søndag 8. januar 2023

Torbjørn Færøvik: Hvorfor fortsetter Kina å lyve?

Kinas president og partisjef Xi Jinping innledet det nye året med å snakke om viktigheten av fred, fordragelighet og samarbeid mellom alle verdens folk. Så gikk det noen dager, og pipen fikk en annen lyd. På en pressekonferanse i Beijing truet regjeringens talskvinne et stort antall land med uspesifiserte ”straffetiltak” fordi de ønsker å beskytte seg mot den kinesiske virusbølgen. Det vil ikke Kina vite noe av, for slikt er ”rasisme” og ”politisk manipulasjon”.

Hvis de kinesiske lederne gjør alvor av truslene, får de en stri jobb. For antallet land som på en eller annen måte vil beskytte seg mot virusbølgen, øker for hver dag. USA, Japan, India, Australia og Canada har allerede innført tydelige krav til reisende som kommer fra Kina. De må la seg teste før avreise, og at de skal være covidfrie før flyet letter.

Onsdag i denne uken sluttet også EU seg til kravet om testing før avreise. Det samme gjorde Norge og tre andre Schengen-land som ikke er EU-medlemmer, nemlig Sveits, Island og Liechtenstein. Dermed er hele Europa på linje i denne saken. Enigheten er basert på føre-var-prinsippet. All den tid det rår usikkerhet om det som skjer i Kina, velger de fleste land å beskytte seg. ”Enhet er vårt beste våpen mot covidsmitte”, fastslår EUs helsekommissær Stella Kyriakides. I EUs vedtak heter det at passasjerer på flyvninger fra Kina, også må bruke godkjente munnbind av typen FFP2 for å slippe inn.

Kina er, for å si det enkelt, et ikke-transparent samfunn. Det vil si at regimet omgir seg med et slør av hemmelighetskremmeri og hindrer andre land i nødvendig innsyn. Det betyr ikke at USA og andre forventer å slippe til i alle kinesiske kriker og kroker. Men i en sak som denne, som dreier seg om hele verdens helse, må Kina vise åpenhet og vilje til samarbeid.

Da covid-19-viruset ble oppdaget i storbyen Wuhan høsten 2019, ble Xi Jinpings regime satt på en alvorlig prøve. Nå, vel tre år senere, kan vi fastslå regimet har strøket i alle fag og får karakteren ”ikke bestått”.

Det begynte med at regimet lot som ingenting etter at folk begynte å dø av viruset. Da WHO endelig ble varslet, hadde verdifull tid gått tapt. I mellomtiden lot Kina det ene flyet etter det andre dra til værs med kurs for andre land. Det gikk som det måtte gå.

Da alvoret endelig gikk opp for de kinesiske lederne, innførte de en streng null-toleranse-politikk. Ethvert virustilfelle skulle besvares med å stenge hele og halve byer, med produksjonstans og andre drakoniske tiltak. Porter og dører ble lenket og låst. Folk sto på balkongene sine og ropte på hjelp, de fikk ikke tak i mat og medisiner. Noen døde i leilighetene sine, andre hoppet i døden. Regimet forsvarte sin ekstreme politikk med å hevde at den var ”vitenskapsbasert”.

Samtidig unnlot allviteren Xi å sette i verk en kampanje for å massevaksinere befolkningen. Det var jo ikke nødvendig siden viruset skulle slås ned i alle fall. Kinesiske vaksiner som har vist seg å være mindre effektive enn de vestlige, ble utviklet i all hast, men mange kinesere ville ikke ha dem. Et vellykket vaksinasjonsprogram handler om tillit mellom de styrende og de styrte.

På kommunistpartiets 20. kongress forsvarte Xi sin covidpolitikk. Så lenge viruset fantes, ville ”folkekrigen” fortsette, koste hva den koste ville. Vi fikk også høre at Kina hadde en høyere moral enn den foraktelige vestlige verden. Vestens ledere lot folk dø av viruset, men ikke det stolte og ærerike kinesiske kommunistpartiet, som til enhver tid satte ”mennesket i sentrum”.

Så kom den plutselige gjenåpningen i desember. Uten å fortrekke en mine forkynte lederne i Beijing at kineserne skulle få lov til å leve som normalt. ”Folkekrigen” var over. Ingen restriksjoner lenger, alle skulle på jobb igjen. Kineserne ble fortalt at også den nye politikken var ”vitenskapsbasert”. Ja, for alt som partiet sier og gjør, baserer seg på ”vitenskap”.

De siste ukene har gamle og skrøpelige kinesere dødd som fluer. Rundt 9000 per dag, mener britiske forskere. Tull og tøys, svarer partiorganet Folkets Dagblad, som hevder at Kina nå har vunnet en ”endelig seier” over viruset. Ifølge myndighetene dør bare fire eller fem kinesere av viruset hver dag. ”Hva for noe?” spurte en eldre kineser da han ble konfrontert med påstanden. ”Bare i min familie har fire personer dødd den siste uken!”

Heller ikke Verdens helseorganisasjon tror på Kina. Organisasjonens leder, Tedros Ghebreyesus, har gjentatte ganger bønnfalt de kinesiske lederne om å snakke sant. ”Vi fortsetter å be Kina om å gi oss raskere, mer regelmessige og mer troverdige data om sykehusinnleggelser og dødsfall”, sa han tidligere i denne uken. WHO er også opptatt av å få rask og fullstendig informasjon om mulige virusmutasjoner.

Denne betente saken er ikke et enkeltstående eksempel på Kinas mangel på transparens. Den er regelen. Hemmelighetskremmeriet som landet omgir seg med, har dype røtter. Ifølge tradisjonell kinesisk tenkning har Kina opp gjennom århundrene vært noe for seg selv, en sivilisasjon høyt hevet over alle andres. Så hvorfor stå til regnskap overfor andre land?

Det herskende kommunistpartiet har med sin ”ufeilbarlige” ideologi forsterket den nasjonale arrogansen. Siden partiet baserer sin eksistens på både marxistisk og moderne ”vitenskap”, kan det ikke ta feil. For Xi Jinping vil en innrømmelse av feil dessuten innebære et stygt tap av ansikt, i verste fall tap av makt. Derfor svarer partiet med løgn, fortielser og dekkoperasjoner selv når verdens helse står på spill. Kina nøler også med å motta EUs tilbud om mer effektive vaksiner. Det er nesten ikke til å tro.

Det er bare å grue seg til fortsettelsen. 22. januar innleder Kina og Asia sin to uker lange nyttårsfeiring. Millioner av kinesere vil dra på kryss og tvers av landet for å besøke sine familiene sine. Busser, tog og fly blir stappfulle. Når festen er over, vil enda flere være smittet. Vi snakker mest sannsynlig om flere hundre millioner. For gamle kinesere som er uvaksinerte og lite motstandsdyktige, kan festen ende på gravplassen.

For Kina som helhet venter et tungt første halvår. Ennå har vi ikke fått de økonomiske tallene for 2022. Politikerne i Beijing trenger kanskje litt tid til å tukle med dem. Før nyttår antydet Verdensbanken en BNP-vekst på 2,8 prosent i 2022, den laveste siden 1991. I hele fjor gikk deler av landet for halv maskin, og nye millioner ble kastet ut i ledighet. Ledigheten har særlig rammet yngre arbeidssøkere og arbeidstakere.

I år kan veksten bli noe høyere, men alt avhenger av det videre forløpet av pandemien og kommunistpartiets styringsevne. Fortsetter partiet å stikke hodet i sanden, vil 1,4 milliarder kinesere bruke enda mer tid på å vende tilbake til normalen.

Denne artikkelen ble publisert av Nettavisen 07.01 2023