Kinesiske eksperter er ikke helt enige om hvor stort fallet blir. Uansett vil det ryste landet og endre maktbalansen i Asia. Allerede i april vil India gå forbi Kina og bli det mest folkerike landet i verden. Da vil begge ha godt og vel 1,4 milliarder innbyggere. Mens Indias folketall vil fortsette sin bratte ferd mot 1,6 milliarder, vil Kinas falle til 1,3 milliarder – i første omgang.
FN opererer med tre modeller for Kinas fremtidige befolkningsutvikling. Ifølge middelmodellen (”the middle-of-the-road-projection”) vil landet ha 1313 millioner innbyggere i år 2050, og færre enn 800 millioner i år 2100. Ferske tall fra Beijing forteller at kinesiske kvinner i 2020 fødte bare 1,3 barn i gjennomsnitt, hvilket er godt under snittet på 2,1 barn som må til for å opprettholde det nåværende folketallet.
Samtidig øker antallet kinesiske pensjonister i rekordfart. I fjor var rundt atten prosent av innbyggerne seksti år eller mer. I 2050 vil andelen være dobbelt så høy. Det betyr at stadig færre yrkesaktive kinesere må forsørge stadig flere eldre mennesker. I verste fall vil Kina komme til å oppleve en betydelig mangel på arbeidskraft. Med mindre tilgang på arbeidskraft vil varene bli dyrere og vanskeligere å selge.
Kinas ”økonomisk mirakel” har i stor grad basert seg på en stor og økende eksport til resten av verden basert på billig arbeidskraft. Det som nå skjer, gir India og andre folkerike land nye muligheter til å gå Kina i næringen.
I en fjern fortid advarte Kina-misjonærene oss mot ”den gule fare”. Kinesere med gul hud og skjeve øyne ville oversvømme verden og ta oss. Frykten fikk næring fra den sterke befolkningsveksten på 1800-tallet og senere. ”I landsbyene hvor vi med stort besvær forsøker å spre det glade budskap, vokser barneflokkene fra år til år”, skrev en misjonær. ”Vi spør hverandre om hvor det skal ende.”
Da Mao grep makten i 1949, hadde Kina vel fem hundre millioner innbyggere. Da han døde 27 år senere, var folketallet steget til nesten en milliard. Mao var lite opptatt av å bremse den sterke befolkningsveksten. Jo flere innbyggere, desto flere kommunister. ”Massenes skaperkraft er uendelig”, hevdet han.
Maos etterfølgere tenkte annerledes. De ville ha økonomisk vekst, ikke flere munner å mette. ”Ett barn er nok!” lød det nye slagordet. Ettbarnspolitikken ble upopulær fra første stund, men kommunistpartiet tvang den gjennom med rå kraft. Lokale og statlige helseteam banket på dører over hele landet for å sjekke kvinnenes mager. Kvinner som var blitt gravide ”utenom tur”, ble raskt ført til nærmeste abortklinikk.
Resultatene viste seg raskt. Fødselsraten gikk dramatisk ned.
Ektepar som satte to eller flere barn til verden, ble straffet på ulike vis. Barn nummer to kunne bli nektet barnehageplass, og foreldrene risikerte å bli bøtelagt eller nektet forfremmelse på arbeidsplassen. Presset fra partiet var så sterkt at de fleste adlød, selv om mange bondefamilier gikk sine egne veier.
Da 1990-tallet ebbet ut, jublet partiet over at ettbarnspolitikken hadde ”spart” landet for tre hundre millioner nyfødte barn. Men etter den søte kløe kom den sure svie. For da det nye årtusen demret, viste det seg at Kina var i ferd med å få en ytterst skjev og uheldig aldersfordeling i befolkningen. Advarslene fra eksperter og andre var mange, men først i 2016 bestemte partiet seg for å oppgi ettbarnspolitikken. Med ett ble det lov å sette to barn til verden.
I 2021 gikk partiet et skritt videre ved å tillate tre barn per familie. I dag er det i praksis mulig å føde enda flere barn uten at myndighetene foretar seg noe. Problemet for Kinas mektige kommunistparti er at kvinnene nødig vil ha mer enn ett barn. Årsakene er mange. Flertallet av kineserne lever bedre – og annerledes – enn før. I Mao-tiden bodde bare tjue prosent av kineserne i byer, i dag er andelen vel seksti prosent. Leilighetene i byblokkene er små og har ikke plass til store familier.
Dessuten er de fleste kvinner yrkesaktive. De har travle dager og lever under et konstant tidspress. At barnehageplassene kan være dyre, gjør det ikke mer fristende å sette barn til verden. Det hører også med at dagens kvinner stort sett gifter seg senere, mye fordi de ønsker å skaffe seg en skikkelig utdannelse.
Kinesiske eksperter fastslår at det ikke finnes noen snarvei ut av uføret. Ledelsen i Beijing må i hovedsak innrette seg etter den nye virkeligheten. Enkelte grep kan likevel tas, og det virker som om partiet er villig til å gi lokale ledere en viss handlefrihet. I byen Shenzhen, som er nærmeste nabo til Hongkong, tilbys ektepar en ”premie” på 19 000 yuan, eller 27 000 kroner, hvis det får et tredje barn. De som får bare ett eller to barn, mottar henholdsvis 7500 eller 11 000 yuan.
Andre byer og lokalsamfunn har tatt tilsvarende grep, men Ren Yuan, professor i demografi ved Fudan-universitetet i Shanghai, tror at få vil la seg lokke. ”Hvis folk har funnet ut at de ikke vil ha flere barn, hjelper det lite med slike tiltak”, sier han.
Myndighetene drøfter også muligheten av å heve pensjonsalderen for å få flere mennesker i arbeid. En annen mulighet er å importere arbeidskraft fra andre land, men partitoppene frykter at et slikt tiltak kan skape flere problemer enn det løser. Kina kan imidlertid få mer ut av den eksisterende arbeidsstyrken ved å effektivisere arbeidslivet, for eksempel ved å automatisere mer av produksjonen.
Uansett ser vi konturene av et mindre konkurransedyktig Kina, i hvert fall på visse områder. Andre land vil overta mye av den produksjonen som kineserne er blitt så kjent for. I stedet for ”Made in China” vil stadig flere globale forbruksvarer bli ”Made in India”, ”Made in Vietnam” eller ”Made in Indonesia”. Kina vil i stedet konsentrere seg om å produsere høyteknologi og mer avanserte produkter.
I beste fall kan en markert reduksjon i befolkningen gi Kina en miljøgevinst. Med færre mennesker og renere produksjon kan landet redusere sine farlige CO2-utslipp og legge grunnlaget for en lysere framtid. Der det er farer, er det også muligheter. Også i Kina.
FN opererer med tre modeller for Kinas fremtidige befolkningsutvikling. Ifølge middelmodellen (”the middle-of-the-road-projection”) vil landet ha 1313 millioner innbyggere i år 2050, og færre enn 800 millioner i år 2100. Ferske tall fra Beijing forteller at kinesiske kvinner i 2020 fødte bare 1,3 barn i gjennomsnitt, hvilket er godt under snittet på 2,1 barn som må til for å opprettholde det nåværende folketallet.
Samtidig øker antallet kinesiske pensjonister i rekordfart. I fjor var rundt atten prosent av innbyggerne seksti år eller mer. I 2050 vil andelen være dobbelt så høy. Det betyr at stadig færre yrkesaktive kinesere må forsørge stadig flere eldre mennesker. I verste fall vil Kina komme til å oppleve en betydelig mangel på arbeidskraft. Med mindre tilgang på arbeidskraft vil varene bli dyrere og vanskeligere å selge.
Kinas ”økonomisk mirakel” har i stor grad basert seg på en stor og økende eksport til resten av verden basert på billig arbeidskraft. Det som nå skjer, gir India og andre folkerike land nye muligheter til å gå Kina i næringen.
I en fjern fortid advarte Kina-misjonærene oss mot ”den gule fare”. Kinesere med gul hud og skjeve øyne ville oversvømme verden og ta oss. Frykten fikk næring fra den sterke befolkningsveksten på 1800-tallet og senere. ”I landsbyene hvor vi med stort besvær forsøker å spre det glade budskap, vokser barneflokkene fra år til år”, skrev en misjonær. ”Vi spør hverandre om hvor det skal ende.”
Da Mao grep makten i 1949, hadde Kina vel fem hundre millioner innbyggere. Da han døde 27 år senere, var folketallet steget til nesten en milliard. Mao var lite opptatt av å bremse den sterke befolkningsveksten. Jo flere innbyggere, desto flere kommunister. ”Massenes skaperkraft er uendelig”, hevdet han.
Maos etterfølgere tenkte annerledes. De ville ha økonomisk vekst, ikke flere munner å mette. ”Ett barn er nok!” lød det nye slagordet. Ettbarnspolitikken ble upopulær fra første stund, men kommunistpartiet tvang den gjennom med rå kraft. Lokale og statlige helseteam banket på dører over hele landet for å sjekke kvinnenes mager. Kvinner som var blitt gravide ”utenom tur”, ble raskt ført til nærmeste abortklinikk.
Resultatene viste seg raskt. Fødselsraten gikk dramatisk ned.
Ektepar som satte to eller flere barn til verden, ble straffet på ulike vis. Barn nummer to kunne bli nektet barnehageplass, og foreldrene risikerte å bli bøtelagt eller nektet forfremmelse på arbeidsplassen. Presset fra partiet var så sterkt at de fleste adlød, selv om mange bondefamilier gikk sine egne veier.
Da 1990-tallet ebbet ut, jublet partiet over at ettbarnspolitikken hadde ”spart” landet for tre hundre millioner nyfødte barn. Men etter den søte kløe kom den sure svie. For da det nye årtusen demret, viste det seg at Kina var i ferd med å få en ytterst skjev og uheldig aldersfordeling i befolkningen. Advarslene fra eksperter og andre var mange, men først i 2016 bestemte partiet seg for å oppgi ettbarnspolitikken. Med ett ble det lov å sette to barn til verden.
I 2021 gikk partiet et skritt videre ved å tillate tre barn per familie. I dag er det i praksis mulig å føde enda flere barn uten at myndighetene foretar seg noe. Problemet for Kinas mektige kommunistparti er at kvinnene nødig vil ha mer enn ett barn. Årsakene er mange. Flertallet av kineserne lever bedre – og annerledes – enn før. I Mao-tiden bodde bare tjue prosent av kineserne i byer, i dag er andelen vel seksti prosent. Leilighetene i byblokkene er små og har ikke plass til store familier.
Dessuten er de fleste kvinner yrkesaktive. De har travle dager og lever under et konstant tidspress. At barnehageplassene kan være dyre, gjør det ikke mer fristende å sette barn til verden. Det hører også med at dagens kvinner stort sett gifter seg senere, mye fordi de ønsker å skaffe seg en skikkelig utdannelse.
Kinesiske eksperter fastslår at det ikke finnes noen snarvei ut av uføret. Ledelsen i Beijing må i hovedsak innrette seg etter den nye virkeligheten. Enkelte grep kan likevel tas, og det virker som om partiet er villig til å gi lokale ledere en viss handlefrihet. I byen Shenzhen, som er nærmeste nabo til Hongkong, tilbys ektepar en ”premie” på 19 000 yuan, eller 27 000 kroner, hvis det får et tredje barn. De som får bare ett eller to barn, mottar henholdsvis 7500 eller 11 000 yuan.
Andre byer og lokalsamfunn har tatt tilsvarende grep, men Ren Yuan, professor i demografi ved Fudan-universitetet i Shanghai, tror at få vil la seg lokke. ”Hvis folk har funnet ut at de ikke vil ha flere barn, hjelper det lite med slike tiltak”, sier han.
Myndighetene drøfter også muligheten av å heve pensjonsalderen for å få flere mennesker i arbeid. En annen mulighet er å importere arbeidskraft fra andre land, men partitoppene frykter at et slikt tiltak kan skape flere problemer enn det løser. Kina kan imidlertid få mer ut av den eksisterende arbeidsstyrken ved å effektivisere arbeidslivet, for eksempel ved å automatisere mer av produksjonen.
Uansett ser vi konturene av et mindre konkurransedyktig Kina, i hvert fall på visse områder. Andre land vil overta mye av den produksjonen som kineserne er blitt så kjent for. I stedet for ”Made in China” vil stadig flere globale forbruksvarer bli ”Made in India”, ”Made in Vietnam” eller ”Made in Indonesia”. Kina vil i stedet konsentrere seg om å produsere høyteknologi og mer avanserte produkter.
I beste fall kan en markert reduksjon i befolkningen gi Kina en miljøgevinst. Med færre mennesker og renere produksjon kan landet redusere sine farlige CO2-utslipp og legge grunnlaget for en lysere framtid. Der det er farer, er det også muligheter. Også i Kina.
Denne artikkelen ble publisert av Nettavisen 19.01 2022
