Daglige meldinger om drepte og sårede. Landsbyer som stikkes i brann, og tusener av hjemløse som flykter i alle retninger. «Deler av landet er som et inferno», sier en FN-utsending. I skyggen av tragediene i Ukraina og Gaza fortsetter borgerkrigen i Myanmar. Mer enn to år er gått siden landets militære ledere annullerte et fritt valg og igjen tok tømmene. Myanmar er i flere tiår blitt styrt av et kobbel av brutale generaler. Dagens juntaboss heter Min Aung Hlaing. Men sitter han trygt?
Meldingene de siste dagene tyder på at opprøret mot regimet tiltar i styrke. Langs Myanmars grense til Kina rår det fullt kaos. Flere lokale opprørsstyrker har slått seg sammen og drevet regjeringshæren på flukt. En hel bataljon skal ha overgitt seg. Juntaen, som normalt strutter av selvtillit, er bekymret og betegner situasjonen som kritisk. Bare siden slutten av oktober skal tre hundre tusen sivile ha flyktet i panikk. Også Kina, regimets beste venn, er urolig og har satt sine egne grensestyrker i høyeste beredskap.I forrige uke angrep opprørerne rundt 260 lastebiler med droner. Bilene sto parkert da de plutselig ble forvandlet til skrapjern. Tidligere har opprørerne konsentrert seg om å sprenge broer og forstyrre grensetrafikken mellom Myanmar og Kina. Nå skal samhandelen ha stanset nesten helt opp.
Juntaen har anklaget opprørerne for å finansiere sin virksomhet med utstrakt narkohandel. Det er slett ikke utenkelig, for deler av landet, særlig den nordøstlige Shan-staten, er kjent for sin store opiumsproduksjon. Myanmar er også beryktet for sin lysskye produksjon av syntetiske narkotiske stoffer. I virkeligheten er både regimets egne menn og kinesisk mafia delaktige i narkotrafikken.
Juntaboss Min Aung Hlaing lovet folket «lov og orden» da han grep makten i februar 2021. Resultatet er blitt det stikk motsatte. Juntamotstanderne svarte med demonstrasjoner, streiker og væpnet motstand fra første stund. Status så langt er flere titusener drepte og sårede, militære som sivile, og to millioner interne flyktninger. Ytterligere vel en million fordrevne har søkt tilflukt i nabolandene. FNs høykommissær for flyktninger fortviler og konstaterer at juntaen gjør sitt ytterste for å sabotere hjelpearbeidet.
Tragedien forsterkes av at ingen av partene bryr seg om krigens skrevne og uskrevne lover. Alt synes å være tillatt, inklusive tortur, voldtekter, tvangsrekruttering av barnesoldater og den brente jords taktikk. Mens volden tiltar, er den fredelige opposisjonen parkert, blant dem Aung San Suu Kyi, som soner en dom på 33 års fengsel.
Suu Kyi styrte landet i noen år før det siste kuppet. I juni fylte hun 78 år. Flere tusen andre opposisjonelle sitter også bak lås og slå. Juntaen begrunnet maktovertakelsen med at valget ikke hadde gått riktig for seg, og at Suu Kyi og andre hadde latt seg bestikke. FN fastslo for sin del at valget, som endte med en klar seier til Suu Kyi og hennes parti, var så rettferdig som det kunne bli. Kort etter ble partiet, Den nasjonale liga for demokrati, tvangsoppløst av juntaen.
Myanmar er med sine 55 millioner innbyggere et lappeteppe et regionale og etniske motsetninger. Motstanden mot de militære makthaverne har tradisjonelt vært sterkest i den vestlige, nordlige og nordøstlige delen av landet. De siste to årene har opprøret spredt seg til mer befolkede områder midt i landet, nær byen Mandalay. I åsene som omgir byen, blinker et stort antall forgylte pagoder. Nå driver krigsrøyken over det irrgrønne landskapet, og munker som nonner lever i konstant frykt for morgendagen.
I nord, nær Kina-grensen, står en koalisjon av flere grupper, Brorskapsalliansen, i spissen for motstandskampen. I slutten av oktober innledet den en offensiv som etter meldingene å dømme har gitt betydelige militære resultater. Flere av regjeringens bastioner skal være erobret, blant annet byen Chinshwehaw, som er et knutepunkt for grensehandelen med Kina. Regjeringen i Beijing rykket straks ut med en oppfordring til juntaen om å beskytte liv og eiendom til alt kinesisk personell i grenseområdet.
Myanmar er en viktig brikke i Kinas ambisiøse Silkevei-prosjekt (BRI). Derfor holder de kinesiske lederne pusten. Hovedprosjektet går ut på å utvikle en «økonomisk korridor» som strekker seg fra det sørlige Kina til Indiahavet. I tillegg til å bygge moderne veier og en ny jernbane ønsker Kina å etablere en stor «økonomisk sone» der korridoren møter havet. Tanken er å utvikle en ny og tidsbesparende rute for kinesisk eksport og import. På sikt kan sonen også få militær betydning for Kinas stadig mer aktive marine.
De vestlige land har innført strenge økonomiske sanksjoner mot regimet i Myanmar. Derfor er samarbeidet med Kina så viktig for juntaen. Men også Russland er en nær alliert. Landet er Myanmars viktigste våpenleverandør. «Vi kaller deg ikke bare Russlands leder, men hele verdens leder fordi du skaper stabilitet i hele verden», sa juntaleder Min Aung Hlaing da han møtte Vladimir Putin i fjor. Flyene som i flere år har bombet befolkningen i Myanmar til blods, er stort sett av russisk fabrikat.
For den hardt pressede juntaen er også India en venn i nøden. Statsminister Narendra Modi er kjent for sine svulstige talemåter og sier han ønsker å forsone partene i Myanmar. Men hittil har ikke tatt noe initiativ for å få slutt på krigen. India er åpenbart mest opptatt av å mele sin egen kake. Tidligere i år konstaterte FN at indiske selskaper har forsynt Myanmar med våpen til en verdi av seks hundre millioner kroner siden kuppet i 2021. India er også opptatt av å unngå uro langs den lange felles grensen til Myanmar.
Andre land i Asia, som medlemmene i den sørøstastiske samarbeidsorganisonen ASEAN, er sørgelig passive og lar juntaen ture fram som den vil. Thailand, som selv styres av mektige generaler, er et godt, men trist eksempel.
Myanmar er rikt utstyrt fra naturens side. Landet har likevel vært en økonomisk fiasko – og er det fremdeles. En merkbar forbedring skjedde i styretiden til Aung San Suu Kyi, men pandemien satte økonomien tilbake, og juntaens vanstyre har forverret situasjonen. De siste to årene har landets bruttonasjonalprodukt (BNP) krympet med 13 prosent, nok til å viske ut ti år med jevn framgang. Rundt seksti prosent av innbyggerne lever under den offisielle fattigdomsgrensen.
Få tror at regimet i Myanmar står for fall. Den væpnede opposisjonens framgang kan imidlertid utløse indre konflikter i lederskapet og framtvinge juntabossens avgang. Slike skifter har funnet sted ved flere anledninger siden 1990-tallet. Blir situasjonen ekstra vanskelig, er det ikke utenkelig at den fredelige opposisjonen får en ny sjanse.
Men først skal de krigførende partene ofre enda mer blod på slagmarken.
Denne artikkelen ble publisert av Nettavisen 28.11 2023
