Ribbet for troverdighet og kritisert av stadig flere. Det er ikke lett å være Kina, men de kinesiske lederne har bare seg selv å takke. Siden landet åpnet seg for verden etter Maos død, har det misbrukt den ene sjansen etter den andre til å etablere et tillitsfullt forhold til sine asiatiske naboer og Vesten.
I sitt hjem i Georgia i USA ligger tidligere president Jimmy Carter for døden. Det er ikke sikkert han husker den eufori som omga Deng Xiaopings historiske besøk i USA i 1979. Amerikanerne hilste ham med jubel og smil, og Deng kvitterte med å ta på seg en cowboyhatt og smile enda bredere tilbake. Like i forveien var USA og Kina blitt enige om å normalisere forbindelsene etter tretti års fiendskap. ”Vi går nå inn i en ny æra, og sammen skal vi skape en ny og bedre verden”, erklærte Carter.
Samarbeidet de første årene gikk tålelig bra, inntil Deng i 1989 kvalte studentenes protester i Beijing med tanks og blod. I de dramatiske dagene etterpå flyktet tusener av utlendinger fra landet i hui og hast. Selv garvede diplomater ville hjem. For USA tok det flere år å få samarbeidet med Kina på skinner igjen. I president Bill Clintons styretid fra 1993 til 2001 ble forholdet gradvis bedre, og Clinton avsluttet sin tid i Det hvite hus med å ønske Kina velkommen som medlem i Verdens handelsorganisasjon (WTO).
Medlemskapet skulle bli Kinas inngangsbillett til en større verden, til et globalt handelssamarbeid som allerede omfattet 142 land. Men det gikk ikke lenge før USA, EU og andre begynte å kritisere kineserne for å ta seg til rette. Samtidig som medlemskapet ga Kina en gyllen sjanse til å eksportere sine varer, sørget lederne i Beijing for å etablere både synlige og usynlige barrierer for andre lands eksport til Kina. De gikk heller ikke av veien for å stjele vestlig teknologi og subsidiere sine store statlige foretak, stikk i strid med forutsetningene i avtalen.
Da Xi Jinping tok kommandoen i 2012, fikk han en mulighet til å forbedre landets frynsete rykte. I stedet gikk han motsatt vei. Enhver kritikk, innenfra som utenfra, ble bryskt avvist, og landets voksende marine ble sendt til havs for å gjøre krav på 85 prosent av Sør-Kinahavet. Da en spesialdomstol i Haag fastslo at Kina ikke hadde noen ”historisk rett” til det omstridte havområdet, svarte regjeringen i Beijing med å stemple domstolen som ”reaksjonær”.
Siden da har Kina forvandlet flere mindre øyer i Sør-Kinahavet til militære bastioner. Også det er et løftebrudd, for i 2015 forsikret Xi Jinping at Kina ikke hadde til hensikt å militarisere noen av øyene. Like alarmerende er Kinas sabelrasling overfor Taiwan. Selv om lederne i Beijing anser Taiwan for å tilhøre den kinesiske folkerepublikken, bidrar de stadige militærøvelsene i Taiwan-stredet til å svekke landets internasjonale omdømme.
Kinas utilslørte sympati for Putins invasjon av Ukraina overgår imidlertid alt. At de kinesiske lederne nå forsøker å ro seg ut av problemene ved å lansere en fredsplan, endrer ikke realitetene – at Kina fra første stund har støttet Putin. Riktignok ikke med våpen, men med en massiv økning i samhandelen og en uopphørlig propaganda for Russlands sak. Kinesiske journalister har siden krigen begynte, fulgt de russiske styrkene i felten og flittig rapportert om ”de fiendtlige kreftene” som truer Russland. Ingen av journalistene har noensinne vist seg på ukrainsk side. Kinas partistyrte aviser har ganske enkelt ikke funnet det bryet verd å beskrive ukrainernes lidelser.
For snart to uker siden hevdet den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA at Kina vurderer å forsyne Russland med våpen. CIA-direktør William Burns gjentok advarselen før helgen, men la til at de kinesiske lederne ennå ikke har fattet noe vedtak. Burns vil åpenbart fortelle Kina at USA følger nøye med.
Vel et år er gått siden Xi og Putin møtte hverandre i Shanghai. Samtalene endte med et ordrikt kommunike hvor de fastslo at det tosidige samarbeidet ikke kjente noen grenser. I ettertid er det ikke utenkelig at Xi har angret på den formuleringen.
Nå spørres det med rette om Xi gjør klokt å takke ja til Putins invitasjon om å besøke Moskva, kanskje i løpet av våren. Et slikt besøk kan sette Kina i et enda dårligere lys. Putin har i løpet av det siste året fått en uoffisiell status som krigsforbryter. På årsdagen for invasjonen vedtok FNs hovedforsamling med overveldende flertall å fordømme Russland. Kina avsto fra å stemme. Ved å klistre seg for tett opp til Putin, risikerer Xi å brenne enda flere broer til Vesten. I så fall setter han sitt eget land i en ytterst vanskelig stilling, og Kinas skadeskutte økonomi vil få nok et skuddsår.
Verdens nest største økonomi sliter ennå med ettervirkningene av koronapandemien. Lederne i Beijing har som uttalt mål å stimulere hjemmemarkedet, men folk flest har ikke så mye penger til overs. Siden nyttår har kinesiske pensjonister demonstrert i flere byer med krav om å få utbetalt pensjonene sine. Antallet pensjonister vokser ubehagelig raskt og utgjør en økende andel av befolkningen. I verste fall står regimet overfor en utfordring som kan utløse sosial uro. Kina trues også av USAs forsøk på å begrense landets tilførsel av avanserte databrikker. Uten fri adgang til det globale databrikkemarkedet vil kinesisk bremse opp på ny.
Vestlige land, ikke minst USA, har siden 1980-tallet investert tungt i kinesisk økonomi. Kinas støtte til Russland og regimets sabelrasling i nære farvann tvinger investorene til å tenke i nye baner. Tør de bli i Kina, eller bør de trekke seg ut før leken blir for voldsom? Det siste de ønsker er å havne i skuddlinjen for en mulig krig mellom Kina og USA. For noen år siden var et slikt scenario lite sannsynlig. I dag omtales det som en mulighet av stadig flere eksperter.
Kina har siden nyttår uttrykt ønske om å bedre forholdet til Vesten. Toppdiplomat Wang Yis nylige rundreise i Europa var et ledd i disse bestrebelsene. Men de kinesiske lederne vil ikke kunne ri to hester samtidig. De må velge. Bare ved å ta klart avstand fra Putin og hans grusomme krig kan de gjenvinne noe av sin troverdighet. Jeg skriver noe, for mistilliten stikker så dypt at Kina vil trenge år på å overbevise skeptikerne.
faeroevi@online.no
Denne artikkelen ble publisert av Dagsavisen 28.02 2023
