Denne uken tar amerikanerne farvel med Kissinger. Varme taler vil bli holdt, og vakre hymnervil bli sunget. Men bildene i Krigsminnemuseet i Ho Chi Minh-byen lyver ikke. Heller ikke krigsinvalidene i Kambodsja eller bombekratrene i Laos. Ennå, femti år etter Kissinger og hans vietnamesiske motpart Le Duc Tho forhandlet fram en fredsavtale i Paris, pleierkrigsofrene sine sår.
USA militære engasjement i Vietnam begynte i det små tidlig på 1960-tallet. De neste årene vokste antallet amerikanske soldater fra noen få tusen til mer enn fem hundre tusen. Da Richard Nixon stilte til valg som president i 1968, lovet han amerikanerne «en ærefull fred». Løftet slo godt an, og velgerne skysset Nixon inn i Det hvite hus. Krigen tok likevel ikke slutt. De neste fem årene fortsatte den med uforminsket kraft, og ikke nok med det: Ogsånabolandet Kambodsja ble trukket inn i krigen og bombet tilbake til «steinalderen».
Kissinger var 46 år gammel da Nixon i 1969 utnevnte ham til nasjonal sikkerhetsrådgiver. Nixon visste hvem han valgte, for han forsto at Kissinger var like slu som ham selv, og kanskje enda smartere. Kissinger fikk derfor i oppdrag å etablere hemmelige kanaler til Hanoi og Beijing i håp om å få slutt på krigen. Og han klarte det.
Radarparet Nixon og Kissinger var samtidig fast bestemt på å videreføre krigen for å legge mest mulig press på motparten. Da også Kambodsja ble utpekt som bombemål, ble det begrunnet med at nord-vietnameserne smuglet våpen til geriljaen i sør gjennom nabolandet. Dermed var helvete løs. For å vise enda mer muskler sørget USA i 1970 for å erstatte kong Sihanouks styre i Kambodsja med en høyreorientert regjering ledet av den korrupte general Lon Nol.
Samme år hadde Kissinger en samtale med Nixon om situasjonen i landet. Nixon hadde hatt et av sine raserianfall og ba Kissinger sørge for at krigen ble trappet opp. Etterpå ga Kissinger følgende beskjed til sin nestkommanderende Alexander Haig: «Presidenten vil ha en massiv bombekampanje i Kambodsja … Det er en ordre, den må følges. Alt som flyr må ramme alt som rører seg. Forstått?»
De neste fem årene bombet ikke USA bare nord-vietnamesernes transportåre, kalt Ho Chi Minh-veien, men også stadig større områder i Kambodsja. Ifølge en Pentagon-rapport som senere ble frigitt, godkjente Kissinger alle de nesten fire tusen bombetoktene i Kambodsja i 1969 og 1970, likeså sensurtiltakene som ble satt i verk for å skjule omfanget og lidelsene. Kampanjen endte med at rundt 500 000 tonn med bomber ble sluppet over landet, og at flere hundre tusen sivile ble drept.
En annen følge av bombingen var at mange kambodsjanere ble drevet rett i armene på Røde Khmer-geriljaen, som lenge hadde vært en ubetydelig kraft. Det tragiske resultatet viste seg i april 1975, da Røde Khmer inntok hovedstaden Phnom Penh og innledet et terrorvelde uten sidestykke. Kambodsjas folketall ble på midten av syttitallet anslått til rundt sju millioner. Da Røde Khmers styre raknet tre og et halvt år senere, var bare 5,5 millioner igjen.
Mange har spurt om Røde Khmer og Pol Pot ville ha kommet til makten uten Kissingers utilsiktede medvirkning. Svaret er muligens nei.
Krigen i Laos ble ikke mindre brutal. USAs bombekampanje begynte allerede i 1964. I løpet av de neste ni årene ble 260 millioner eksplosiver sluppet over landet, det vil si åtti per innbygger. Særlig mange rammet den strategisk viktige Plain of Jars (Krukkesletta). Målet var ikke bare å ramme nord-vietnamesernes forsyningslinjer, men også den lokale Pathet Lao-geriljaen. Da krigsrøyken lettet, ble Laos omtalte som historiens mest bombede land. Også her var Kissinger, på Nixons befaling, en pådriver for «å få tingene gjort».
I Laos som i Kambodsja endte mannjevningen med seier til geriljaen og amerikansk tilbaketrekning. Da president Barack Obama i 2016 besøkte Minemuseet i den laotiske hovedstaden Vientiane, fastslo han: «Vi har en moralsk forpliktelse til å få dette landet på fote.» Men ennå sprenges uskyldige barn i filler av de talløse eksplosivene som skjuler seg i landskapet. Det samme skjer i Kambodsja.
Det tar tid å rydde opp i Indokina etter Richard Nixon og Henry Kissinger.
I januar 1973, etter 68 forhandlingsrunder, ble USA og Vietnam endelig enige om en fredsavtale. «Kissinger og Nixon kastet bort fire år med de vietnamesiske kommunistene og endte i praksis opp den samme fredsavtalen som de kunne ha fått i 1969», skriver professor Robert K. Brigham i sin bok «Reckless: Henry Kissinger and the Tragedy of Vietnam».
Da hadde rundt tre millioner vietnamesere, laotere og kambodsjanere gått med i krigen, i tillegg til 58 000 amerikanske soldater. Etterpå ble Kissinger og Le Duc Tho belønnet med Nobels fredspris, en grusom hån mot ofrene for etterkrigstidens lengste krig.
Før Nixon og Kissinger innså det håpløse i sitt foretak, sendte de ikke bare enda flere B-52 bombefly på vingene over Vietnam, men også spesialfly fullastet med Agent Orange, en giftig væske som skulle ødelegge skogene som fienden gjemte seg i. Av de rundt fire millioner vietnamesere som ble eksponert for giften, ble tre millioner påført alvorlige lidelser, som leukemi og varige misdannelser.
Tykke bøker er skrevet om Kissingers rolle i krigene i Vietnam, Laos og Kambodsja. De fleste baserer seg på offentlige kilder som er blitt frigitt i årenes løp. Inntrykket som fester seg er at Kissinger ikke nødvendigvis var enig med Nixon i ett og alt. Men han protesterte heller ikke og viste seg gang på gang villig til å gå presidentens ærend. Ofte kunne han uttrykke seg kynisk om sine virkelige og innbilte fiender, som om menneskeliv ikke betydde noe for ham.
I ettertid tok Kissinger heller ikke noe oppgjør med seg selv, slik forsvarsminister Robert McNamara gjorde på sine eldre dager. I sin bok «In Retrospect: The Tragedy and Lessons of Vietnam» (1995) var McNamara oppsiktsvekkende ærlig om seg selv og sin egen rolle. Kissinger var ikke i nærheten av det samme i sitt eget bidrag, «Ending the Vietnam War» (2003). I stedet gjorde han sitt beste for å kamuflere og bortforklare det som vitterlig skjedde.
Flere historikere har påpekt at Henry Kissinger elsket å være i maktens sentrum. Alternativet, å forelese ved Harvard eller Yale, fristet ham ikke. Derfor var han så opptatt av å tekkes de rike og mektige og å posisjonere seg ved alle viktige korsveier. Slik havnet han i Nixons indre krets. Til umåtelig glede for seg selv, men til ubotelig skade for millioner av mennesker i Asia.
Denne artikkelen ble publisert av Nettavisen 06.12 2023
