Den kinesiske spesialutsendingen som i forrige uke besøkte Ukrainas hovedstad Kyiv, nøyde seg med å komme, se og reise hjem igjen. Det vil si, før han satte seg på flyet til Beijing, stakk han innom fire andre land, Polen, Tyskland, Frankrike og Russland. «Partene må begynne med seg selv», lød hans resignerte avskjedshilsen. Om eller når han vender tilbake til Europa, er helt i det blå.
Spesialutsendingen, ambassadør Li Hui, satte av to dager til besøket i Kyiv. Det er mulig han ble skjermet for synet av de herjede utkantene av byen, men han kunne ikke beskytte seg mot de klare standpunktene til president Volodymyr Zelinskyjog hans utenriksminister Dmytro Kuleba. Begge fastslo at det blir ingen fred så lenge russiske styrker okkuperer ukrainsk jord.
Zelinskyj hadde like i forveien besøkt Italia. I Vatikanet ble han mottatt av pave Frans. Etter audiensen ble han spurt av media om paven kunne være den rette til å bringe partene sammen. «Med all respekt for Hans hellighet: Ukraina trenger ikke fredsmeklere, for ingen kan mekle med Putin», svarte han.
Den russiske invasjonen av Ukraina begynte 24. februar i fjor, tre uker etter at Putin og Kinas Xi Jinping hadde stadfestet det ubrytelige vennskapet mellom Russland og Kina. «Det finnes ingen grenser for vårt samarbeid», het det i deres felleserklæring. Mens de russiske militærkolonnene avanserte mot Kyiv og flere millioner ukrainere flyktet i alle retninger, uttrykte Kinas partistyrte medier stor forståelse for Putins overfall. Propagandaen ble ledsaget av heftige angrep på NATO, som hadde «egget til krig» og «tvunget» Russland til å handle i selvforsvar.
De neste månedene holdt Xi og Putin stadige rådslagninger. Samtidig valgte Xi fullstendig å overse president Zelinskyj. Det skulle gå fjorten måneder før han fant det bryet verd å holde sin første, og hittil eneste, telefonsamtale med sin ukrainske motpart. Samtalen kom i stand på talløse oppfordringer fra vestlige ledere. Kina sa seg til slutt villig til å sende en fredsutsending til Kyiv, og Li Hui fikk det utakknemlige oppdraget.
Sytti år gamle Li er en erfaren diplomat i Kinas svulmende utenrikstjeneste. Fra 2009 til 2019 var han sitt landsambassadør i Moskva. I samme periode ble den russisk-kinesiske samhandelen nesten tredoblet, fra 38 milliarder amerikanske dollar til 108 milliarder. Li utviklet et nært forhold til Putin, og før han takket for seg, ble han av Putin personlig hedret med en høytstående vennskapsorden. Vel hjemme skrev Li en lang hyllest til sitt russiske forbilde. Han lovet også at Kina ville stå «skulder ved skulder» med Russland i kampen mot «visse hegemonistiske land», en åpenbar henvisning til USA og dets allierte.
Det sier seg selv at Ukraina og mange andre betrakter Kinas fredsrolle med betydelig skepsis. G-7-landene avsluttet likevel sitt møte i Hiroshima i helgen med å klamre seg til det kinesiske halmstrået. «Vi anmoder Kina om å presse Russland til å stanse sin militære aggresjon», het i deres felles uttalelse. Samtidig gjentok de sitt ønske om å utvikle «konstruktive og stabile relasjoner» med regimet i Beijing.
Ingen vestlige land, heller ikke USA, har stilt seg totalt avvisende til Kinas 12-punktsplan for fred. Men slik den ble presentert, manglet den kjøtt og blod. Spørsmålet nå er om Xi og hans kolleger vil, eller tør, gå videre med planen og presisere hva de vil. Skal den russiske invasjonshæren bli nødt til å trekke seg tilbake til eget territorium? Og tør Kina i det hele tatt ta i det betente Krym-problemet? Det inntrykket som har festet seg, er at de kinesiske lederne har påtatt seg fredsoppdraget med stor ulyst.
Kinas handlingsrom er i realiteten sterkt begrenset. Da Mao døde i 1976, var landets forhold til det daværende Sovjetunionen elendig. Siden har de kinesiske lederne arbeidet møysommelig for å reparere det. Som takk har Kina fått adgang til Russlands store ressurser av olje, gass og annet. Det tosidige militære samarbeidet har også utviklet seg raskt, og fortidens grensetvister er i hovedsak løst. Trår Xi og hans edsvorne menn feil i Ukrainas diplomatisk minefelt, risikerer de å skade det tillitsfulle naboforholdet.
Det er for øvrig ingenting som tyder på at Kina ønsker å undergrave Putins status. Med Putin vet roret vet de kinesiske lederne hvem de har. En palassrevolusjon kan i verste fall utløse krefter som ingen, heller ikke Kina, aner følgene av. For Xi finnes det knapt et verre scenario enn et Russland som frigjør seg fra det autoritære åket og beveger seg i demokratisk retning.
Nå står Ukraina foran nye blodige slag. Ukrainerne vil ha tilbake alt som er tapt de siste årene, også Krym. Samtidig går våpenfabrikkene for fullt i både Russland og Vesten. Så steile som frontene er, vil det kinesiske fredsinitiativet med stor sannsynlighet ende i ingenting. Tidligere i år klarte Kina å overtale Iran og Saudi-Arabia til å slutte fred. Kinas rolle ble av mange hyllet som et eksempel på hva en framvoksende supermakt kan utrette. Det blir ikke lett å gjenta bedriften i Ukraina.
Det hører med til fortellingen at Kina hver eneste dag svekker sitt omdømme som fredsnasjon ved å true Taiwan med krig. Mens Xi Jinping bedyrer at Kina «alltid» har vært for fred, ruster landet opp som aldri før. Det holder nærgående militærøvelser i Taiwanstredet og kvier seg ikke for å erklære Sør-Kinahavet som sitt, i strid med havretten og en enstemmig dom i Haag. Fiskere fra Filippinene, Vietnam og andre land jages fra fiskefeltene sine av hurtiggående kinesiske marinefartøyer utstyrt med vannkanoner.
I tillegg er Kina travelt opptatt av å bygge militære installasjoner på flere øyer i de omstridte farvannene. Noen av øyene var for inntil få år siden ikke annet enn små, nesten usynlige rev. Nå har de fått både flyplasser, våpenlagre og utskytningsramper for bakke-til-luft-raketter. Under sitt offisielle besøk i USA i 2015 lovet Xi Jinping at Kina aldri ville militarisere Sør-Kinahavet. Det ble med løftet.
India lever også farlig. Den kinesiske Folkets frigjøringshærforsøker til stadighet å flytte grensene i Himalaya, samtidig Kina opprettholder sitt krav på Arunachal Pradesh, en tynt befolket delstat i Indias nordøstlige hjørne. I Beijings offisielle terminologi kalles den Zangnan, eller Sør-Tibet. I mars vedtok kinesiske myndigheter å endre flere stedsnavn i Arunachal Pradesh.
Kina. Krigshisser i Asia, men fredsbygger i Europa? Vi får se.
Kinas handlingsrom er i realiteten sterkt begrenset. Da Mao døde i 1976, var landets forhold til det daværende Sovjetunionen elendig. Siden har de kinesiske lederne arbeidet møysommelig for å reparere det. Som takk har Kina fått adgang til Russlands store ressurser av olje, gass og annet. Det tosidige militære samarbeidet har også utviklet seg raskt, og fortidens grensetvister er i hovedsak løst. Trår Xi og hans edsvorne menn feil i Ukrainas diplomatisk minefelt, risikerer de å skade det tillitsfulle naboforholdet.
Det er for øvrig ingenting som tyder på at Kina ønsker å undergrave Putins status. Med Putin vet roret vet de kinesiske lederne hvem de har. En palassrevolusjon kan i verste fall utløse krefter som ingen, heller ikke Kina, aner følgene av. For Xi finnes det knapt et verre scenario enn et Russland som frigjør seg fra det autoritære åket og beveger seg i demokratisk retning.
Nå står Ukraina foran nye blodige slag. Ukrainerne vil ha tilbake alt som er tapt de siste årene, også Krym. Samtidig går våpenfabrikkene for fullt i både Russland og Vesten. Så steile som frontene er, vil det kinesiske fredsinitiativet med stor sannsynlighet ende i ingenting. Tidligere i år klarte Kina å overtale Iran og Saudi-Arabia til å slutte fred. Kinas rolle ble av mange hyllet som et eksempel på hva en framvoksende supermakt kan utrette. Det blir ikke lett å gjenta bedriften i Ukraina.
Det hører med til fortellingen at Kina hver eneste dag svekker sitt omdømme som fredsnasjon ved å true Taiwan med krig. Mens Xi Jinping bedyrer at Kina «alltid» har vært for fred, ruster landet opp som aldri før. Det holder nærgående militærøvelser i Taiwanstredet og kvier seg ikke for å erklære Sør-Kinahavet som sitt, i strid med havretten og en enstemmig dom i Haag. Fiskere fra Filippinene, Vietnam og andre land jages fra fiskefeltene sine av hurtiggående kinesiske marinefartøyer utstyrt med vannkanoner.
I tillegg er Kina travelt opptatt av å bygge militære installasjoner på flere øyer i de omstridte farvannene. Noen av øyene var for inntil få år siden ikke annet enn små, nesten usynlige rev. Nå har de fått både flyplasser, våpenlagre og utskytningsramper for bakke-til-luft-raketter. Under sitt offisielle besøk i USA i 2015 lovet Xi Jinping at Kina aldri ville militarisere Sør-Kinahavet. Det ble med løftet.
India lever også farlig. Den kinesiske Folkets frigjøringshærforsøker til stadighet å flytte grensene i Himalaya, samtidig Kina opprettholder sitt krav på Arunachal Pradesh, en tynt befolket delstat i Indias nordøstlige hjørne. I Beijings offisielle terminologi kalles den Zangnan, eller Sør-Tibet. I mars vedtok kinesiske myndigheter å endre flere stedsnavn i Arunachal Pradesh.
Kina. Krigshisser i Asia, men fredsbygger i Europa? Vi får se.
….
Denne artikkelen ble publisert av Dagsavisen 23.05 2022
