Den offisielle åpningen fant sted 18. november med klipping av silkebånd og velformulerte taler. Tiradene fra Beijing var imidlertid alt annet enn vakre. Kinas utenriksdepartement stemplet hendelsen som en grov provokasjon og varslet ”smertefulle” straffetiltak. Redaktør Hu Xijin i Global Times gikk berserk og karakteriserte Litauen som en ynkelig flue knapt nok verd en kommentar. Avisen mente likevel det var viktig å reagere fordi den hadde utfordret ”stormakten Kinas verdighet”.
Kina har diplomatiske forbindelser med 177 land, Taiwan med bare 14. Derfor kan det virke underlig når et så mektig land lager så mye støy på grunn av en ”flue”. Men for de kinesiske lederne er ett-Kina-politikken hellig. Det finnes bare én kinesisk regjering, og den har sitt sete i Beijing. Litauens handlemåte etterlater et inntrykk av at det finnes to.
Litauen gjenvant sin selvstendighet i 1990 og opprettet diplomatiske forbindelser med Kina året etter. Forholdet lot til å være godt inntil Litauen tidligere i år trakk seg ut av et samarbeidsforum mellom Kina og sytten europeiske land. Initiativet til forumet, kjent som ”17 + 1-gruppen”, ble tatt av Kina. Regjeringen i Vilnius likte ikke de kinesiske representantenes bydende tone og følte at de var ute etter å så splittelse i Europa. Dermed ble Taiwan, ofte omtalt som ”det frie Kina”, mer forlokkende.
Nå hutrer Litauen i Kinas kalde fryseboks. Kina har hjemkalt sin ambassadør i Vilnius, samtidig som Litauens ambassadør i Beijing har pakket sakene sine og reist. Inntil videre ivaretas den diplomatiske kontakten på chargé d’affaires-nivå. Fra kinesisk hold er det kommet signaler om at det kan gå mot fullt brudd så sant Litauen ikke ”tar til vettet”. Allerede i august stanset kineserne den direkte godstransporten med tog til Litauen. Tiltaket er et nytt eksempel på at Kina er villig til å ty til økonomiske sanksjoner for å nå sine politiske mål.
Striden mellom Litauen og Kina følges med betydelig interesse både i og utenfor Europa. Mange vil mene at regjeringen i Vilnius har gått vel langt ved å slippe Taiwan inn i varmen. Men litauernes standhaftighet avtvinger også en viss respekt, og EU har for lengst tilkjennegitt sin ”støtte og solidaritet”. Ethvert medlemsland som utsettes for kinesiske trusler og sanksjoner, har rett til å reagere, sier EU-kommisjonens visepresident Margrethe Vestager. Også USA har rykket ut til Litauens forsvar og varsler mer handel og samarbeid med de baltiske statene.
EUs frustrasjon med Kina er velkjent. I vår la EU-parlamentet en ferdig forhandlet investeringsavtale mellom EU og Kina på is. Nå sies det at avtalen neppe kan vedtas før i 2023. I forrige uke tok EU et nytt skritt ved å lansere et alternativ til det kinesiske Silkevei-prosjektet, kjent som ”Ett belte, én vei”. Budsjettet for den påtenkte ”Global Gateway” er på svimlende 300 milliarder euro, eller 2910 milliarder kroner. Uten å nevne Kina ved navn sa EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen at EU ønsker å vise at det finnes en annen måte å gjøre tingene på, en som er bærekraftig og i samsvar med ”EUs demokratiske verdier og internasjonale normer”.
EU er særlig bekymret for Kinas økende innflytelse i Sør-Europa og på Balkan. Ifølge en britisk diplomat vil initiativet også gagne land i Afrika, hvor Kina har satset tungt på ulike typer infrastruktur.
Mye på grunn av Kina er vår tids diplomati blitt en form for lynsjakk hvor brikkene flyttes fort. I det østlige Asia følger Kinas naboer følger utviklingen med argusøyne. Alle har diplomatiske forbindelser med regimet i Beijing. Likevel tar de avstand fra de kinesiske ledernes sabelrasling overfor Taiwan. De er også motstandere av Beijings truende adferd i Øst- og Sør-Kinahavet. I uken som gikk foreslo den japanske regjeringen en tilleggsbevilgning til det opprinnelige forsvarsbudsjettet på 6,8 milliarder dollar. Forslaget behandles som en hastesak i nasjonalforsamlingen. Landets nye statsminister, Fumio Kishida, sier at virkeligheten som omgir Japan, er mer alvorlig enn på lenge.
Filippinene, som de siste årene har strukket seg langt for å blidgjøre Beijing, har også skjerpet tonen overfor Kina. Likeså Vietnam, Malaysia og Indonesia, som til stadighet utsettes for Kinas nærgående aktivitet til havs. Forholdet mellom Australia og Kina er et kapittel for seg. I mange år var de gode venner, men da regjeringen i Canberra i mai foreslo en granskning av Kinas rolle i forbindelse med utbruddet av covid-19-viruset, svarte kineserne med økonomiske sanksjoner og tungt verbalt skyts. Ifølge kinesiske medier er ikke landet annet enn en ”gigantisk kenguru som tjener hunden USA”. India, Kinas sørlige nabo, omtales som ”en søvnig elefant som styres av falske rykter”.
I Kina er mye makt samlet på én manns hender. Landets utenrikspolitiske mål og midler defineres av i stor grad av president og partisjef Xi Jinping. Hans ”tanker” studeres med flid over hele landet, ikke minst ved det nyopprettede ”Instituttet for Xi Jinpings tanker om diplomati”. Kineserne er forståelig nok stolte over at landet igjen er blitt en stormakt. Men forstår de at Kinas største fiende kan vise seg å bli Kina selv? I stadig flere land fremstår landets utenrikspolitikk som aggressiv, tonedøv og kontraproduktiv.
I dagens politiske klima er det neppe rom for mye diskusjon i den kinesiske ledelsen. Disiplin er første bud, hvilket ble sterkt understreket på sentralkomiteens plenumsmøte tidligere i denne måneden. Derfor er det lite sannsynlig at vi får se et blidere og mer omgjengelig Kina i 2022. Inntil videre får det være en trøst at kinesiske intellektuelle nå og da drister seg til å kritisere Xi Jinpings utenrikspolitikk. Flere minner om Xi for noen år siden lanserte begrepet ”myk makt” for å beskrive landets internasjonale profil. ”Nå må vi fylle begrepet med innhold, og ikke bare snakke om det”, skriver en kritiker.
Denne artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 07.12 2021
