Torbjørn Færøvik: Mens Vesten feiret Jesu fødsel, feiret Kina formann Mao

Mens vi har feiret jul, har det kinesiske kommunistpartiets snart hundre millioner medlemmer feiret 130-årsdagen for formann Maos fødsel. I Beijing har partisjef Xi Jinping bukket dypt for Maos balsamerte legeme, og i resten av landet har lokale ledere markert jubileet med taler, sang og fyrverkeri. «Formann Mao vil for alltid leve i våre hjerter», fastslår partiorganet Folkets Dagblad, som beskriver hans liv og virke i klart positive vendinger.

Ifølge avisen markerte Xi Jinping og seks andre politbyråmedlemmer dagen med å besøke Mao-mausoleet på Den himmelske freds plass. Siden vanlige kinesere ikke får komme sine ledere for nær, ble plassen på forhånd stengt for publikum. Etter seremonien i mausoleet inviterte Xi til et «symposium» i Folkets store hall, hvor både han og andre tok ordet for å «utdype» formannens tanker.

 

Tidenes største massemorder ble født i Shaoshan, en landsby i den sentrale Hunan-provinsen, 26. desember 1893. Og der ble jubileet behørig markert. Kinesiske medier skriver at tusener på tusener valfartet til Mao-familiens bondegård, som for lengst er forvandlet til museum og pilegrimsmål. Her ble det både sunget og spist, og festen pågikk til den lyse morgen.

Jeg har selv besøkt Shaoshan og kan skrive under på at landsbyen ikke har glemt sin «store» sønn. Både landsbyen og den nærliggende Mao-parken vrimlet av pilegrimer, og ivrige selgere skrek seg hese av å fallby alle slags Mao-effekter. En gammel kvinne, Tang Ruiren, sa til meg at Mao helst burde ha sovet i landsbyens egen jord og ikke i Beijing. «Men akk, ingen vil lytte til meg.»

Tang og andre Mao-nolstalgikere representerer et mindretall i Kinas store befolkning. Men de finnes, og hver gang den avdøde formannen fyller år, dukker de opp som troll av eske.

Da Mao døde i 1976, trakk flere hundre millioner kinesere et lettelsens sukk. Nestemann i manesjen, Deng Xiaoping, gjorde det straks klart at han ikke ville følge «Maos tanker» i ett og alt. I stedet ville han «søke sannheten fra fakta».

Også dagens ledere har et omtrentlig forhold til Mao, og Xi er ikke snauere enn at han har gjort sine egne tanker til rettesnor for land og folk. Hans taler og utsagn studeres med stort alvor, ikke bare i partirekkene, men også på arbeidsplassene og i skolene. Ja, selv småtassene i barnehagene får sin lille dose.

Men salig Mao Zedong spøker fremdeles i bakgrunnen. Som det het i den britiske sangen fra 1932: «He is dead, but he won’t lie down.»

I den gylne «Xi Jinpings æra» arbeider partiets fremste teoretikere på spreng for å forklare at Xis tanker ikke bryter med Maos. I stedet får vi høre at vår tids store profet har videreutviklet dem og tilpasset dem en ny tid. Enhver som følger utviklingen i Kina, vil imidlertid se at Xis lære og praksis avviker fra Maos på viktige punkter.

Skjønt på ett punkt er de helt samstemte:

Kommunistpartiet skal styre landet, koste hva det koste vil. Derfor skal ethvert tilløp til opposisjon kveles i fødselen.

Mao var bondesønn, men hatet det slitsomme livet på gården. Når faren ba om hjelp, pleide han å gjemme seg i en skogkledt ås i nærheten, hvor han satt i ro og mak og slukte fortellinger om fortidens helter og skurker. Senere ble det lærerskole og politikk, og 27 år gammel deltok han på det kinesiske kommunistpartiets stiftelsesmøte. Endelig, i 1949, marsjerte han inn i Beijing i spissen for en hær på to millioner mann.

Med avslutningen av borgerkrigen og opprettelsen av Folkerepublikken Kina håpet kineserne på fred. Men Mao bød dem på klassekamp. Han begrunnet det med at alskens fiender av revolusjonen fremdeles lusket i bakgrunnen og drømte om hevn.

Resultatet ble 27 år med ufred, forfølgelser, blod, sult og død. Mao mente å se fiender av revolusjonen overalt, selv i kommunistpartiet. I folkerepublikkens første år ble opp mot en million tidligere godseiere og «rikbønder» henrettet. I 1958 lanserte han Det store spranget fremover. Han ville ta en snarvei til kommunismen, det klasseløse samfunnet, og mobiliserte flere hundre millioner mennesker for å realisere sin store visjon.

Kampanjen endte med sult, død og fordervelse. Da den ebbet ut i 1961, hadde den krevd minst 40 millioner menneskeliv. Den nederlandske sinologen Frank Dikøtter, som har gransket kinesiske arkiver, antyder at så mange 45 millioner mennesker gikk med.

I 1966 blåste Mao i kampluren på ny. De neste ti årene ble Kina hjemsøkt av «Den store proletariske kulturrevolusjonen». Igjen mobiliserte han «massene», ikke for å arbeide døgnet rundt, men for å røyke ut antatte motstandere i og utenfor partiet. Mellom en og to millioner mennesker ble drept i voldsbølgen som fulgte.

Enda flere ble mishandlet og fysisk og psykisk skadet, og hjemmene deres ble ransaket og plyndret. Liu Shaoqi, partiets nestformann og revolusjonens påståtte erkefiende, ble kastet til fengsel, hvor han råtnet til døde i 1969, forlatt og uten tilsyn. I tillegg døde et stort antall andre i de mange fangeleirene rundt om i landet.

Etter at Mao ble lagt i sin krystallsarkofag i 1976, bestemte de nye lederne seg for å tone ned klassekamp-retorikken. Anført av Deng Xiaoping lanserte partiet flere reformer for å få fart på hjulene, og oppspilte kinesere kastet seg ut i «den store sjøen» for å bli private næringsdrivende.

Nå, mer enn førti år senere, følger partiet i stor grad samme politikk som Deng. Klassekamp er ikke lenger så viktig, selv om forskjellene mellom høy og lav er større enn noensinne. Kinas rikeste mann er god for nesten 600 milliarder norske kroner. Talløse andre kan også kalle seg milliardærer, og enda flere er blitt millionærer. Samtidig må det store flertall fremdeles klare seg med nokså lite.

Dette til tross er Xi Jinping mer opptatt av å fremme «harmoni» enn klassekamp. Han erkjenner at ulikhetene i samfunnet er store, men mener de kan utjevnes på fredelig vis over tid. Derfor promoterer han Konfusius, moralfilosofen som levde for 2500 år siden.

Konfusius preket viktigheten av harmoni i alle samfunnets relasjoner. Ett av hans bud gikk ut på at undersått skulle adlyde hersker. Det er en tanke som passer Xi som hånd i hanske, for som partisjef og president vil han at kineserne skal holde seg i ro, arbeide hardt - og adlyde partiledelsen i Beijing.

Xi er også opptatt av at unge kinesere studerer med flid for å gjøre landet til en økonomisk supermakt. Konkurransen om å komme inn på de beste universitetene er beinhard.

Mao, derimot, snakket ofte nedsettende om folk med boklig kunnskap. «Stalin gikk aldri på universitet. Gorkij gikk ikke mer enn to år på folkeskolen, og hvor mye utdannelse hadde Jesus? … På seks måneder har man lært alt som er å lære. Etter det bør man arbeide som bonde i ett år og fabrikkarbeider i to år. Det er den sanne universitetsutdannelse.»

Mao insisterte på at Kina måtte være mest mulig selvberget. Av den grunn var han lite interessert i handel med vestlige land, aller minst med erkefienden USA. Da han sovnet inn i 1976, var Kinas utenrikshandel nesten ikke-eksisterende. Landets mest synlige eksportvare var formannens lille røde sitatbok.

Dagens ledere taler varmt for globalisering og handel med andre land, også med USA. Samtidig ser vi at Kina under Xi er blitt mer innadvendt, og Maos gamle slagord om «å stole på egne» krefter er igjen kommet på moten. Det er fristende å tolke denne dreiningen som en reaksjon på den motstand dagens regime møter fra USA og andre.

Uansett virker det svært lite sannsynlig at Xi vil ta Kina tilbake til Mao-tidens isolasjonisme. Landet er allerede blitt en del av den globale økonomien og har ikke råd til å være seg selv nok.

Forskjellene mellom Xi og Mao er derfor tydelige. Så hvorfor fortsetter Xi å hylle ham?

Først og fremst fordi Mao mer enn noen annen personifiserer kommunistpartiets historie. Ikke bare var han med på å stifte partiet, men han ledet det i mange år fram til den avgjørende seieren i 1949. Uten Mao ikke noe nytt Kina, lyder omkvedet i Beijing. Dagens ledere mener derfor at de står i takknemlighetsgjeld til ham. Xi er uansett klar over at det er farlig å kaste Mao under bussen. Særlig i tider som disse, hvor millioner av kinesere er arbeidsledige og lengter etter en ny «frigjører».

Dessuten bedømmer de kinesiske lederne Mao med sin egen målestokk, ikke Vestens. Kinas lange historie er en fortelling om brutalitet, om massemobiliseringer og massedød. Utstrakt voldsbruk var en del av «pakken». Hvor mange gikk ikke med under byggingen av Den store muren? Byggesjauen pågikk i nesten to tusen år.

For Xi og hans menn var ikke Mao verre en sine forgjengere, snarere bedre. At tall og fakta sår tvil ved denne oppfatningen, affiserer dem ikke. Dessuten har de sørget for å skrive om viktige kapitler av landets nyere historie, slik at Mao skal fremstå i best mulig lys.

Som forfatteren George Orwell (1903-1950) så riktig konstaterte: «Fortiden er slik som partiet bestemmer at den skal være … Til enhver tid sitter partiet inne med den absolutte sannhet.»

I dag viderefører Xi Jinping Kinas brutale tradisjon med sine egne utspekulerte metoder. Ved hjelp av ny teknologi vil han overvåke alle landets innbyggere fra vugge til grav. Ingen skal unnslippe hans skarpe blikk. Han rekker nok ikke å få like mye blod på hendene som Mao, men blodsporene etter ham er allerede tydelige nok, ikke minst i Xinjiang og Tibet, hvor uigurer og tibetanere kjemper en desperat kamp mot overmakten.

Alt tyder på at Xi Jinping akter å styre så lenge han er i stand til det. Uheldigvis er han bare 69 år gammel.