Modi følger utviklingen i Kina med argusøyne. Som alle andre ser han at ”Midtens rike” er i vanskeligheter. Landet går for halv maskin, og neste år kan bli riktig ille. Flere eksperter antyder at rundt fire millioner kinesere kan dø av omikrom de kommende månedene. Smittebølgen vil uten tvil sette kommunistpartiet på alvorlige prøver.
Så hva skal de utenlandske investorene i Kina finne på nå? Trekke seg ut eller bli?
Apple-konsernet har allerede bestemt seg. Det vil flytte mer av sin produksjon til India. Konsernet har i en årrekke produsert flere av sine produkter, som iPhone, i Kina. Nå innser Apple-ledelsen at Kina kan bli et utrygt sted å være. Den politiske tilstramningen under Xi Jinping har skapt et dårlig samarbeidsklima, og regimets smittevernpolitikk har gjort vondt verre. De siste månedene har Apples produksjonsbase i byen Zhengzhou vært rammet av uro og delvis produksjonsstans.
Apples beslutning har modnet over tid. Det vil også ta tid, ja flere år, å flytte tusener av arbeidsplasser til India. Ifølge analytikere i JPMorgan tar selskapet sikte på å produsere 25 prosent av alle iPhones i India innen 2025. I dag står landet for bare fem prosent av selskapets iPhone-produksjon. Jobben gjøres i praksis av Foxconn, et taiwansk selskap.
Et stort antall høyteknologiselskaper, som koreanske Samsung, har allerede etablert seg i India, og flere er på vei. Også andre bransjer har begynt å interessere seg for India som produksjonsland. Like etter at han ble statsminister i 2014, startet Modi en kampanje for å trekke utenlandsk kapital og ekspertise til landet. ”Vi kan ikke fortsette på samme måte som før”, sa han. ”Vi må åpne opp og bli en del av den globale økonomien.”
Resultatet ble en storstilt kampanje, ”Make in India”. Modi reiste fra delstat til delstat og ba lokale ledere om å skjerpe seg. Regjeringen ville for sin del bidra med milliarder til ny infrastruktur, nye skatteregler og forenklet lovgivning. Ikke minst det siste, for India har siden uavhengigheten vært en sump av byråkrati og sendrektighet.
Da India ble fritt i 1947, hadde landet stort sett samme utgangspunkt som Kina. Begge var fattige, men folkerike. I dag er Kinas bruttonasjonalprodukt fem ganger større enn Indias. Store, tungrodde India havnet i en blindgate, mens Kina klarte å ta de rette grepene. Særlig i de viktige årene etter Maos død, da landet åpnet seg for utenlandske investeringer og liberaliserte økonomien. I mellomtiden strevde India med det som så foraktelig ble kalt ”den hinduistiske vekstraten”, en økonomisk vekst på to til tre prosent i året. Det var for dårlig.
Først tidlig på 1990-tallet begynte India å liberalisere sin økonomi. Men mange av tiltakene var halvhjertede, og selv om de indiske lederne – offisielt – ønsket utenlandske investorer velkommen, var det få som lot seg friste. Samtidig skjøt kinesisk økonomi fart, og i 2001 ble Kina medlem av Verdens handelsorganisasjon. Med ett strømmet utenlandske investorer til, mens India ble haltende etter, selv om landet hadde vært medlem av WHO siden 1995.
Statsminister Modi er en omstridt person og anklages av sine politiske motstandere for å være en ”indisk Trump”. Han nyter likevel stor popularitet blant landets hinduistiske flertall. Ved valget i 2019 vant hans folkeparti, Bharatiya Janata Party, en overlegen seier. Dermed fikk han det mandatet han trengte for å videreføre sin økonomiske politikk.
Under Modi har indisk økonomi vokst med mellom sju og ni prosent i året. Unntaket var kriseåret 2020, da økonomien krympet med seks prosent på grunn av covid-19. Storbyer som Mumbai (Bombay), Chennai, Bangalore og Hyderabad har som mål å bli vekstmotorene i det planlagte oppsvinget. Overalt lyser plakater med slagord som ønsker ”verden” velkommen til ”landet som byr på alt”.
Apples beslutning har modnet over tid. Det vil også ta tid, ja flere år, å flytte tusener av arbeidsplasser til India. Ifølge analytikere i JPMorgan tar selskapet sikte på å produsere 25 prosent av alle iPhones i India innen 2025. I dag står landet for bare fem prosent av selskapets iPhone-produksjon. Jobben gjøres i praksis av Foxconn, et taiwansk selskap.
Et stort antall høyteknologiselskaper, som koreanske Samsung, har allerede etablert seg i India, og flere er på vei. Også andre bransjer har begynt å interessere seg for India som produksjonsland. Like etter at han ble statsminister i 2014, startet Modi en kampanje for å trekke utenlandsk kapital og ekspertise til landet. ”Vi kan ikke fortsette på samme måte som før”, sa han. ”Vi må åpne opp og bli en del av den globale økonomien.”
Resultatet ble en storstilt kampanje, ”Make in India”. Modi reiste fra delstat til delstat og ba lokale ledere om å skjerpe seg. Regjeringen ville for sin del bidra med milliarder til ny infrastruktur, nye skatteregler og forenklet lovgivning. Ikke minst det siste, for India har siden uavhengigheten vært en sump av byråkrati og sendrektighet.
Da India ble fritt i 1947, hadde landet stort sett samme utgangspunkt som Kina. Begge var fattige, men folkerike. I dag er Kinas bruttonasjonalprodukt fem ganger større enn Indias. Store, tungrodde India havnet i en blindgate, mens Kina klarte å ta de rette grepene. Særlig i de viktige årene etter Maos død, da landet åpnet seg for utenlandske investeringer og liberaliserte økonomien. I mellomtiden strevde India med det som så foraktelig ble kalt ”den hinduistiske vekstraten”, en økonomisk vekst på to til tre prosent i året. Det var for dårlig.
Først tidlig på 1990-tallet begynte India å liberalisere sin økonomi. Men mange av tiltakene var halvhjertede, og selv om de indiske lederne – offisielt – ønsket utenlandske investorer velkommen, var det få som lot seg friste. Samtidig skjøt kinesisk økonomi fart, og i 2001 ble Kina medlem av Verdens handelsorganisasjon. Med ett strømmet utenlandske investorer til, mens India ble haltende etter, selv om landet hadde vært medlem av WHO siden 1995.
Statsminister Modi er en omstridt person og anklages av sine politiske motstandere for å være en ”indisk Trump”. Han nyter likevel stor popularitet blant landets hinduistiske flertall. Ved valget i 2019 vant hans folkeparti, Bharatiya Janata Party, en overlegen seier. Dermed fikk han det mandatet han trengte for å videreføre sin økonomiske politikk.
Under Modi har indisk økonomi vokst med mellom sju og ni prosent i året. Unntaket var kriseåret 2020, da økonomien krympet med seks prosent på grunn av covid-19. Storbyer som Mumbai (Bombay), Chennai, Bangalore og Hyderabad har som mål å bli vekstmotorene i det planlagte oppsvinget. Overalt lyser plakater med slagord som ønsker ”verden” velkommen til ”landet som byr på alt”.
De siste årene har USA, Japan og Singapore vist størst interesse for å investere i India. Kinesiske selskaper har også etablert seg, men regjeringen i New Delhi vil ikke ha for mange av dem, for Indias forhold til Kina er ikke særlig godt. Så sent som i forrige uke barket kinesiske og indiske grensesoldater sammen i Himalaya. Vestlige selskaper som har fått nok av Kina, er imidlertid hjertelig velkommen.
India byr på mange fordeler som produksjonsland, og Modi minner til stadighet om dem. Landet har rikelig med arbeidskraft, og den er langt billigere enn Kinas. Høyteknologiske selskaper som vil etablere seg, har tilgang på hundretusener, hvis ikke millioner, av høyt utdannede ingeniører. Kina, derimot, kan komme til å oppleve knapphet på arbeidskraft i årene som kommer, både på grunn av den nå forlatte ettbarnspolitikken og den tiltakende eldrebølgen. Med færre arbeidshender blir både arbeidskraften og varene dyrere. Resultatet kan bli mindre eksport og svekket konkurranseevne.
India byr på mange fordeler som produksjonsland, og Modi minner til stadighet om dem. Landet har rikelig med arbeidskraft, og den er langt billigere enn Kinas. Høyteknologiske selskaper som vil etablere seg, har tilgang på hundretusener, hvis ikke millioner, av høyt utdannede ingeniører. Kina, derimot, kan komme til å oppleve knapphet på arbeidskraft i årene som kommer, både på grunn av den nå forlatte ettbarnspolitikken og den tiltakende eldrebølgen. Med færre arbeidshender blir både arbeidskraften og varene dyrere. Resultatet kan bli mindre eksport og svekket konkurranseevne.
Med sin fortid som britisk koloni har India også et stort antall engelsktalende innbyggere, hvilket gjør kommunikasjonen lettere. India er dessuten et land som styres ved lov, og det holder sine valg med jevne mellomrom og uten særlig besvær. Kort sagt, India er forutsigbart.
Modi får imidlertid et minus i margen for sin konfronterende politikk overfor landets muslimske mindretall. India er en sekulær stat hvor alle trosretninger skal likebehandles. På Modis vakt har hindu-nasjonalismen fått sterk vind i seilene, og mange anklager ham for å se gjennom fingrene med åpenbare overgrep mot muslimene. Skal India lykkes i det lange løp, må konfliktnivået mellom hinduer og muslimer reduseres betraktelig.
India har også andre probemer å stri med. I likhet med Kina er landet gjennomsyret av korrupsjon. Transparency Internationals korrupsjonsindeks rangerer 180 land, fra de minst korrupte til verstingene i Asia, Afrika og Latin-Amerika. India er nummer 80, Kina nummer 66. Indiske aviser skriver nesten daglig om nye tilfeller av grov korrupsjon i både offentlig administrasjon og i næringslivet.
I Kina styres domstolene av partiet, og lovverket er mangelfullt. I India er lovene mange og detaljrike, men rettens kvern maler langsomt, og sakene hoper seg opp. Mange tiltalte må vente i årevis før dom faller. Seriøse investorer vil være opptatt av at rettsvesenet fungerer og at rettstvister ikke trekker i langdrag.
India har også en lang vei å gå før infrastrukturen blir god nok. Etter at reformatoren Deng Xiaoping grep rattet i Kina på slutten av 1970-tallet, satset kineserne maksimalt på å bygge nye veier og moderne tog. Havner ble utvidet og modernisert, og landet fikk et stort antall nye flyplasser. Beijing Daxing Airport ble innviet i 2019. Når Kina vender tilbake til normalen, vil den være i stand til å håndtere to hundre millioner reisende i året. Rajiv Gandhi Airport i Delhi, som ble åpnet i 2008, tar hånd om førti millioner i året.
Det tar tid å snu ene elefant, sier inderne. Og India er nettopp det, en stor og tung elefant som nå skal tilpasse seg en ny og krevende tid. Mulighetene er mange, men det er også farene. En av farene er befolkningsveksten. Til neste år vil India passere Kina og bli det mest folkerike landet i verden. Da vil begge ha godt og vel 1,44 milliarder innbyggere. Mens Kinas folketall vil synke, vil Indias fortsette å øke i noen år til.
For India blir det livsviktig å få alle arbeidsdyktige i arbeid. Kanskje utenlandske investorer kan hjelpe landet et stykke på vei?
India har også andre probemer å stri med. I likhet med Kina er landet gjennomsyret av korrupsjon. Transparency Internationals korrupsjonsindeks rangerer 180 land, fra de minst korrupte til verstingene i Asia, Afrika og Latin-Amerika. India er nummer 80, Kina nummer 66. Indiske aviser skriver nesten daglig om nye tilfeller av grov korrupsjon i både offentlig administrasjon og i næringslivet.
I Kina styres domstolene av partiet, og lovverket er mangelfullt. I India er lovene mange og detaljrike, men rettens kvern maler langsomt, og sakene hoper seg opp. Mange tiltalte må vente i årevis før dom faller. Seriøse investorer vil være opptatt av at rettsvesenet fungerer og at rettstvister ikke trekker i langdrag.
India har også en lang vei å gå før infrastrukturen blir god nok. Etter at reformatoren Deng Xiaoping grep rattet i Kina på slutten av 1970-tallet, satset kineserne maksimalt på å bygge nye veier og moderne tog. Havner ble utvidet og modernisert, og landet fikk et stort antall nye flyplasser. Beijing Daxing Airport ble innviet i 2019. Når Kina vender tilbake til normalen, vil den være i stand til å håndtere to hundre millioner reisende i året. Rajiv Gandhi Airport i Delhi, som ble åpnet i 2008, tar hånd om førti millioner i året.
Det tar tid å snu ene elefant, sier inderne. Og India er nettopp det, en stor og tung elefant som nå skal tilpasse seg en ny og krevende tid. Mulighetene er mange, men det er også farene. En av farene er befolkningsveksten. Til neste år vil India passere Kina og bli det mest folkerike landet i verden. Da vil begge ha godt og vel 1,44 milliarder innbyggere. Mens Kinas folketall vil synke, vil Indias fortsette å øke i noen år til.
For India blir det livsviktig å få alle arbeidsdyktige i arbeid. Kanskje utenlandske investorer kan hjelpe landet et stykke på vei?
Denne kommentaren ble publisert av Nettavisen 15.12 2022
