Underlige olympiske vinterleker står for døren. Kina forbereder et to ukers arrangement uten frihet, glede og spontanitet. All transport, ja alle bevegelser, skal foregå i en virusfri ”loop”. Straks utøvere og andre ankommer Beijing, fraktes de til en lukket deltakerlandsby uten å komme i fysisk kontakt med det virkelige Kina. Egne biler, busser og tog skal frakte dem hit og dit. Skulle et kjøretøy være så uheldig å krasje, har innbyggerne fått streng beskjed om å skygge unna. Bare autorisert personell får lov til å nærme seg åstedet.
Bildene av deltakerlandsbyen utenfor Beijing bringer tankene hen til en militærleir. Så lenge lekene pågår, vil den være Kinas mest overvåkede plett. Når lekene er over, blir utøverne fraktet til flyplassen i den samme forseglede loopen og ekspedert til værs av kinesisk personell med munnbind og plasthansker.
Kina har nulltoleranse for covid-19 og virusmutasjonen omikron. Det har også nulltoleranse for det frie ord. Derfor har landets store armé av nettsensorer fått streng beskjed om å stanse enhver ytring som kan true ”den politiske stabiliteten”. I Beijing og den nærliggende Hebei-provinsen er politi og sikkerhetspersonell satt i høyeste beredskap. Også ”massene” har fått ordre om å være på vakt. I bydelen Chaoyang i Beijing har innbyggerne etablert sitt eget korps for å avsløre ”spioner, agenter og mistenkelige personer”. Nå oppfordres hele Beijing til å følge ”Chaoyang-massenes” eksempel.
Vanlig kinesere har begrenset adgang til Internett. Utøverne i de 24. olympiske vinterleker kan trøste seg med at de vil kunne surfe på nettet slik de pleier. Nesten. Mobiltelefoner med spesialtilpassede SIM-kort skal gjøre susen. Uansett må alle tilreisende regne med å bli overhørt og overvåket. Lite eller ingenting vil være privat.
Kinas digitale brannmur, ”The Great Firewall”, ble etablert på 1990-tallet og forsterkes år for år. Hensikten er å skjerme landet mot farlig politisk smitte. Muren er på sett og vis en videreføring av det gigantiske byggeprosjektet som kineserne satte i gang for mer enn to tusen år siden. Den store muren, fra Gobi i vest til havet i øst, ble til slutt mer enn 6000 kilometer lang. Likevel klarte den ikke å stanse ”barbarenes” rytterhorder, for på 1200-tallet ble landet overrent av mongolene. Fire hundre år senere kom mandsjuene, et annet folk til hest. Først da innså de kinesiske murbyggerne at slaget var tapt.
”De tuslet hjem med bøyde hoder og såre hender”, leser vi i en beretning.
Det forestående vinter-OL finner sted i en betent fase i landets nyere historie. De håpefulle tegn mange mente å se ved tusenårsskiftet er som blåst bort. Siden Xi Jinpings maktovertakelse i 2012 er regimet blitt stadig mer nasjonalistisk og angstbitersk. Hver gang USA eller andre drister seg til å kritisere Xis strenge styre, konfronteres de med Vestens overgrep mot Kina i en svunnen tid. Kineserne omtaler perioden fra den første opiumskrigen rundt 1840 til Maos maktovertakelse i 1949 som ”ydmykelsens århundre”. Også japanerne blir til stadighet minnet om sine forbrytelser.
Listene over hvilke spillefilmer som til enhver tid samler flest kinesere, er et godt barometer på den kinesiske nasjonalismen. Actionfilmen ”Wolf Warrior 2” har i flere år ligget suverent på topp. Filmen handler om en heltemodig kinesisk operasjon for å redde landsmenn i nød i fremmed land. Budskapet som innleder den, står skrevet med store skrifttegn: ”Enhver som fornærmer Kina vil bli drept, uansett hvor fjernt målet måtte være.”
De siste månedene har en annen spillefilm, ”Slaget ved Changjinsjøen”, rykket opp som nummer én på listen. Handlingen bygger på et virkelig slag som fant sted under Korea-krigen. Fienden til de kinesiske soldatene er en amerikansk bataljon som drives fra skanse til skanse og til slutt må knele for den kinesiske overmakten.
Etter Maos død i 1976 havnet kineserne i et ideologisk vakuum. Maos tanker hadde ikke lenger den samme appell, så hva skulle de erstatte dem med? I det nye årtusen har regimet samlet seg om en form for nasjonalisme som utvilsomt appellerer til mange kinesere, men som setter landet i et dårlig lys internasjonalt.
Det som til enhver tid skjer i Kina, er diktert av kommunistpartiets behov. Partiet har lenge prioritert politisk stabilitet framfor alt annet. Derfor er det formålstjenlig å mane fram skremmebilder av påståtte ytre fiender. Slikt samler nasjonen. Dessuten skal partiet holde sin 20. kongress til høsten. Det krever ekstra årvåkenhet. Bare hvis folket holder seg i ro og forberedelsene får gå etter dreieboken, kan kongressen få et ”lykkelig” utfall. Sluttstrek settes når Xi Jingping blir valgt til nye fem år som partisjef. I så fall blir han den lengstsittende partisjef siden Mao Zedong.
Men alt har sin pris. Mens sunn nasjonalisme er et ubetinget gode, kan Kinas usunne utgave vise seg å bli svært skadelig, ikke minst for kineserne selv. Landet møter stadig mer motstand på den internasjonale arena, og økonomien viser tydelige tegn til stagnasjon. I fjor falt Kinas oljeimport for første gang siden 2001. I år forventer landet en økonomisk vekst på rundt fem prosent, den laveste siden 1981.
Tilbakegangen skyldes ikke bare covid-19-pandemien, men også det faktum at Kina har låst seg fast i flere utmattende handelskonflikter. Handelsforhandlingene med USA står på stedet hvil, og dialogen med EU bærer preg av dyp gjensidig mistillit. Som et uttrykk for den dårlige stemningen overveier stadig flere utenlandske selskaper å trekke seg ut. Mange har allerede gitt opp. Taiwans president Tsai Ing-wen har anmodet taiwanske selskaper som opererer på fastlandet, om å vende hjem. Velger Xi Jinping å yppe til enda mer strid med Taiwan, vil det ta mange år å reparere skadene.
Xis største utfordring består i å temme det nasjonalistiske uhyret han selv har alet opp. Bare på den måten kan Kina finne sin naturlige plass i verden. Men det olympiske slaget er allerede tapt. Da Beijing ble tildelt vinter-OL, håpet Xi og hans kolleger at lekene skulle gi landet et nytt løft. I stedet vil de bli et anti-klimaks for både Kina og den olympiske bevegelsen. Tusener av utøvere, trenere og andre vil vende hjem med grå minner. Ikke engang den planlagte åpningsseremonien i Beijings ”fuglerede” vil kunne måle seg med seremonien i sommer-OL i 2008. Selv om den dyktige Zhang Yimou fremdeles står for regien.
”Alt vil bli annerledes”, sier han i et intervju. ”Jeg er nervøs.”
Denne artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 18. januar 2022
