Ropene vekker oppsikt og med god grunn. Xi Jinping tok kommandoen i Kina i 2012. For bare en måned siden ble han utpekt til å styre i nye fem år. Hans ”tenkning” er for lengst skrevet inn i partivedtektene på lik linje med tankene til Marx, Engels, Mao og Deng Xiaoping. En så stort menneske, for ikke å si overmenneske, tuller man ikke med.
Likevel protesterer stadig flere mot Xi og alt hans vesen. De vil ha mindre ideologi og mer praktisk handling. De vil tilbake på jobb, koste hva det koste vil. For mange handler det om å overleve, om å tjene penger igjen, om å skaffe mat og medisiner til sine nærmeste. For andre er ikke situasjonen fullt så kritisk, de ønsker bare å kaste munnbindene og puste fritt.
Ganske nøyaktig tre år er gått siden covid-19-viruset ble oppdaget i byen Wuhan. I begynnelsen forsøkte myndighetene å hemmeligholde utbruddet. Senere, etter at viruset ble påvist i land etter land, hevdet kinesiske medier at det stammet fra USA. ”Imperialistiske krefter” sto bak, mest sannsynlig store, stygge Pentagon.
Xi Jinping bestemte seg uansett for å slå hardt ned på viruset. Med brask og bram erklærte han at Kina ville utrydde det, og at ethvert utbrudd skulle kveles i fødselen. Storbyen Wuhan med tretten millioner innbyggere ble nedstengt i flere måneder. Andre byer ble rammet på samme vis. Til slutt satt nesten tre hundre millioner kinesere bak lås og slå i leilighetene sine.
Det varte ikke lenge før desperate mennesker sto på balkongene og ropte på hjelp. Noen hoppet rett i døden. Kinesiske aviser skriver at nulltoleranse-politikken har ført til psykiske lidelser for et stort antall kinesere og enda mer familievold. For de fleste er det ingen hjelp å få.
Før kommunistpartiets kongress i oktober håpet mange kinesere at Xi Jinping ville tenne et lys i mørket. At han ville peke på en vei ut av uføret og kunngjøre lettelser i restriksjonene. I stedet sto han der, stiv og gravalvorlig, og sa at partiet ville opprettholde nulltoleranse-politikken. De to tusen delegatene var naturligvis skjønt enige med sin herre og mester. Ikke engang statsminister Li Keqiang våget å ytre et ord. Han som i mars bebudet en økonomisk vekst på 5,5 prosent i inneværende år, men som nå er vitne til at økonomien er i fritt fall.
Xi Jinping hevder at hans nådeløse kamp mot viruset handler om å redde liv. Men partiets strategi blir stadig mer kostbar for Kina som nasjon. Ferske prognoser forteller at landet i år vil få en økonomisk vekst på under tre prosent, den laveste på tre tiår. Titusener av virksomheter står mer eller mindre stille, samtidig med at innbyggerne i landets nordlige deler går inn i den kalde årstiden.
”Landet vårt står overfor en krevende vinter”, medgir partiavisen Global Times og tilføyer: ”Sannsynligheten for enda flere utbrudd er fullt mulig fordi viruset er mer aktivt sent på høsten og tidlig om vinteren.”
Under slike forhold er det lett å forstå at utenlandske investorer i Kina begynner å se seg om etter nye jaktmarker. Vietnam er en mulighet. Landet vil i år sette ”asiatisk rekord” med en vekst på rundt åtte prosent. India, snart verdens mest folkerike nasjon, er en annen. Flere asiatiske land står i kø og vil mer enn gjerne vokse seg fete på Kinas bekostning. President Biden oppfordrer amerikanske selskaper til å flytte hjem. Kina er ikke lenger det lovede land – rett og slett.
Også for kommunistpartiet er situasjonen alvorlig. Mao klarte å samle flere hundre millioner kinesere rundt sin egen spesielle ideologi, maoismen. I dagens Kina finnes ingen "isme" som appellerer til massene. Det som lenge har gitt partiet en viss legitimitet, er dets evne til å gi folk det de vil ha, ris i bollene og bedre levevilkår. Klarer ikke partiet å opprettholde dette tilbudet, vil det miste oppslutning.
I våre samfunn vet vi til enhver tid hvor stor oppslutning de politiske partiene har. I Kina finnes ingen meningsmålinger. Xi tar ikke sjansen på noe slikt. Det eneste vi får høre, er at det statsbærende kommunistpartiet har vel nitti millioner medlemmer, og at antallet øker år for år. Men hva mener de vel 1,3 milliarder som ikke er medlemmer, det tause flertall som aldri ytrer seg?
Protestene de siste dagene kommer fra folkedypet. Unnlater partiet å lytte til dem, kan Kina stå overfor et høyst uvanlig folkeopprør. Et spontant og ukoordinert opprør, men farlig fordi det lett kan få et voldelig preg. Med dagens teknologi flyr små og store nyheter over landet i løpet av sekunder. Derfor kan en hendelse i Urumqi langt i vest brått utløse demonstrasjoner i Shanghai.
Det betyr at regimet må lempe på restriksjonene og komme folket i møte. Lederne i Beijing må erkjenne at viruset ikke lar seg utrydde. Andre land har innsett at de må leve med det. Det samme må Kina gjøre.
Veien til erkjennelse blir imidlertid vanskelig, særlig for allviteren Xi Jinping, som har lagt hele sin prestisje bak nulltoleranse-politikken. Erkjennelsesprosessen kompliseres av at hans nære krets utelukkende består av ja-mennesker. Dyktige partifolk som mener noe annet enn allviteren, har for lengst innsett å det er klokest å holde kjeft. ”Kinas største fare er Xi Jinping selv”, skrev CNNs Selina Wang etter partikongressen i Beijing. Hun traff spikeren på hodet.
Xis situasjon er ikke ulik den Vladimir Putin befinner seg i. Derfor fortsetter de å kjempe på hver sin front selv om fakta skulle tilsi det motsatte.
Per i dag tyder ingenting på at Xi Jinpings posisjon er i fare. Det skal sannsynligvis mer enn et virus til for å velte hans mektige partistat. Flere kjenner av Kina har imidlertid påpekt at Xis tredje termin som partisjef kan bli hans vanskeligste. Koronakrisen har avslørt åpenbare svakheter ved landets helsevesen. Helseregningen som snart kommer på bordet, blir ubehagelig stor. Det samme blir miljøregningen. Hetebølgen og tørken som rammet landet i sommer, var stygge forvarsler.
På toppen av det hele står landet overfor en forgubbing av de sjeldne. Stadig færre yrkesaktive skal de kommende årene forsørge stadig flere pensjonister. Også eldreregningen blir kolossal.
Protestene de siste dagene kommer fra folkedypet. Unnlater partiet å lytte til dem, kan Kina stå overfor et høyst uvanlig folkeopprør. Et spontant og ukoordinert opprør, men farlig fordi det lett kan få et voldelig preg. Med dagens teknologi flyr små og store nyheter over landet i løpet av sekunder. Derfor kan en hendelse i Urumqi langt i vest brått utløse demonstrasjoner i Shanghai.
Det betyr at regimet må lempe på restriksjonene og komme folket i møte. Lederne i Beijing må erkjenne at viruset ikke lar seg utrydde. Andre land har innsett at de må leve med det. Det samme må Kina gjøre.
Veien til erkjennelse blir imidlertid vanskelig, særlig for allviteren Xi Jinping, som har lagt hele sin prestisje bak nulltoleranse-politikken. Erkjennelsesprosessen kompliseres av at hans nære krets utelukkende består av ja-mennesker. Dyktige partifolk som mener noe annet enn allviteren, har for lengst innsett å det er klokest å holde kjeft. ”Kinas største fare er Xi Jinping selv”, skrev CNNs Selina Wang etter partikongressen i Beijing. Hun traff spikeren på hodet.
Xis situasjon er ikke ulik den Vladimir Putin befinner seg i. Derfor fortsetter de å kjempe på hver sin front selv om fakta skulle tilsi det motsatte.
Per i dag tyder ingenting på at Xi Jinpings posisjon er i fare. Det skal sannsynligvis mer enn et virus til for å velte hans mektige partistat. Flere kjenner av Kina har imidlertid påpekt at Xis tredje termin som partisjef kan bli hans vanskeligste. Koronakrisen har avslørt åpenbare svakheter ved landets helsevesen. Helseregningen som snart kommer på bordet, blir ubehagelig stor. Det samme blir miljøregningen. Hetebølgen og tørken som rammet landet i sommer, var stygge forvarsler.
På toppen av det hele står landet overfor en forgubbing av de sjeldne. Stadig færre yrkesaktive skal de kommende årene forsørge stadig flere pensjonister. Også eldreregningen blir kolossal.
Denne artikkelen ble publisert av Nettavisen 28. november 2022.
