«Godt Losar!» Også tibetanerne har de siste dagene vært travelt opptatt med å feire overgangen til nytt år – til Tredragens år. Sang, dans og god mat og drikke hører naturligvis med, men nå som før finner feiringen sted i skyggen av Kinas harde okkupasjon.
Det begynner å bli noen år siden jeg selv deltok i festlighetene, det var før årtusenskiftet. Tusener av tibetanere strømmet til Lhasa for å følge seremoniene og maskedansene foran det enorme Potalapalasset. Jeg fikk også oppleve folkelivet på Lhasaelvas bredd, hvor livlige festdeltakere hadde satt opp sine medbrakte telt, og hvor gammel som ung moret seg fra morgen til kveld. Men kinesernes årvåkne politi var aldri langt unna, og nåde den som var så frekk å heise et portrett av Dalai Lama! Slikt er strengt forbudt i det sosialistiske lykkeriket på Verdens tak.
Før årets feiring advarte partipampene på ny mot Dalai Lama og alt hans vesen. Ifølge partiavisene oppsøkte de templer og klostre med «hilsener og gaver» og ønsket buddhistmunkene godt nyttår. Likeså befalte de munkene å «avsløre og fordømme Dalai Lama og hans klikk». Regimet i Beijing har i årevis stemplet tibetanernes religiøse leder som «landsforræder», «kujon», «splittelsesmaker», «ulv i fåreklær» og mye annet.
Tibet ble offisielt innlemmet i Folkerepublikken Kina i 1951. Væpnede tibetanere forsøkte å stanse den kinesiske invasjonsstyrken, men stilt overfor overmakten ble de tvunget til å kapitulere. I 1959 gjorde tibetanerne opprør mot kinesernes harde styre. I kaoset som oppsto, flyktet Dalai Lama til India. Rundt 80.000 tibetanere dro samme vei. Siden da har Dalai Lama og hans administrasjon hatt tilhold i Dharamsala, en liten by ved foten av Himalaya.
I dag bor vel 150.000 tibetanere i eksil, men veien hjem virker lengre enn noensinne.
Kina er fast bestemt på å holde på Tibet, koste hva det koste vil. Det er flere grunner til det. For det første hevder de kinesiske lederne å ha «et historisk krav» på fjellriket. Tibetanerne og mange andre er dypt uenige. For det andre er Tibet hele Asias «vanntårn», hvor noen av de største elvene i Asia og verden har sitt utspring. Guleelva, Yangtsekiang, Mekong, Indus og Brahmaputra, for bare å nevne noen av dem. For det tredje byr det tibetanske fjellplatået på store mineralressurser, og for det fjerde grenser det til India. Derfor anses Tibet som strategisk viktig.
Tibetanerne har i århundrer oppfattet seg som et eget folk med krav på selvbestemmelse. De har sitt eget språk og sin egen særegne kultur. I dag føler de seg overkjørt av den kinesiske statsmakten og en stadig strøm av han-kinesiske innvandrere. Da jeg besøkte Lhasa første gang, i 1988, opplevde jeg byen først og fremst som tibetansk. Dagens Lhasa er en by som alle andre, med heslige boligblokker, høyhus, skyskrapere, bankpalasser, rundkjøringer og statuer. Folketallet har økt fra 150.000 til en million.
«Jeg kjente meg ikke igjen», sa en eksil-tibetaner til meg i fjor. «Jeg ble født i Lhasa og trodde jeg skulle finne veien til barndomshjemmet mitt. I stedet måtte jeg spørre meg fram, ikke bare én gang, men flere. Da jeg endelig kom fram, oppdaget jeg at huset var revet og erstattet med et kjøpesenter.»
Og flere han-kinesere er på vei. Mange kommer med tog. Togturen fra Beijing går gjennom noen av de villeste landskapene i verden og tar 48 timer. Høyeste punkt er jernbanestasjonen i Tanggulapasset, 5072 meter over havet. Da den siste strekningen, fra byen Golmud til Lhasa, ble innviet i 2006, jublet «hele Kina», ifølge partiorganet Folkets Dagblad. Men ikke tibetanerne, som fryktet en ny invasjonsbølge.
I det som kalles Den selvstyrte regionen Tibet bor rundt tre millioner tibetanere og et ukjent, men økende antall han-kinesere. Omtrent like mange tibetanere er bosatt i naboprovinsene, i første rekke Gansu, Sichuan og Yunnan. I det nye årtusen har Kina som målsetting å «kinesifisere» tibetanerne. Det betyr at de skal tilegne seg han-kinesernes kultur, lære seg rikskinesisk, og «omfavne» fedrelandet, sosialismen, kommunistpartiet og partisjef Xi Jinping.
Oppgavene og målsettingene er nærmere spesifisert i den nye «Loven om patriotisk utdanning», som trådte i kraft 1. januar. Siden loven gjelder for hele landet, vil den også ramme de øvrige etniske minoritetene, som uigurene, kasakhene, kirgiserne, mongolene og alle andre. Kina har 55 etniske minoriteter.
I Tibet går ett av tiltakene ut på å tvinge skolepliktige barn til å gå på internatskoler. På denne måten får partiet full kontroll over barnas oppvekst og utdannelse. Skolene ligger i mange tilfeller milevis fra foreldrehjemmene. Samtidig med at internatskolene blir stadig flere, legges barneskolene i landsbyene ned. Foreldrene har derfor ikke noe annet valg enn å sende barna fra seg. Dalai Lama har i årevis hevdet at de kinesiske lederne gjør seg skyldige i kulturelt folkemord. Det som nå skjer, er et nytt og stygt kapittel i Kinas undertrykkelse av tibetanerne.
Under de rådende forhold er det vanskelig, for ikke å si umulig, for tibetanerne å yte motstand. Nå og da leser vi om tibetanske dissidenter, ofte munker, som blir arrestert og kastet i fengsel. Ifølge International Campaign for Tibet sitter rundt fem hundre regimekritikere for tiden bak lås og slå. I fengslene er mishandling og tortur en del av hverdagen. Tilståelser fremtvinges ved bruk av ulike torturredskaper. Siden 2009 har mer enn 160 tibetanske munker satt fyr på seg selv og latt seg brenne til døde i protest mot makthaverne. Bølgen av selvbrenninger var særlig intens i 2012 og 2013.
For å stanse opprør og uro har regimet i Beijing bygd opp et stort voldsapparat i Tibet bestående av politi, spesialstyrker og regulære militære styrker. Heller ikke tibetanere bosatt i andre land, føler seg trygge. Tidligere i denne uken konstaterte PST og E-tjenesten at regimekritikere i Norge utsettes for trusler og mystiske telefoner. Formålet er å skape usikkerhet og å tvinge enhver kritiker til taushet. Uigurer og eksil-kinesere fra Hongkong lever også farlig.
I en ny rapport fra Tibetan Centre for Human Rights and Democracy (TCHRD) nevner forfatterne flere eksempler på Kinas fremgangsmåte. Dhonden, som bor i Sveits, forteller:
«I 2021 ble jeg oppringt på video fra et av barna mine i Tibet. Da jeg tok telefonen, så jeg at hun sto på den lokale politistasjonen omgitt av halve familien min. Politifolkene oppfordret meg til å oppføre meg godt i utlandet og å avstå fra handlinger i strid med Kinas politikk. Hvis jeg ikke adlød, ville familien min lide.»
Om noen måneder fyller Dalai Lama 89 år. Hans drøm om å vende tilbake til Tibet, om bare på kort besøk, vil neppe gå i oppfyllelse. Lederne i Beijing vil at han skal ende sine dager i eksil. Når han endelig er borte, akter Xi Jinping og hans menn å utpeke den neste Dalai Lama. Og denne lamaen, den femtende i rekken, skal adlyde Beijing i ett og alt.
Xi vil høyst sannsynlig få det som han vil. Men tibetanernes hjerter klarer han aldri å erobre.
