lørdag 31. desember 2022

Torbjørn Færøvik: Årets tapere er Vladimir Putin og Xi Jinping

Året som snart er over, ender med to klare tapere, Vladimir Putin og Xi Jinping. Alt tyder på at de vil fremstå som tapere også i 2023. Hovedgrunnen er at de lever isolert fra den virkelighet som omgir dem. Både Russland og Kina befinner seg i en systemkrise, og følgene for verden kan bli alvorlige.

De to tyrannene innledet 2022 med store ord og tilsynelatende grenseløse ambisjoner. Tidlig i februar fløy Putin til Shanghai, hvor Xi mottok ham med varme håndtrykk og løfter om enda tettere samarbeid. Som det het i felleskommunikeet de signerte: ”Vennskapet mellom våre to land har ingen grenser, og det har ingen ’forbudte’ samarbeidsområder.”  De ble også enige om å arbeide for ”internasjonal informasjonssikkerhet”, de nye kodeordene for enda mer sensur, ikke minst Internett-sensur, og desinformasjon.

Om Putin der og da fortalte Xi at han ville gå til krig mot Ukraina, vet vi ikke. Uansett må Kinas store etterretningsapparat ha forstått hva som var i gjære og forsynt Xi med fersk informasjon. Da krigen endelig var et faktum, var Kina raskt ute med å tilkjennegi sin sympati for Putin. Kinas partistyrte medier fremstilte Russland som et offer for ukrainsk aggresjon, inspirert av NATO, Pentagon og Det hvite hus.

For både Putin og Xi har krigen i Ukraina vært et stygt prestisjetap. I mange år kunne Putin besøke vestlige hovedsteder uten å bli møtt av altfor mange fy-ord. Nå er han ikke velkommen lenger. Han er blitt en utstøtt som få om noen vil hilse på. Likevel fortsetter han en krig han ikke kan vinne. Siden den begynte, har tusener av russiske soldater vendt hjem i kiste, og nye tusener vil gjøre det i 2023.

Xi Jinpings ansikt er ikke fullt så skamfert, og i forrige måned ble han mottatt på rød løper i Saudi-Arabia. Men i Vesten er han ikke like velsett som før. Selv om Kina ikke forsyner Russland med våpen til krigen i Ukraina og hevder å stå for ”en balansert tilnærming”, er hans rolle som Putin-sympatisør udiskutabel. Før jul fastslo Wang Yi, hans utenriksminister, at Kina er rede til å styrke samarbeidet med Russland. Samtidig innledet kinesisk og russisk marine en felles øvelse i Øst-Kinahavet.

De jevnlige meningsmålingene til det Washington-baserte Pew Research Center viser at Kinas internasjonale anseelse har sunket år for år under Xi, og at den nå er på et bunnivå. I USA har 82 prosent av innbyggerne et ”svært negativt syn” på landet, i Tyskland 74 prosent, Storbritannia 69 prosent og i Frankrike 68 prosent. Mest negative i Europa er svenskene, hvor 83 prosent sier de har fått mer enn nok av Kina.  I Asia har hele 87 prosent av innbyggerne i Japan er svært negativt syn på Kina, i Sør-Korea 86 prosent.

Årsakene til Kinas synkende anseelse er mange. Siden Xi grep roret i 2012, har han strammet grepet på hjemmebane og kastet et stort antall politiske motstandere i fengsel. Samtidig er Kina blitt mer pågående på den internasjonale arena. Det klønete forsøket på å skjule covid-utbruddet i 2019 gjorde vondt verre, og i disse dager synliggjøres regimets mislykkede covid-politikk for en hel verden.  Med Ukraina-krigen havnet Kina på ny i skammekroken, og der vil landet være så lenge blodbadet varer og i lang tid etterpå.

Den tidligere redaktøren i Economist, Bill Emmott, er helt opplagt på sporet når han skriver: ”2022 har muligens for alltid ødelagt forestillingen om at Kina representerer en alternativ styringsmodell og økonomisk modell. Året har vist at systemet ikke bare er like skjørt og mangelfullt som de vestlige, men enda skjørere på grunn av sine rigide styringsprosesser. Det vi kaller Vesten, virker nå sterkere enn noensinne de siste ti årene.”

Hongkong-avisen South China Morning Post skriver at Xi i 2023 ønsker å forbedre forholdet til resten av verden. Hvis det er riktig, står han overfor en monumental oppgave. Bare ved å slå an en mildere tone kan Kina ha håp om å gjenvinne noe av tilliten. Fremfor alt må regimet bli mer åpent og ærlig, og ikke minst, det må lære seg å tåle kritikk både innenfra og utenfra.

Kina må i praksis vise at det ønsker fred med Taiwan, og landet må i gå dialog med sine naboer om territorialstriden i Sør-Kinahavet. Begge konfliktene har potensial til å utløse en større krig med USA og flere andre land. Xi Jinping må også komme Japan i møte ved å dempe konfliktnivået om de omstridte Senkaku-øyene. Xi kaller dem Diaoyu og mener de tilhører Folkerepublikken Kina. I 2022 har de to lands marine og flyvåpen hatt flere nesten-konfrontasjoner i nærheten av øyene. Som svar på Kinas stadig mer aggressive atferd har Japans statsminister varslet en fordobling av de militære utgiftene de kommende fem årene.

Flere andre land i det østlige Asia vil gjøre det samme. Kinas sørlige nabo, India, akter heller ikke å sitte stille i båten. Kina er, som det svenske fredsforskningsinstituttet Sipri konstaterer, den viktigste årsaken til opprustningen i Asia.

Når Kinas motparter har liten grunn til optimisme, skyldes det at Xi lever av å fremstå som ufeilbarlig og handlekraftig. De siste årene er pidestallen han står på, blitt stadig høyere. Hans dype ”tanker” er både partiets og landets offisielle ideologi. Erkjenner han sine feil, setter han seg selv i fare. I en tid hvor økonomien svikter, kan han bli fristet til å opptre enda tøffere internasjonalt. Uansett drømmer han om å gjenreise Kina som ”Midtens rike”, det viktigste landet i verden. Under slike forhold er det ikke mye rom for kompromisser.

Putin er i samme situasjon. Enhver som har sett ham gjøre sin entré i Kremls overdådige møtesal, omgitt av applauderende klakører, forstår at hans selvbilde er mer enn stort nok. Han er strategen og krigsherren som gjør alt riktig. Hvis noe likevel går galt, er det andres feil. Hans mål er ikke bare å gjøre Russland stort, men større.

Det koster å være kar. Russisk økonomi har i mange år gått tålelig bra. I år vil Russlands bruttonasjonalprodukt krympe med rundt fire prosent. Hvordan det vil gå til neste år, er helt i det blå. Inntil videre skal millioner av russere fryse seg gjennom en kald vinter preget av mismot og arbeidsledighet. Kinas vekst vil ifølge Verdensbanken ende på bare 2,8 prosent, mest på grunn av covid-19-politikken, men også fordi USAs økonomiske sanksjoner har begynt å bite. 2023 kan bli noe bedre. Regimets håndtering av den pågående pandemien blir avgjørende.

For mennesker over hele verden ble 2022 en politisk vekker. Klarere enn før ser de forskjellen på demokrati og diktatur. Det er en stor gave å ta med inn i det nye året. 

Denne artikkelen ble publisert av Nettavisen 30.12 2022