Kamerat Xi Jinping. Ingen over, ingen ved siden.
Likevel knytter det seg atskillig usikkerhet til både hans og partiets framtid. Xi har de siste årene mistet mye av sin glans, ikke bare i utlandet, men også på den hjemlige arena. Partiets håndtering av koronapandemien ble en ubehagelig vekker for millioner av kinesere. Mistilliten ble til slutt så stor at partiledelsen så seg nødt til å forkaste nulltoleranse-strategien og slippe viruset løs.
For tre uker siden kunngjorde partiet at det hadde ”seiret” over viruset. Påstanden bør tas med en klype salt. Uansett sliter kinesisk økonomi med ettervirkningene av pandemien. Et stort, men ukjent antall virksomheter står fremdeles mer eller mindre stille, og landets nedkjørte banker kvier seg for å låne dem enda mer penger. Når statsminister Li Keqiang entrer talerstolen i Beijing, får vi vite mer om tingenes tilstand. Li har sittet på post i ti år og er sannsynligvis sjeleglad for at han nå trer inn i pensjonistenes rekker.
Observatører av kinesisk politikk mener at forholdet mellom Xi Jinping og Li Keqiang ikke alltid har vært det beste. Mens Li har argumentert for en nokså liberal økonomisk politikk, har Xi stått for mer statlig styring. Hvem som nå overtar statsministerposten, vet vi ikke, men Li Qiang, partisjefen i Shanghai, omtales som svært aktuell.
Regimets største utfordring de kommende fem årene blir landets synkende folketall og en eldrebølge som vil bli en stor belastning for kinesisk økonomi. I dag har atten prosent av kineserne passert de seksti. I 2050 vil andelen være dobbelt så høy.
Hongkong-avisen South China Morning Post illustrerer problemet med å konstatere at 36,6 millioner kinesere i 2020 var åtti år eller mer. I 2050 vil antallet stige til 159 millioner, og alle skal ha mat, medisiner og tak over hodet. I samme periode ventes folketallet å falle fra dagens 1426 millioner til 1317 millioner. Det betyr at stadig færre yrkesaktive må forsørge en raskt voksende eldrebefolkning.
Vil Kina kunne gi den en trygg og verdig alderdom?
Spørsmålet er høyst aktuelt. Tidligere i februar demonstrerte flere titusener pensjonister rundt om i landet fordi myndighetene har redusert deres tilgang på offentlige helsegoder. Som en følge av pandemien er helsevesenet kommet under voldsomt press, med utslitt personell og akutt pengemangel. I byer som Wuhan, Shanghai og Guangzhou samlet skarer av eldre seg med knyttede never. Noen sang ”Internasjonalen”.
I mange land er utålmodig ungdom en årsak til uro og protester. I Kina kan millioner av sinte pensjonister sette grå hår i hodet på regimet. De fleste av dem har gått i en tøff politisk skole. Under Kulturrevolusjonen på 1960-tallet kjempet de på barrikadene for eller mot formann Mao. Før de går i graven, kan de skape enda mer trøbbel.
Det New York-baserte Freedom House, som følger utviklingen i Kina tett, fastslår at landet i 2022 opplevde uvanlig mange folkelige protester. Protestene omfattet alle aldersgrupper og fant sted i ulike deler av landet. Respekten for kommunistpartiet er åpenbart ikke den samme som før, hvilket er et dårlig tegn for Xi.
Skal Kina igjen komme på offensiven, må Xi ikke bare komme eldrebefolkningen i møte. Han må også overtale kvinnene til å føde flere barn. Men det vil de åpenbart ikke. I fjor sank landets befolkning med 850 000 innbyggere. I en tid hvor stadig flere flytter til byen, endres leveforholdene radikalt. Folk bor trangere enn før og har mer enn nok med hverdagens kjas og mas. Dessuten er det dyrt å ha barn. Derfor mener de fleste unge par at ett barn er nok.
Kina praktiserte i mange år en streng ettbarnspolitikk. I 2015 vedtok partiet å tillate to barn per familie, og i 2021 gikk det et skritt videre ved å tillate tre barn. I praksis er det fritt fram for enda flere, et sikkert tegn på at partiet aner uråd. Selv ugifte samboere oppfordres til å berike landet med barn, hvilket var utenkelig inntil ganske nylig.
Med synkende fødselsrate vil ikke bare folketallet avta. Kina vil også få færre yrkesaktive. Dermed vil arbeidskraften bli dyrere, og landet vil miste mye av sitt konkurransefortrinn. Kinesiske politikere og forskere har de siste årene diskutert hva som kan gjøres for å demme opp for denne utviklingen. I sin avskjedstale vil avtroppende statsminister Li med stor sannsynlighet peke ut veien videre. Mye kan sikkert utrettes ved å effektivisere arbeidslivet og automatisere flere virksomheter.
Kinesisk økonomi vokste i fjor med rundt tre prosent. Årets vekst kan bli på fem prosent eller mer, tror ekspertene. Tallene er akseptable i en global sammenheng, men lave til Kina å være. Forskere peker på at virkningene av landets demografiske krise vil vise seg først om noen år, fra 2030 og senere. Da er Xi Jinping muligens ute av bildet, skjønt ingen vet.
Kina nasjonalforsamling, kjent som Den nasjonale folkekongressen, har nesten tre tusen delegater. Ingen av dem er valgt i vår betydning av ordet, men utpekt på lokalt nivå i samråd med kommunistpartiet. I praksis er flertallet av delegatene partimedlemmer, og – hold deg fast – noen av dem er både millionærer og milliardærer.
Da den seriøse Hurun Report gransket bakgrunnen til delegatene på kongressen i 2018, klassifiserte den 153 som ”superrike”. Deres samlede formue ble anslått til 650 milliarder amerikanske dollar. En av delegatene, Ma Huateng, ble det året ansett som landets rikeste person. Huruns funn fortalte mye om Kina, et land som offisielt styres av kommunistpartiet, men som i praksis er en mosaikk av mange interesser og motsetninger.
I dag er partiets forhold til de ”superrike” dårligere enn på lenge. Xi Jinpings anti-korrupsjonskampanje og sterke appell om å fordele godene har satt sine spor. Derfor er et ukjent antall rikfolk på vei ut av landet, muligens for godt. Andre sitter i fengsel. De som er igjen, vil nok gjøre lite av seg på sesjonen i Beijing.
Likevel knytter det seg atskillig usikkerhet til både hans og partiets framtid. Xi har de siste årene mistet mye av sin glans, ikke bare i utlandet, men også på den hjemlige arena. Partiets håndtering av koronapandemien ble en ubehagelig vekker for millioner av kinesere. Mistilliten ble til slutt så stor at partiledelsen så seg nødt til å forkaste nulltoleranse-strategien og slippe viruset løs.
For tre uker siden kunngjorde partiet at det hadde ”seiret” over viruset. Påstanden bør tas med en klype salt. Uansett sliter kinesisk økonomi med ettervirkningene av pandemien. Et stort, men ukjent antall virksomheter står fremdeles mer eller mindre stille, og landets nedkjørte banker kvier seg for å låne dem enda mer penger. Når statsminister Li Keqiang entrer talerstolen i Beijing, får vi vite mer om tingenes tilstand. Li har sittet på post i ti år og er sannsynligvis sjeleglad for at han nå trer inn i pensjonistenes rekker.
Observatører av kinesisk politikk mener at forholdet mellom Xi Jinping og Li Keqiang ikke alltid har vært det beste. Mens Li har argumentert for en nokså liberal økonomisk politikk, har Xi stått for mer statlig styring. Hvem som nå overtar statsministerposten, vet vi ikke, men Li Qiang, partisjefen i Shanghai, omtales som svært aktuell.
Regimets største utfordring de kommende fem årene blir landets synkende folketall og en eldrebølge som vil bli en stor belastning for kinesisk økonomi. I dag har atten prosent av kineserne passert de seksti. I 2050 vil andelen være dobbelt så høy.
Hongkong-avisen South China Morning Post illustrerer problemet med å konstatere at 36,6 millioner kinesere i 2020 var åtti år eller mer. I 2050 vil antallet stige til 159 millioner, og alle skal ha mat, medisiner og tak over hodet. I samme periode ventes folketallet å falle fra dagens 1426 millioner til 1317 millioner. Det betyr at stadig færre yrkesaktive må forsørge en raskt voksende eldrebefolkning.
Vil Kina kunne gi den en trygg og verdig alderdom?
Spørsmålet er høyst aktuelt. Tidligere i februar demonstrerte flere titusener pensjonister rundt om i landet fordi myndighetene har redusert deres tilgang på offentlige helsegoder. Som en følge av pandemien er helsevesenet kommet under voldsomt press, med utslitt personell og akutt pengemangel. I byer som Wuhan, Shanghai og Guangzhou samlet skarer av eldre seg med knyttede never. Noen sang ”Internasjonalen”.
I mange land er utålmodig ungdom en årsak til uro og protester. I Kina kan millioner av sinte pensjonister sette grå hår i hodet på regimet. De fleste av dem har gått i en tøff politisk skole. Under Kulturrevolusjonen på 1960-tallet kjempet de på barrikadene for eller mot formann Mao. Før de går i graven, kan de skape enda mer trøbbel.
Det New York-baserte Freedom House, som følger utviklingen i Kina tett, fastslår at landet i 2022 opplevde uvanlig mange folkelige protester. Protestene omfattet alle aldersgrupper og fant sted i ulike deler av landet. Respekten for kommunistpartiet er åpenbart ikke den samme som før, hvilket er et dårlig tegn for Xi.
Skal Kina igjen komme på offensiven, må Xi ikke bare komme eldrebefolkningen i møte. Han må også overtale kvinnene til å føde flere barn. Men det vil de åpenbart ikke. I fjor sank landets befolkning med 850 000 innbyggere. I en tid hvor stadig flere flytter til byen, endres leveforholdene radikalt. Folk bor trangere enn før og har mer enn nok med hverdagens kjas og mas. Dessuten er det dyrt å ha barn. Derfor mener de fleste unge par at ett barn er nok.
Kina praktiserte i mange år en streng ettbarnspolitikk. I 2015 vedtok partiet å tillate to barn per familie, og i 2021 gikk det et skritt videre ved å tillate tre barn. I praksis er det fritt fram for enda flere, et sikkert tegn på at partiet aner uråd. Selv ugifte samboere oppfordres til å berike landet med barn, hvilket var utenkelig inntil ganske nylig.
Med synkende fødselsrate vil ikke bare folketallet avta. Kina vil også få færre yrkesaktive. Dermed vil arbeidskraften bli dyrere, og landet vil miste mye av sitt konkurransefortrinn. Kinesiske politikere og forskere har de siste årene diskutert hva som kan gjøres for å demme opp for denne utviklingen. I sin avskjedstale vil avtroppende statsminister Li med stor sannsynlighet peke ut veien videre. Mye kan sikkert utrettes ved å effektivisere arbeidslivet og automatisere flere virksomheter.
Kinesisk økonomi vokste i fjor med rundt tre prosent. Årets vekst kan bli på fem prosent eller mer, tror ekspertene. Tallene er akseptable i en global sammenheng, men lave til Kina å være. Forskere peker på at virkningene av landets demografiske krise vil vise seg først om noen år, fra 2030 og senere. Da er Xi Jinping muligens ute av bildet, skjønt ingen vet.
Kina nasjonalforsamling, kjent som Den nasjonale folkekongressen, har nesten tre tusen delegater. Ingen av dem er valgt i vår betydning av ordet, men utpekt på lokalt nivå i samråd med kommunistpartiet. I praksis er flertallet av delegatene partimedlemmer, og – hold deg fast – noen av dem er både millionærer og milliardærer.
Da den seriøse Hurun Report gransket bakgrunnen til delegatene på kongressen i 2018, klassifiserte den 153 som ”superrike”. Deres samlede formue ble anslått til 650 milliarder amerikanske dollar. En av delegatene, Ma Huateng, ble det året ansett som landets rikeste person. Huruns funn fortalte mye om Kina, et land som offisielt styres av kommunistpartiet, men som i praksis er en mosaikk av mange interesser og motsetninger.
I dag er partiets forhold til de ”superrike” dårligere enn på lenge. Xi Jinpings anti-korrupsjonskampanje og sterke appell om å fordele godene har satt sine spor. Derfor er et ukjent antall rikfolk på vei ut av landet, muligens for godt. Andre sitter i fengsel. De som er igjen, vil nok gjøre lite av seg på sesjonen i Beijing.
