Uttalelsen vakte både oppsikt og bestyrtelse, ikke minst på Taiwan. Så dette blir fremtiden for øya? Først innlemmelse i Folkerepublikken Kina, så en runde med omskolering. Millioner av mennesker på skolebenken, opptatt med å studere «Xi Jinpings tanker» og hans «sosialisme med kinesiske særtrekk», den eneste sanne tro.
Ordet «omskolering» har en dårlig klang, ikke bare på Taiwan, men også på det kinesiske fastlandet. Siden revolusjonsåret 1949 har den ene omskoleringskampanjen etter den andre skyllet over landet. Akkurat nå er det uigurene i den vestlige Xinjiang-regionen som får svi. Siden de ikke er patriotiske nok, sitter en million av dem i store fangeanstalter rundt om i regionen, krumbøyd over Xi Jinpings tanker i utvalg. Uigurer som ikke er i fangenskap, får også sine daglige doser, selv skoleelever og barnehagebarn.
Kina vil neppe invadere Taiwan, til det er kostnaden for høy. En form for langsom kvelning er mer hensiktsmessig. Uansett ligger det i kortene at øya før eller senere vil måtte kapitulere for overmakten. Så hva slags styre kan de 23 millioner øyboerne vente seg?
«Ett land, to systemer», svarer lederne i Beijing. Innbyggerne på Taiwan vet imidlertid så inderlig vel at de over tid får det samme systemet som fastlandets. Hongkong ble lovet «ett land, to systemer» i 1997, da Kina overtok etter britene. Men det gikk ikke mange årene før Beijing begynte å blande seg inn i styre og stell, og nå sitter også Hongkong-kineserne på skolebenken. Målet med undervisningen er å gjøre dem til «gode patrioter». De som ikke er det, og som til alt overmål taler Beijing midt imot, risikerer både arrestasjon og fengsel.
Innbyggerne på Taiwan er på langt nær så «patriotiske» som Beijing skulle ønske. Jevnlige meningsmålinger viser at en økende andel oppfatter seg mer som «taiwanske» enn «kinesiske». I den første målingen som ble gjennomført, i 1992, svarte bare 17,6 prosent at de anså seg som utelukkende «taiwanske». I den foreløpig siste målingen, fra april i år, er andelen 80,1 prosent. Stadig færre omtaler seg som «kinesiske» eller «begge deler», det vil si både «taiwanske» og «kinesiske».
Forskerne peker på flere årsaker til stemningsskiftet. Den ene er tidens ubønnhørlige gang. De fleste av dem som flyktet fra fastlandet til Taiwan på slutten av 1940-tallet, rundt to millioner mennesker, har gått i graven. Alle drømte om å vende tilbake til sitt tapte rike, eller «gjenerobre» det, som det lenge ble sagt. Drømmen ble båret oppe av den standhaftige Chiang Kai-shek, som måtte gi tapt for Mao i 1949, og som styrte øya til sin død i 1975. Når en drøm ikke lenger lar seg oppfylle, faller det naturlig å dreie blikket mot andre mål.
For det andre har Taiwan vært en økonomisk suksess. Hele perioden fra 1949 til i dag har vært en materiell opptur, i rak motsetning til utviklingen på fastlandet, hvor Maos uforstand førte til hungersnød og millioner av menneskers død. Selv i det nye årtusen, etter at Folkerepublikken Kina har gjort kraftige byks på statistikkene, er Taiwans brutto nasjonalprodukt nesten tre ganger høyere enn på fastlandet. Velstanden har gitt øyboerne utfoldelsesmuligheter de ikke vil gi fra seg.
Den tredje årsaken er at Xi Jinpings Kina har liten eller ingen appell for unge, moderne mennesker. De ønsker seg mer frihet, ikke mindre. De ønsker et fritt Internett, frie skoler og frie universiteter og frie politiske debatter. De ønsker å gå til valgurnene i frie valg, og tanken på at ett og samme parti har en selvskreven rett til å styre til evig tid, som på fastlandet, er dem fremmed. For unge taiwanere er Xis tanker kun interessante som et fenomen, og ikke noe mer.
I pakt med stemningsskiftet har nasjonalistpartiet Guomindang mistet mye av sin velgeroppslutning. Før Mao grep makten, styrte partiet over hele Kina; nå har det nok med å vinne en og annen valgkrets på Taiwan. Øyas lovgivende forsamling har 113 seter. Den grønne koalisjonen som nå sitter ved makten, har 63 seter, mens den blå, anført av Guomindang, må nøye seg med bare 40.
De grønne legger ikke skjul på at de ønsker et friest mulig Taiwan. Likevel tør de ikke å krysse Beijings «røde linje» og erklære øya som selvstendig stat. Det er heller ikke nødvendig, for Taiwan er selvstendig uansett, argumenterer president Tsai Ing-wen. Tsai representerer Det demokratiske fremskrittspartiet, selve grunnstammen i den grønne koalisjonen. Mange tror at lokalvalgene i november vil styrke Tsai og hennes parti.
Uansett virker det som om Taiwan lever på lånt tid. Med sin maktdemonstrasjon de siste dagene har Kina flyttet kniven nærmere øyas strupe. Det betyr ikke nødvendigvis at Kina vil gå til invasjon. For som den kinesiske militærstrategen Sun Zi skrev for 2400 år siden: «Den er klokest som ikke kjemper, men allikevel vinner.»
En regulær invasjon vil med stor sannsynlighet bli uhyggelig kostbar for ledelsen i Beijing. Tusener av unge soldater vil komme hjem i kiste. Og selv om Folkets frigjøringshær vil seire til slutt, vil landet lide et smertefullt internasjonalt omdømmetap. Sitt største noensinne.
Derfor vil Xi og hans kolleger heller benytte seg av en kombinasjon av virkemidler, både økonomiske, diplomatiske og militære. Målet er å tvinge Taiwan til forhandlingsbordet. I en slik fase hvor fremtiden henger i en tynn tråd, vil mange taiwanere velge å forlate øya. De rike og mektige, akademikere og yrkesprofesjonelle. Det vil skade Taiwans økonomi, men for Kina er gjenforening viktigere enn alt annet. De kinesiske lederne føler seg trygge på at de skal kunne blåse nytt liv i Taiwan, om ikke med én gang, så på sikt. Øya ligger tross alt i det travleste farvannet for skipstrafikken i det østlige Asia.
De ukjente x-ene er likevel så mange at enhver spådom må tas med en klype salt. Det eneste som er sikkert, er at den nåværende ledelsen i Beijing aldri vil oppgi sin ambisjon om å gjenforene landet. Mao planla å invadere Taiwan i 1950, men måtte skrinlegge prosjektet da Korea-krigen brøt ut i juni samme år. På partikongressen til høsten får Xi Jinping fem nye år i førersetet.
Skal Xi klare det som Mao, «den store lederen for alle verdens folk», ikke klarte?
Denne artikkelen sto på trykk i Verdens Gang 16.08 2022
