Men hvor er kvinnene i den strålende kinesiske maktpyramiden?
En rask opptelling viser at den nye sentralkomiteen består av 194 menn og 11 kvinner. Politbyrået, som har 2 medlemmer, har mistet sitt eneste kvinnelige medlem, og byråets lille faste komité forblir en ren mannsbastion. Utfallet er et stort nederlag for den spede kinesiske kvinnebevegelsen.
Det har aldri vært lett å være kvinne i Kina. Moralfilosofen Konfusius, som levde for 2500 år siden, befalte kvinnene å adlyde mannen. I det første århundre e.Kr. skrev Ban Zhao, en lærd kvinne, en bok med viktige råd til sine medsøstre: “Vær ettergivende, og la deg selv komme i siste rekke.” Landet hadde likevel en kvinnelig keiser i en kort periode rundt 700 e. Kr. Keiserinne Wu Zetian hersket i femten år før hun sovnet inn. Kinesiske historikere har omtalt henne som maktsyk og slu. Kanskje var hun ikke verre eller bedre enn sine mannlige forgjengere.
Tradisjonen med å snøre kvinnenes føtter begynte på 900-tallet. Datidens keisere ville ha vakre, vevre kvinner til å danse for seg, og føttene skulle være små. Etter hvert som snøringen ble strammere, ble det vanskelig å danse. Til gjengjeld ble de hjelpeløse kvinnene oppfattet som enda mer sexy og attraktive. Skikken bredte seg med årene til embetsstanden og andre lag av folket. ““Kvinner er som blomster eller piletrær. De skal være myke, lette og grasiøse. Derfor er det viktig med snørte føtter”, fastslo forfatteren Liu Xian på 1600-tallet. “En kvinne uten snørte føtter labber fra hus til hus med tunge skritt. Ikke rart at hun blir skjelt ut!”
Etter keiserstyrets fall i 1911 ble fotsnøring forbudt, men mange lot som ingenting og opprettholdt skikken. Da landet ble folkerepublikk i 1949 lovet Mao å hjelpe kvinnene fram: “Når vi skal lage revolusjon, kan vi ikke oppføre oss som en kvinne med snørte føtter.” Og han slo seg på brystet og sa: “Kvinner bære halve himmelen.”
Mange kinesere opplevde de første årene under Mao som oppløftende, men kommunistpartiet forble en mannsbastion, særlig de sentrale organene. I Maos styretid fra 1949 til 1976 ble bare tre kvinner funnet verdige til medlemskap i kommunistpartiets politbyrå. Det ene var Jiang Qing, hans kone. Jiang Qing ble stilt for retten etter sin manns død og dømt til døden. Straffen ble senere omgjort til livsvarig fengsel. De to andre var konene til partitoppene Zhou Enlai og Lin Biao.
Dagens kinesiske kommunistparti kaller seg moderne og fremtidsrettet. Derfor vekker utfallet av den 20. partikongressen oppsikt. Kinas “store revolusjon” har pågått i mer enn sytti år, men på noen områder virker det som om tiden står stille. Jo, kinesiske kvinner lever langt bedre enn før. De fleste får utdannelse og arbeid, og mange klatrer nokså høyt på karrierestigen. Men ytterst få slippes inn i maktens indre sirkler, hvor de viktigste avgjørelsene tas.
Partiets manglende prioritering av kvinner kommer tydelig til uttrykk på likestillingsindeksen til World Economic Forum, hvor Kina er nummer 102 av 146 land. I 2012 ble landet rangert som nummer 69. Beijing var i 1995 vertskap for FNs kvinnekonferanse. Store taler ble holdt, ikke minst av vertene selv. I dag kan kinesiske kvinner se langt etter mange av målsettingene.
I vår del av verden rykker kvinnene fram fordi de får lov til å organisere seg. I Kinas toppstyrte samfunn er frivillig organisering ytterst vanskelig. Partiet krever kontroll over alt og alle. Derfor blir kinesiske kvinners spede forsøk på å reise debatt og fremme krav møtt med arrestasjoner og undertrykkelse. Da tennisstjernen Peng Shuai i fjor sto fram og hevdet at hun var blitt seksuelt misbrukt av en høytstående partimann, ble hun hysjet til taushet. Etter en tid dukket hun smilende opp på TV og fortalte at saken berodde på en misforståelse.
Pengs påståtte overgriper, Zhang Gaoli, var delegat på den nå avsluttede partikongressen.
I tur og orden er flere av initiativtakerne til Kinas “Me Too”-bevegelse sporløst forsvunnet. Huang Xueqin var på vei til flyplassen i Beijing da hun ble stanset av sivilkledd politi og ført bort. Li Maizi ble arrestert fordi hun delte ut flygeblader mot seksuell trakassering. Hun og andre medsøstre har i flere år stått på kinesiske mediers svarteliste. Det vil si at ingen medier får lov til å omtale dem.
BBC-dokumentaren China’s Silenced Feminist konkluderer med at mange av de arresterte havnet i landets “svarte fengsler”, det vil si anstalter som offisielt ikke eksisterer. Slike anstalter finnes i alle landets byer. Human Rights Watch har dokumentert at vold, tortur og tvungne tilståelser er er utbredt i dem.
Seksuell trakassering er vanlig på arbeidsplasser og ellers i samfunnet. Ikke minst i de travle kystbyene, hvor millioner av kvinner arbeider i små og store fabrikker. De fleste kommer fra landsbygda og har lav utdannelse. Mange har vært lette bytter for pågående menn og profittsugne halliker.
Vegg i vegg med Hongkong ligger byen Shenzhen. Inntil 1980 var den en søvnig småby, i dag teller den mer enn tolv millioner innbyggere. Shenzhen er lenge blitt omtalt som Kinas prostitusjonshovedstad. Myndighetene har siden årtusenskiftet gjennomført flere razziaer mot byens talløse barer og bordeller. Etter en razzia i 2006 ble hundre arresterte kvinner tvunget til å gå i en “skamparade” gjennom byens hovedgate. Fire år senere skrev Folkets Dagblad at slike parader ville opphøre.
Lik lønn for likt arbeid er et annet kvinnekrav som sjelden får gjennomslag. En landsomfattende undersøkelse i 2015 viste at kvinner i gjennomsnitt tjente tretti prosent mindre enn menn. Forskjellsbehandlingen var tydelig i alle alders- og yrkesgrupper. Nyere tall tyder på at forskjellene er blitt noe mindre.
Kommunistpartiets egen “kvinneføderasjon” anklages for å være en stor, byråkratisk organisasjon uten særlig innflytelse. Kinesiske feminister anklager den for å være mer opptatt av å støtte Xi Jinping enn å fremme kvinnesaken. På partikongressen i forrige uke var bare vel en fjerdedel av delegatene kvinner.
Cheng Li, en ekspert på kinesisk politikk ved Brookings Institution i New York, mener at Kina kvinner er kommet dårlig ut av Xi Jinpings tiårige styre. Den politiske makten er konsentrert på færre hender, og mennene rår. “Kvinner må som oftest nøye seg med symbolske roller”, sier han.
Neste sjanse til å komme opp og fram får de om fem år. Eller kanskje om femti.
Denne artikkelen ble publisert av Nettavisen 22.10 2022
