Paris 27. januar 1973. Under en blek morgensol stanset en lang rekke svarte limousiner foran det elegante Hotel Majestic på Rue Laperouse. Ut av bilene strømmet et stort antall dresskledde menn som straks samlet seg rundt et bord i hotellets ballsal. En time senere var Vietnam-krigen offisielt over.
”USA vil stanse alle sine militære handlinger mot territoriet til Den demokratiske republikken Vietnam”, sto det i avtalen de signerte. USA ville trekke alle sine soldater ut og overlate landet til vietnameserne. Samtidig lovet regjeringene i Nord- og Sør-Vietnam å legge ned våpnene og slutte fred.
Samme dag fløy avtaleteksten, kjent som Paris-avtalen, over verden. Jubel brøt ut i mange land, ikke minst i USA, hvor folk flest var grundig lei av krigen. Unge amerikanske menn som hadde gruet seg for å dra til Vietnam for å slåss, gråt av glede. Nyheten var også en påminnelse om hvor meningsløs krigen hadde vært. Blodbadet hadde pågått i årevis. På slagmarken lå mer enn tre millioner døde og sårede, og 58.000 amerikanske soldater hadde vendt hjem i kiste.
Avtalen ble undertegnet av de fire partene som hadde deltatt i forhandlingene - USA, regjeringene i Nord- og Sør-Vietnam og Den provisoriske revolusjonære regjeringen i Sør-Vietnam. Utenriksminister William Rogers signerte den på USAs vegne. ”Vi setter nå en strek over fortiden og innleder en ny æra av fred og samarbeid”, erklærte han og smilte. Men han ble også møtt med kritiske spørsmål. For var det nå så sikkert at nord-vietnameserne og geriljaen i sør ville overholde avtalen?
USA hadde gått inn i krigen tidlig på 1960-tallet. Det gjaldt å stanse kommunismens frammarsj i Asia. Falt én dominobrikke, ville alle falle, ikke bare Vietnam, men også andre land i regionen. De første ett tusen amerikanske soldater i Vietnam ble snart til flere titusener, så til hundretusener. I 1968 talte det amerikanske nærværet 536.000 mann. Slik kunne det ikke fortsette.
Samme år stilte republikaneren Richard Nixon som kandidat ved presidentvalget. ”Jeg vil arbeide for en fred med ære”, sa han, og velgerne ga ham sitt ja. Hemmelige kanaler ble opprettet, og Nixon utnevnte Henry Kissinger, sin sikkerhetspolitiske rådgiver, til å lede sonderingene. Men Le Duc Tho, hans nord-vietnamesiske motpart, viste seg å være en skarp og utholdende mann.
Imens fortsatte krigen. Nixon fortvilte, men i 1971 klarte han å åpne en kanal til erkefienden Kina. De kinesiske og vietnamesiske kommunistene var allierte. Sent samme år dro Kissinger i hemmelig ærend til Beijing, og den første spede dialogen kom i gang. Måneder senere, i februar 1972, reiste president Nixon på offisielt besøk til Kina. Under sine møter med statsminister Zhou Enlai ba han om Kinas hjelp til å få slutt på Vietnam-krigen.
Nixons historiske reise innledet en ny fase i forholdet mellom de to rivalene. Siden Maos maktovertakelse i 1949, hadde USA og Kina vært bitre fiender. Mye tyder på at tøværet som oppsto, gjorde det lettere å forhandle fram en fred. Nye forhandlinger fulgte, de fleste i Paris.
Om Le Duc Tho var en vanskelig motpart for USA, var presidenten i Sør-Vietnam, Nguyen Van Thieu, en like vanskelig alliert. Van Thieu hadde vondt for å tro at nord-vietnameserne ønsket fred og mistenkte dem for å ville gjenoppta krigen straks USA hadde dratt sin vei.
I avtalens artikkel fem forpliktet USA seg til å trekke alt militært og sivilt personell ut av Vietnam innen seksti dager. Det var en kort frist, men loddet var kastet. Amerikanerne begynte straks å evakuere sine militære baser i Sør-Vietnam, og Operation Homecoming ble satt i gang. På det tidspunkt var det færre enn tjue tusen amerikanske soldater igjen. Men evakueringen ble mer krevende en antatt. Sju måneder senere hadde 95 prosent av soldatene forlatt landet, men ikke alle.
Mens evakueringen pågikk, blusset kampene mellom nord og sør opp igjen. Nord-vietnameserne fikk det plutselig travelt med å bygge militær infrastruktur som regimet i sør oppfattet som truende. President Nixon hadde beroliget sin sør-vietnamesiske kollega med at USA ville gjenoppta bombingen av Nord-Vietnam og geriljaen i sør hvis det skulle vise seg nødvendig. Men nå var det for sent. I USA var det absolutt ingen stemning for å fortsette krigen.
USAs sorti fra Vietnam var en verdensbegivenhet, og Stortingets Nobelkomité lot seg imponere. En av komiteens medlemmer, historieprofessor John Sanness, foreslo å gi fredsprisen for 1973 til begge hovedaktørene i fredsprosessen, både Henry Kissinger og Le Du Tho. Og slik ble det. Valget vakte både undring og oppsikt. Hvorfor skulle de få en fredspris for å avslutte en blodig krig?
Aase Lionæs, Nobelkomiteens leder, forsvarte komiteens valg som best hun kunne. Hun sa at komiteen var fullt klar over at veien til fred kunne bli lang. Komiteen håpet likevel at beslutningen ville stimulere partene til å begrave våpnene. Hun minnet om hva Willy Brandt, en annen prisvinner, hadde sagt i sin takketale to år tidligere: ”Nobelprisen er den høyeste hedersbevisning, og den pålegger vinneren de største forpliktelser …”
Snart ble det klart at ingen av prisvinnerne ville komme til seremonien i Oslo. Le Duc Tho sa han fant det galt å motta prisen så lenge vietnameserne kjempet og led. Kissinger, for sin del, kviet seg for å komme alene. Dessuten hadde han tusen andre ting å gjøre.
President Nixon ble snart sugd inn i Watergate-affæren, og i august 1974 ble han tvunget til å forlate Det hvite hus. I Kina ble Mao sykere og sykere. I dette vakuum så Nord-Vietnam og geriljaen i sør nye muligheter. De neste månedene ble Nixons etterfølger, president Gerald Ford, et hjelpeløst vitne til krigens siste fase. I januar 1975 rettet han en innstendig appell til Kongressen om bevilge penger til de hardt pressede sør-vietnameserne, men Kongressen sa nei.
Resten er historie. Nord-vietnameserne rykket sørover i raskt tempo. Selv partiledelsen i Hanoi ble overrasket over hvor lett fiendens bastioner falt. Den 27. april sto nord-vietnameserne ved Saigon, i dag kjent som Ho Chi Minh-byen. Da de stormet byen tre dager senere, varte det ikke lenge før stridsvognene fra nord braste gjennom presidentpalassets høye jernport.
I et mottakelsesrom i palassets andre etasje ventet ”Store Minh” på inntrengerne. Duong Van Minh, som han het, var blitt innsatt som president bare to dager tidligere. Mange anså han som en ”tredje kraft” som kunne bidra til et mykere maktskifte. ”Jeg har ventet på dere helt siden i dag morges, slik at jeg kan gi fra meg makten”, sa han til den nord-vietnamesiske kommandanten som trampet inn. ”For noe tull”, svarte kommandanten. ”Her er det ikke snakk om å gi fra seg makten. Hvordan kan du gi fra deg noe du ikke har?”
Dagen etter mottok Nobelkomiteen et telegram fra Henry Kissinger. Han hadde fulgt de siste dagers drama i Vietnam og ba om å få levere tilbake prisen. Komiteen svarte nei.
Slik endte Paris-avtalen – og Vietnamkrigen.
Denne artikkelen ble publisert av Verdens Gang 27.01 2023
