«Kjære Xi Jinping, vi ønsker deg velkommen til Moskva til våren», sa Putin i en videosamtale med Xi i desember. Og nå kommer han. Forrige gang de møttes var i Shanghai i februar i fjor. Samtalene endte med en felles erklæring hvor de fastslo at samarbeidet mellom Russland og Kina ikke kjente noen grenser.
Noen uker senere gikk Russland til krig mot Ukraina. Putins udåd har ikke minst rammet ukrainske barn. Mange er blitt drept, andre er merket for livet, og atter andre er bortført. Den internasjonale straffedomstolen mener at Putin og hans kommissær for menneskerettigheter, Maria Lvova-Belova, må holdes ansvarlig for bortføringene.
Men også i Kina rives barn fra foreldrene sine for å bli oppdratt i anstalter styrt av kommunistpartiet og staten. I den vestlige Xinjiang-regionen bor rundt tolv millioner uigurer. Xi har ført en uerklært krig mot dem i flere år. Menneskerettighetsorganisasjoner tror at minst en million uigurer sitter innesperret i fangeleirer i regionen. Partiet har også funnet det nødvendig å sette tusener av uigurbarn på omskolering i kostskoler og private hjem. Vitneutsagnene om overgrepene er både mange og sammenfallende.
I Tibet går Xi Jinping fram på samme måte. Også der blir barn sendt på kostskoler for å bli bombardert med politisk propaganda. I både Tibet og Xinjiang tvinges barna til å lære seg mandarinkinesisk, samtidig som de forbys å snakke sine egne språk. Målet med omskoleringen er å gjøre dem til «nye mennesker». Det kan de bare bli hvis de glemmer sine respektive språk, sine egne kulturer og sitt eget opphav.
Under en høring i Stortinget i november i fjor fortalte et av vitnene, en uigurkvinne fra Xinjiang, om forholdene i en barnehage hun arbeidet i. Uigurbarna ble pålagt å snakke kinesisk. Da en jente på fire år ved en forglemmelse sa noen ord på sitt eget språk, ble hun tvunget til å gå med tape på munnen resten av dagen.
Både FNs høykommissær for menneskerettigheter, Amnesty International og andre har beskrevet det kinesiske regimets bortføringer og frihetsberøvelse av barn i Xinjiang. Bølgen av bortføringer skjøt fart i 2016. Europaparlamentet har også engasjert seg og antydet i 2019 at rundt 880 000 uigurbarn befant seg i kostskoler det året.
Søstrene Lütfullah og Aysa var henholdsvis fire og seks år gamle da det ble atskilt fra foreldrene sine og plassert på kostskole. Familien, som bodde i Tyrkia, var på kortvarig besøk i Xinjiang da barna ble pågrepet. Da de ble gjenforent med foreldrene tjue måneder senere, var de utmagret og traumatisert, fortalte faren, Abdüllahtif Kucar, i fjor. «Det var det tyngste øyeblikket i mitt liv da de plutselig sto foran meg og bare snakket kinesisk.»
Etter hvert fikk søstrene fortalt at de var blitt mishandlet og slått. Hver dag begynte på samme måte. Barna ble vekket av lærerne og beordret til å stille seg på linje, som om de skulle være soldater. De som ikke reagerte raskt nok, ble tvunget til å stå i «motorsykkelstilling» med utstrakte armer og bøyde knær til de ikke orket mer.
Før skoledagen begynte fikk barna en bolle med risvelling. Etterpå måtte de stille seg opp på ny, denne gang for å synge Kinas nasjonalsang og hyllestsanger til «bestefar» Xi Jinping og «far» Wang Junzheng. Sistnevnte var på det tidspunkt regimets sikkerhetssjef i regionen.
Ifølge kinesiske myndigheter var det i 2021 om lag 1300 kostskoler i Xinjiang. Mye av den informasjon som myndighetene tidligere la ut på Internett om skolene, er nå fjernet. I Tibet skal så mange som en million tibetanske barn være rammet av det FNs spesialrapportører kaller «tvungen assimilering» i kostskoler. «Selv om kostskoler finnes i andre deler av Kina, er deres andel i områder befolket av den tibetanske minoriteten mye høyere», skriver de i en fersk rapport.
Rapportørene påpeker at kostskolene ligger langt fra de stedene som barna kommer fra. Samtidig har myndighetene stengt et stort antall vanlige skoler i landdistriktene. Også i Tibet foregår undervisningen på mandarinkinesisk. Slik mister barna gradvis kontakten med sin egen kultur. «Vi er forskrekket over det som skjer», tilføyer rapportørene.
I Kina tilhører 92 prosent av innbyggerne det dominerende han-folket, mens de øvrige åtte prosent er fordelt på 55 etniske minoriteter. Siden den kinesiske folkerepublikken ble etablert i 1949, har tibetanerne og uigurene gitt regimet betydelig motstand.
Også mongolene i Indre Mongolia er blitt utsatt for sterk «hanifisering», en politikk som går ut på å befolke de etniske områdene med han-kinesere og spre han-folkets språk og kultur. Som sine forgjengere er Xi Jinping overbevist om at denne politikken vil gjøre det lettere for partiet å styre landet og forhindre «separatisme».
Geografisk sett ligger både Tibet og Xinjiang utsatt til. Mens Tibet grenser til India, har Xinjiang felles grenser med Pakistan, Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakstan og Russland. Indre Mongolia, som også er en region i Kina, deler grense med republikken Mongolia og Russland. Ledelsen i Beijing er derfor opptatt av å ha solid kontroll i rikets ytterkanter. Det kan bare skje ved at tilløp til etnisk nasjonalisme slås ned med hard hånd.
Det er farlig fristende å konkludere med at Kinas bortføringer og hjernevask av uskyldige barn ikke står tilbake Putins fremferd overfor barna i Ukraina. Snarere tvert om. Men hvem tør ta i Xi Jinping? Som partisjef, president og formann i tallrike kommisjoner er han den øverste ansvarlige for det som skjer. Straffedomstolen i Haag bør ikke kvie seg for å granske hans ansvar.
Men først skal vi følge Xi Jinpings gjøremål i Moskva. Vil samtalene med Putin nok en gang ende med et kommuniké hvor de lover hverandre et grenseløst samarbeid? Kanskje ikke. I stedet vil vi få høre at partene skal utvide det tosidige samarbeidet, ikke minst samhandelen. Flere felles militærøvelser vil også være høyt prioritert. I forrige uke holdt Kina, Russland og Iran en felles øvelse i Omangulfen. Nye øvelser i det nordlige Stillehavet er også sannsynlig. Både Xi og Putin anser det som viktig å vise at de ikke står alene i en urolig verden.
Men Kinas mektige leder er neppe i stand til å redde Putin ut av hengemyra i Ukraina. Ikke med våpen, og heller ikke på annet vis, for eksempel i rollen som fredsmekler. Kina har, for å si det brutalt, ingen troverdighet i Vesten, mye fordi Xi Jinping har spilt kortene sine galt helt siden han tok roret i 2012.
I Tibet går Xi Jinping fram på samme måte. Også der blir barn sendt på kostskoler for å bli bombardert med politisk propaganda. I både Tibet og Xinjiang tvinges barna til å lære seg mandarinkinesisk, samtidig som de forbys å snakke sine egne språk. Målet med omskoleringen er å gjøre dem til «nye mennesker». Det kan de bare bli hvis de glemmer sine respektive språk, sine egne kulturer og sitt eget opphav.
Under en høring i Stortinget i november i fjor fortalte et av vitnene, en uigurkvinne fra Xinjiang, om forholdene i en barnehage hun arbeidet i. Uigurbarna ble pålagt å snakke kinesisk. Da en jente på fire år ved en forglemmelse sa noen ord på sitt eget språk, ble hun tvunget til å gå med tape på munnen resten av dagen.
Både FNs høykommissær for menneskerettigheter, Amnesty International og andre har beskrevet det kinesiske regimets bortføringer og frihetsberøvelse av barn i Xinjiang. Bølgen av bortføringer skjøt fart i 2016. Europaparlamentet har også engasjert seg og antydet i 2019 at rundt 880 000 uigurbarn befant seg i kostskoler det året.
Søstrene Lütfullah og Aysa var henholdsvis fire og seks år gamle da det ble atskilt fra foreldrene sine og plassert på kostskole. Familien, som bodde i Tyrkia, var på kortvarig besøk i Xinjiang da barna ble pågrepet. Da de ble gjenforent med foreldrene tjue måneder senere, var de utmagret og traumatisert, fortalte faren, Abdüllahtif Kucar, i fjor. «Det var det tyngste øyeblikket i mitt liv da de plutselig sto foran meg og bare snakket kinesisk.»
Etter hvert fikk søstrene fortalt at de var blitt mishandlet og slått. Hver dag begynte på samme måte. Barna ble vekket av lærerne og beordret til å stille seg på linje, som om de skulle være soldater. De som ikke reagerte raskt nok, ble tvunget til å stå i «motorsykkelstilling» med utstrakte armer og bøyde knær til de ikke orket mer.
Før skoledagen begynte fikk barna en bolle med risvelling. Etterpå måtte de stille seg opp på ny, denne gang for å synge Kinas nasjonalsang og hyllestsanger til «bestefar» Xi Jinping og «far» Wang Junzheng. Sistnevnte var på det tidspunkt regimets sikkerhetssjef i regionen.
Ifølge kinesiske myndigheter var det i 2021 om lag 1300 kostskoler i Xinjiang. Mye av den informasjon som myndighetene tidligere la ut på Internett om skolene, er nå fjernet. I Tibet skal så mange som en million tibetanske barn være rammet av det FNs spesialrapportører kaller «tvungen assimilering» i kostskoler. «Selv om kostskoler finnes i andre deler av Kina, er deres andel i områder befolket av den tibetanske minoriteten mye høyere», skriver de i en fersk rapport.
Rapportørene påpeker at kostskolene ligger langt fra de stedene som barna kommer fra. Samtidig har myndighetene stengt et stort antall vanlige skoler i landdistriktene. Også i Tibet foregår undervisningen på mandarinkinesisk. Slik mister barna gradvis kontakten med sin egen kultur. «Vi er forskrekket over det som skjer», tilføyer rapportørene.
I Kina tilhører 92 prosent av innbyggerne det dominerende han-folket, mens de øvrige åtte prosent er fordelt på 55 etniske minoriteter. Siden den kinesiske folkerepublikken ble etablert i 1949, har tibetanerne og uigurene gitt regimet betydelig motstand.
Også mongolene i Indre Mongolia er blitt utsatt for sterk «hanifisering», en politikk som går ut på å befolke de etniske områdene med han-kinesere og spre han-folkets språk og kultur. Som sine forgjengere er Xi Jinping overbevist om at denne politikken vil gjøre det lettere for partiet å styre landet og forhindre «separatisme».
Geografisk sett ligger både Tibet og Xinjiang utsatt til. Mens Tibet grenser til India, har Xinjiang felles grenser med Pakistan, Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakstan og Russland. Indre Mongolia, som også er en region i Kina, deler grense med republikken Mongolia og Russland. Ledelsen i Beijing er derfor opptatt av å ha solid kontroll i rikets ytterkanter. Det kan bare skje ved at tilløp til etnisk nasjonalisme slås ned med hard hånd.
Det er farlig fristende å konkludere med at Kinas bortføringer og hjernevask av uskyldige barn ikke står tilbake Putins fremferd overfor barna i Ukraina. Snarere tvert om. Men hvem tør ta i Xi Jinping? Som partisjef, president og formann i tallrike kommisjoner er han den øverste ansvarlige for det som skjer. Straffedomstolen i Haag bør ikke kvie seg for å granske hans ansvar.
Men først skal vi følge Xi Jinpings gjøremål i Moskva. Vil samtalene med Putin nok en gang ende med et kommuniké hvor de lover hverandre et grenseløst samarbeid? Kanskje ikke. I stedet vil vi få høre at partene skal utvide det tosidige samarbeidet, ikke minst samhandelen. Flere felles militærøvelser vil også være høyt prioritert. I forrige uke holdt Kina, Russland og Iran en felles øvelse i Omangulfen. Nye øvelser i det nordlige Stillehavet er også sannsynlig. Både Xi og Putin anser det som viktig å vise at de ikke står alene i en urolig verden.
Men Kinas mektige leder er neppe i stand til å redde Putin ut av hengemyra i Ukraina. Ikke med våpen, og heller ikke på annet vis, for eksempel i rollen som fredsmekler. Kina har, for å si det brutalt, ingen troverdighet i Vesten, mye fordi Xi Jinping har spilt kortene sine galt helt siden han tok roret i 2012.
