onsdag 2. november 2022

Torbjørn Færøvik: En glemt by skal vekke Kina til dåd

For snart femti år siden besøkte jeg Yan’an, en støvete småby i det nordvestlige Kina. Byen var omgitt av knusktørre raviner og åser på alle kanter, og for første gang noensinne fikk jeg smake på hirsegrøt. Hirse til frokost, lunsj og middag, og hvert måltid ble skyllet ned med grønn te.

Hit kom Mao og hans røde armé i 1935 etter etter å ha gått den sagnomsuste Lange marsjen. Hensikten med marsjen var å unnslippe regjeringshæren og samle nye krefter. Det klarte de, og da Japan angrep Kina i 1937, strømmet tusener av unge menn til Yan’an for å bli anti-japanske geriljakrigere. “Vi hadde bare to våpen, hirse og gevær”, sa Mao mange år senere.

I 1945 ble krigen mot japanerne kronet med seier, men Mao fortsatte å bo i Yan’an, for kampen om Kinas framtid var ennå ikke over. Først i 1949, etter en blodig borgerkrig, inntok han Beijing. “Det kinesiske folket har reist seg”, ropte han til folkemassen på Den himmelske freds plass. “Jeg erklærer herved opprettelsen av Folkerepublikken Kina!”

I forrige uke dro Xi Jinping til Yan’an sammen med medlemmene av politbyråets faste komité. Sju ytterst alvorlige menn som var fast bestemt på å studere revolusjonens dyrekjøpte erfaringer. Xi tok sine utkårede med til den lille fjellhulen som Mao visstnok bodde i under oppholdet. Her skrev Mao flere av sine viktigste artikler om revolusjonen og veien videre. Skrivebordet står der fremdeles, og på den hvitkalkede veggen henger et svarthvitt-bilde av den innbitte krigeren.

Xi og kollegene hans besøkte også bygningen hvor kommunistpartiet holdt sin 7. kongress i 1945, kort etter at krigen var over. Kongressen endte med at Mao ble valgt til partiformann. I løpet av krigsårene fra 1937 til 1945 vokste Den røde armé fra noen få tusen soldater til mer enn én million mann. Xi konstaterte at den oppsiktsvekkende framgangen skyldtes “Yan’an-ånden”, som ble kjennetegnet av nøysomhet, oppofrelse og stridsvilje.

Et kobbel av kinesiske medier fulgte partiledelsen på signingsferden, og alle gjentok Xi Jinpings budskap: Kinas 1,4 milliarder innbyggere må gjenopplive Yan’an-ånden, slutte rekkene og storme fram på revolusjonens vei. “Dette stedet er som en bok som kan leses til enhver tid”, sa Xi.

På de offisielle bildene fra besøket opptrer de sju utvalgte i henhold til rang og orden. Ingen slinger i valsen. Også Mao forlangte streng disiplin av sine partikamerater, ikke minst i Yan’an-tiden. I 1942 satte han i gang en kampanje for å røyke ut antatte forrædere av revolusjonen. Flere tusen ble arrestert, forhørt og mishandlet. De største “synderne” ble utsatt for offentlige “kampmøter”.

“Disse møtene fikk ofte et stygt teatralsk skjær”, skriver forfatterne John Byron og Robert Pack. “En bajonett, et tau og et glass med gift ble plassert foran den mistenkte, mens massene ropte: ‘Tilstå at du er en kontrarevolusjonær, eller dø med en gang.’ Eller: ‘Det er tre måter å dø på. Velg hvilken.’ De som nektet å bøye seg for massenes krav, risikerte den mest smertefulle behandling, til og med henrettelse.”

De som “tilsto”, pliktet å røpe navnene til andre som tilhørte det samme nettverket - ja for et nettverk måtte det jo være. Slik ble stadig flere implisert. Jacques Guillermaz, en fransk sinolog, antyder at mellom førti og åtti tusen partimedlemmer ble ekskludert under kampanjen. Mange ble drevet til vanvidd og begikk selvmord. Enda flere havnet i fengsel. I Yan’an fantes et stort antall “hulefengsler” i de steile sandfjellene som omga byen. Ett av dem lå bare hundre meter fra Maos bolig.

I Kina har kommunistpartiet eierskap til historien. Alt som ikke passer inn i den offisielle fortellingen, blir visket bort. Xi var derfor freidig nok til å si: “Jeg er kommet hit for å vise at det nye sentrale lederskapet vil videreføre den fine arbeidsstilen som partiet dyrket i Yan’an-perioden.”

Xi Jinping vil kanskje ikke renske ut så mange partikamerater med det første. Siden han tok kommandoen i 2012, har han fjernet sine fremste rivaler, og på partikongressen som nå er over, fikk han det som han ville.

Nyhetsbyrået Det nye Kina har fortalt om hvordan utvelgelsen til sentralkomiteen og politbyrået foregikk. Alvorsfylte inspektører fra partiledelsen intervjuet et stort antall kandidater. Alle ble “veiet og målt”, og mappene deres ble gjennomgått fra første til siste papir. De som passerte nåløyet, måtte ikke bare ha et rent politisk rulleblad. De måtte også besitte usvikelig lojalitet mot Xi og hans tanker. Funnene ble til slutt lagt fram for Xi selv.

“Han deltok i prosessen som både planlegger og portvokter”, skrev byrået.

For noen år siden vendte jeg tilbake til Yan’an. Reisen gjennom dalføret til revolusjonens vugge fikk meg til å tenke på forfatteren Edgar Snow. Han besøkte byen i 1936 og endte opp med å skrive en bestselger, Rød stjerne over Kina. Underveis merket han seg det karrige landskapet: “Det finnes få virkelige fjell, bare endeløse brutte åser, endeløse som en setning av James Joyce og til og med enda mer trettende.”

Om åsene var like tørre som før, hadde byen est ut til det ugjenkjennelige. Noen titusener innbyggere var blitt til to millioner. Forfalne murhus var erstattet av moderne bygninger og bankpalasser. Den gamle kinoen som i 1974 viste revolusjonære filmer, var omgjort til spillehall, og tehuset i nabobygningen var blitt karaokebar. Mao-sitatene som preget husveggene, var også borte og erstattet med reklame for Sony, Toyota, Hyundai og Huawei.

Nå varsler Xi Jinping kamp mot utglidningen. Det private næringsliv skal få tøffere kår, og skadelig vestlig påvirkning skal fordrives med ideologisk skolering. Selv ungene i barnehagene skal få merke at landet har gått inn i en “ny æra”. På husveggene i Yan’an og andre byer vil det blir flere Xi-sitater å se. Spørsmålet er bare: Hvor lenge vil den nye kampanjen vare? Politiske kampanjer i Kina har en tendens til å dø ut etter en tid. Både partifolk og andre folk går rett og slett lei.

Et annet men beslektet spørsmål er om Xis ideologiske opprustning lar seg forene med hans ambisjon om å gjøre Kina til verdens ledende land. Hittil har vi ikke sett et eneste eksempel på at en nasjon som lukker seg inne, kan bli virkelig stor. Heldigvis.