I forrige uke var utenriksminister Espen Barth Eide på offisielt besøk i Kina. På toget mellom Beijing og Shanghai lot han seg intervjue av Aftenposten, og oppglødd som han var, tok han til orde for enda mer samarbeid med diktaturet. I går fikk han svar, ikke fra politiske motstandere på Stortinget, men fra Politiets sikkerhetstjeneste.
I sin nasjonale trusselvurdering for 2024 feller PST en knusende dom over Kinas forsøk på å undergrave det norske demokratiet. «Kina vil utgjøre en betydelig etterretningstrussel i inneværende år», heter det. «Vi forventer at trusselen vil tilta i løpet av de nærmeste årene på grunn av det forverrede forholdet mellom Kina og Vesten, Kinas ønske om økt kontroll over forsyningskjeder og posisjonering i Arktis.»
Kinesiske hackere har i årevis angrepet norske institusjoner og selskaper, til og med Stortinget. I mange tilfeller har de klart å tilegne seg sensitiv informasjon. PST konstaterer at Kinas aktivitet mot Norge er teknologisk avansert, men tilføyer at den i stor grad utføres av mellommenn som opererer på norsk jord. For eksempel kinesiske statlige og private selskaper, forskere, studenter og andre.
PST nevner i den forbindelse at Kina er blitt Norge største samarbeidspartner innen teknologi-vitenskapelige samarbeidsprosjekter. I flere år blåste våre største universiteter, som NTNU i Trondheim, av advarslene fra norske sikkerhetsorganer og andre kritiske stemmer. Gjør de det fremdeles? «Kinesiske forskningsledere, gjesteforskere og studenter fra institusjoner tilknyttet PLA (Folkets frigjøringshær) befinner seg i Norge», fastslår PST. Det er en situasjonsbeskrivelse som våre høyere læreanstalter ikke kan leve med. Noe må gjøres.
Ifølge PST arbeider Kina også aktivt for å undertrykke personer i Norge som kritiserer Kinas styresett og brudd på menneskerettighetene. Dette er kjent fra tidligere, men mye tyder på at det går fra vondt til verre. Tibetanere og uigurer trakasseres med trusler og mystiske telefoner. Mange av dem tør ikke lenger ytre seg i det offentlige rom. Norske borgere som våger å tale Beijing midt imot, nektes visum, som oftest uten begrunnelse. De som svartelistes, blir stående på listen livet ut med mindre de ber om syndenes forlatelse.
Og her kommer Espen Barth Eide inn i bildet.
Som så mange andre har han besøkt Kina og latt seg imponere. Av vennligheten, skyskraperne og høyhastighetstogene. Han er blitt skysset rundt i limousin, og han har skålt med sin kinesiske motpart, den slue Wang Yi. Det var den samme Wang som i 2016 bød Børge Brende, vår daværende utenriksminister, opp til dans. Da siste dansetrinn var tatt, signerte en smørblid Brende den famøse felleserklæringen som endte med at Norge på tro og ære lovet å være snill mot Kina. Og straks ble vi sluppet ut av diktaturets iskalde fryseboks.
Blekket i avtalen var knapt blitt tørt før Norge begynte å kurtisere diktaturet på ny. «Alle» ville til det forjettede land i øst, statsminister Erna Solberg, statsråder på løpende bånd og et kobbel av næringslivsledere. Det gjaldt å posisjonere seg, skaffe seg markedsandeler og gjøre seg fete. I 2017 ble forhandlingene om en frihandelsavtale gjenopptatt. At Norge gjennom en frihandelsavtale ville gjøre seg enda mer sårbar for kinesisk utpressing, enset dem ikke.
Forhandlingene ble heldigvis lagt på is under pandemien, men Barth Eide og regjeringen utelukker ikke en gjenopptakelse. Hensynet til norske næringsinteresser veier åpenbart tyngre enn vår nasjonale sikkerhet. Mens PST og andre norske etterretningsorganer åpenbart har skjønt hvilken trussel Kina representerer, virker det som regjeringen fremdeles sliter med å forstå konsekvensene av et tettere økonomisk samarbeid med landet.
Det betyr ikke at Norge skal avstå fra enhver dialog med Kina. Siden landet er stort og viktig, må vi samarbeide med det på områder av global betydning, som klima og helse. Men å veve norsk økonomi inn i den kinesiske er noe ganske annet. Barth Eide sier til Aftenposten (12.02) at mobiltelefonen er halvt vestlig og halvt kinesisk. Deler vi den i to, slutter den å fungere. Om han hadde tenkt seg om, kunne han ha tilføyd at nitti prosent av verdens avanserte databrikker produseres på Taiwan.
Som nok et eksempel på at Barth Eide ikke er helt ajour, påstår han i samme avis at «respekten for landegrensene er et helt sentralt prinsipp» for Kina. Vel, Folkerepublikken Kina gikk til krig mot India i 1962 og Vietnam i 1979. I de senere år har landet annektert 85 prosent av Sør-Kinahavet, på tvers av internasjonal lov og rett og domstolen i Haag. Berørte naboland som Vietnam, Filippinene, Malaysia og Indonesia protesterer på harde livet, men kan lite gjøre. Kina ligger også i strid med Japan om grensene til havs.
På det kinesiske «standardkartet» som myndighetene i Beijing offentliggjorde i fjor, ble en hel indisk delstat, Arunachal Pradesh, tegnet inn som en del av Kina. Delstaten ligger i Indias nordøstlige hjørne med Kina som nærmeste nabo. De kinesiske lederne har lenge omtalt den som «Sør-Tibet». Siden Tibet er en del av Kina, konkluderer de med at også «Sør-Tibet» er det. Endelig bør det nevnes at Kina i den senere tid har begynt å flytte sine grensepæler inn på bhutanesisk territorium. Bhutan er et lite og fattig land, uten evne til å forsvare seg.
Sammenliknet med Kina er Norge et ubetydelig land med bare 5,4 millioner innbyggere. Det beste vi kan gjøre i dagens politiske klima er å søke et nærmere økonomisk og politisk samarbeid med det demokratiske Europa. Her har vi mye å gå på. De 27 medlemslandene i EU har til sammen 445 millioner innbyggere. Tar vi med andre demokratiske land i den vestlige verden, blir det dobbelt så mange. Markedene vi snakker om, burde være mer enn store nok for profittsugne norske selskaper.
Når regjeringen likevel har illusjoner om Kina, skyldes det at Arbeiderpartiet aldri har brydd seg om å analysere det kinesiske regimets karakter. Et regime som kaller seg sosialistisk må vel være nettopp det? Men tenk om det skulle vise seg å være mer fascistisk enn sosialistisk? I flere år har historikere og andre pekt på at regimets ideologi har åpenbare fascistiske trekk.
1. januar trådte den nye loven om «patriotisk utdanning» i kraft. Den er til å få frysninger av og bør gjøres til obligatorisk lesning på neste sentralstyremøte i Arbeiderpartiet.
Denne artikkelen ble publisert av Nettavisen 13.02 2024
