 |
Er det gløden eller døden vi ser i Lenins øyne?
Bare uker etter at dette bildet ble tatt, sovnet han inn. Vladimir Lenin døde 21. januar 1924, det vil si for hundre år siden. I Moskva blir det ingen offisiell markering av dagen. President Putins forbilde er ikke Lenin, derimot de mektige tsarene som i en forgangen tid skapte Jordens største imperium.
Lenins hadde vært alvorlig syk i to år da han endelig tok farvel. Mange sovjetborgere reagerte på dødsbudskapet med vantro og sjokk. Revolusjonsheltens sviktende helse var blitt holdt skjult for dem. Selv i partiledelsen var Lenins helse noe man nødig snakket om.
Men så kom legenes ugjenkallelige kunngjøring: «Den 21. januar ble helsetilstanden til Vladimir Iljitsj plutselig forverret, og kl. 17.30 fikk han problemer med å puste. Han mistet bevisstheten og sovnet inn kl. 18.50 på grunn av lammelse i åndedrettsorganene.»
Kommunistpartiets sentralkomité fulgte opp med en panegyrisk hyllest til den avdøde. «Massen av arbeidere i hele verden vil sørge over tapet av sin største leder», het det. Partiet lovet samtidig å videreføre hans proletære virke til beste for all Jordens bundne treller.
Lenin ble bare 53 år gammel. Vladimir Iljitsj Uljanov, som han egentlig het, ble født i 1870. Som ung slo han inn på revolusjonens vei og tok etternavnet «Lenin». Mange år senere, i 1917, grep han og hans bolsjeviker makten i Russland, og verdenshistorien tok en ny vending. Mens blodet fløt, ble Lenin dyrket som den nye tids frelser. Artiklene og bøkene han hadde skrevet, ble spredt i millionopplag. Lenins ord var lov, ja den eneste vei til frigjøring.
Tsar-Russland hadde lenge vært overmodent for revolusjon, men bolsjevikenes resept ble i meste laget. Alt skulle skje over natten. Mens jord og annen eiendom ble konfiskert, kollektivisert og nasjonalisert, ble millioner av mennesker kastet ut i hungersnød. I kriseårene 1921-22 døde opptil fem millioner av sult og sykdom. USA tilbød seg å hjelpe, men Lenin sa nei. Derimot takket han ja til Det internasjonale Røde Kors og Fridtjof Nansen, og som belønning for sin innsats ble Nansen hedret med Nobels fredspris.
Med hungersnøden som bakteppe innså Lenin at han måtte innføre en mildere politikk og tillate en viss kapitalisme. Tusener av partimedlemmer protesterte høylytt og svarte med å brenne partibøkene sine. For Lenin var retretten uunngåelig; den handlet om å beholde makten. Han rettet til og med en innstendig appell til amerikanske kapitalister om å vende tilbake til landet, og lokket dem med generøse vilkår og adgang til de store mineralressursene i Sibir. Men få om noen ville.
Den nye økonomiske politikken gjorde livet lettere for mange, men det kolossale byråkratiet som bolsjevikene hadde bygd opp, var som en propp i systemet. «Alle disse dekretene», utbrøt Lenin 21. februar 1922. «Galskap! Vi burde alle ha blitt hengt for å ha skapt dette unødvendige byråkratiet!»
Han var ikke mindre nådig mot kommunistpartiets medlemmer.
«Alle onder og prøvelser som vi utsettes for … skyldes det faktum at kommunistpartiet består av ti prosent overbeviste idealister som er rede til å dø for saken, og nitti prosent skruppelløse egoister som har sluttet seg til partiet bare for å få jobb.»
Tre måneder senere ble han rammet av hjerneslag. Lenin bodde på den tiden på sin datsja ti kilometer sør for Moskva. Søsteren Maria ilte til og alarmerte revolusjonsheltens private leger. De fastslo at han var lammet i kroppens høyre side og at han knapt klarte å snakke. «Er jeg paralysert?» mumlet han. «Svar ærlig! I så fall går det kanskje mot slutten.» De neste dagene tok legene en rekke prøver av ham, blant annet for syfilis, men uten å finne spor av sykdommen.
Legene fortsatte med å stille ham noen spørsmål. «Hvor mye er 12 X 7?»
Etter å ha grublet i tre timer svarte han riktig. Maria fortalte at Lenin virket svært deprimert. Smått om senn kom han likevel til hektene, og kona Nadya (Nadezhda) begynte å lese for ham. Lenin likte å lytte til forfatteren Jack Londons fortellinger fra USAs ville vesten, om gullgravere og andre som kjempet og led under vanskelige kår. Nadya lærte ham også å skrive litt, men hver bokstav var som en tindebestigelse.
Lenin ba om å få besøk av Josef Stalin, som nå var blitt generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet. Stalin ankom tidlig neste dag, 30. mai 1922. Samtalen fant sted under fire øyne og varte i bare fem minutter. Tilbake i Kreml rapporterte Stalin at Lenin hadde bedt om å få en giftampulle, åpenbart for å kunne ta sitt eget liv. Stalin ønsket imidlertid ikke å medvirke til den store Lenins død, og de andre partilederne var enige med ham.
Et halvt år senere ble Lenin støttet og slept inn i Bolsjoiteateret i Moskva for å holde en tale, men talen var så stotrende og stammende at den ga ingen mening. Han ble likevel belønnet med flere minutters applaus. Kort etter ble han rammet av et nytt slag. Igjen tryglet han Stalin å få en giftampulle, men Stalin var like avvisende. «Jeg har ikke styrke til å oppfylle hans bønn», sa han til partikameratene.
Lenin var nå så elendig at Stalin nektet ham å motta besøk utenfra. Bare legene, pleierne, hans nærmeste familie og Stalin selv fikk lov til å ha kontakt med ham. Lenin samlet likevel krefter til å diktere det første av flere brev til partiledelsen hvor Stalin fikk sitt pass påskrevet.
«Kamerat Stalin har etter at han ble generalsekretær samlet en enorm makt i sine hender, og jeg er ikke sikker på om han alltid vet å bruke denne makten med tilstrekkelig forsiktighet», het det i det første brevet.
«På den annen side utmerker kamerat Trotskij seg … ikke bare ved sine usedvanlige evner … men også ved sin overdrevne selvtillit og en tilbøyelighet til å være for opptatt av sakers rent administrative side … Disse kvaliteter ved de to dyktigste ledere av den nåværende sentralkomité kan, ganske utilsiktet, lede til en splittelse; hvis vi ikke iverksetter tiltak for å unngå det, kan en splittelse uventet oppstå.»
I etterskrift datert 4. januar 1923 tilføyde Lenin:
«Stalin er for grov, og denne svakheten, som ikke gjør noe i omgangen mellom oss kommunister, kan ikke tillates hos en generalsekretær. Derfor foreslår jeg at kameratene finner en måte å fjerne Stalin på fra denne stillingen og i stedet utnevne en person som er Stalin overlegen i bare ett henseende - nemlig en som er mer tålmodig, mer lojal, høfligere og flinkere til å lytte til andre kamerater, mindre impulsiv osv. Dette kan synes å være en filleting, men for å forebygge en splittelse og under hensyn til hva jeg tidligere skrev om forholdet mellom Stalin og Trotskij, så tror jeg ikke det er noen filleting, eller så er det en slik filleting som kan få avgjørende betydning.»
Forholdet mellom Lenin og Stalin ble enda dårligere da Stalin i en telefonsamtale tre uker senere irettesatte Lenins kone. Stalin anklaget henne for ikke å ha gjort nok for å isolere sin syke ektemann. Hun hadde til og med tillatt ham å skrive «et politisk brev».
Lenin ble rasende da han fikk høre om telefonsamtalen og svarte med å diktere et «et strengt fortrolig og personlig brev» til Stalin. «Jeg har ingen intensjon om å glemme så lett det som har skjedd … Jeg ber deg derfor om å tenke over om du er villig til å trekke tilbake det du har sagt og å be om unnskyldning, eller om du foretrekker et brudd mellom oss.»
Stalin reagerte raskt og hevdet at saken berodde på en «triviell misforståelse», men ba om unnskyldning hvis han hadde kommet i skade for å såre Nadya og ikke minst Lenin selv. Tre dager senere ble Lenin rammet av et nytt kraftig hjerneslag, og de neste ni månedene var han «kaputt», for å bruke Stalins egen utilslørte karakteristikk. Han klarte riktignok å mumle noen ord, men bare med stort besvær. Mens leger og pleiere kom og gikk, ble han stadig svakere, og 17. januar skrev Nadya i dagboken sin at ektemannen virket «grusomt trett».
Samtidig, på et sentralkomitémøte i Moskva, kunngjorde Mikhail Kalinin, landets statsoverhode, at Lenin var i ferd med å seire over sykdommen. Medlemmene ble fra seg av begeistring og reiste seg og ropte: «Lenge leve lederen for verdensproletariatet, kamerat Lenin!»
I stedet seiret sykdommen over Lenin.
På sitt livs siste dag, 21. januar, slurpet han i seg ganske mye grønnsakbuljong. Nadya merket seg de gurglende lydene fra halsen og øynene som gradvis ble mattere. Utover ettermiddagen begynte han å stønne og skjelve.
Kl. 18.50 ble han helt stille.
LESETIPS
Mange bøker og biografier er skrevet om Vladimir Lenin. Her er tre av dem:
Victor Sebestyen: Lenin. The Man, The Dictator, and the Master of Terror (2017)
Robert Payne: The Life and Death of Lenin (2000)
Tamás Krausz: Reconstructing Lenin. An Intellectual Biography (2015)
