitt kinesernes fange. De kinesiske lederne ville ha brukt meg som sitt eget redskap, og tibetanerne ville ha mistet tilliten til meg. Det er bedre å være fri i eksil enn fange i sitt eget land.
- Kineserne har bygd veier, skoler og sykehus [i Tibet]. De har skapt nye arbeidsplasser. Men hvem er det som kjører på de nye veiene? Folkets frigjøringshær. Tibetanerne kjører ikke bil. De går. Og hvem er det som fyller klasserommene? Kineserne. Mesteparten av undervisningen foregår på kinesisk, og tibetanske lærebøker finnes nesten ikke. Og hvem er det som nyter godt av sykehusene? Kineserne. Tibetanerne har ikke råd. Og hvem er det som arbeider i de nye fabrikkene? Kineserne. Så der ser du. Tibet har fått mye nytt, men tibetanerne er like fattige.
- Hver eneste dag ber jeg for Kina. Jeg har aldri vært noen fiende av det kinesiske folk, og mange av mine venner er kinesere. Det eneste jeg beklager, er at de kinesiske lederne betrakter tibetanerne som mindreverdige. Denne holdningen er roten til alt det onde som har skjedd i Tibet de siste tiårene.
- Når jeg ser tilbake, føler jeg at alle mine avgjørelser har vært riktige. Jeg kan ha tatt feil i mindre spørsmål, men ikke i de store. Og mest av alt er jeg glad for at jeg har beholdt troen. Ikke på noe tidspunkt har jeg følt meg svak eller utrygg i forhold til min egen religiøse overbevisning.
- Jeg har en sterk følelse av at jeg vil vende tilbake. Og hvis jeg tar feil og dør i eksil, er det ikke sikkert at det betyr så mye. Det viktigste er at tibetanerne blir lykkelige i sitt eget land.
