Svaret er ”et fullskala folkedemokrati”. Vi finner betegnelsen i kommunikeet fra det siste sentralkomitémøtet i Beijing. Ifølge kinesiske medier dreier det seg om en ny, avansert styreform som står i skarp kontrast til de ”råtnende” demokratiene i Vesten.
Møtet i forrige uke ble som ventet en selsom tildragelse. De nesten 400 deltakerne avsluttet det med å vedta en såkalt historisk resolusjon. I panegyriske vendinger ble Xi Jinping, kommunistpartiets generalsekretær, hyllet som landets ”rormann”, og hans ”tanker” ble på ny stadfestet som partiets religion. Men hva forteller møtet oss? Er Xi så mektig som mange vil ha det til?
Sannsynligvis ikke. For å vurdere det som skjer i Kina, må vi – i den grad det er mulig – forstå kommunistpartiets virkemåte. Det er et ytterst disiplinert parti med liten eller ingen plass for avvikere. Særlig farlig er det å fremme avvikende meninger i sentralkomiteen, politbyrået og politbyråets faste utvalg. Selv den minste kritikk kan bli tolket som opposisjon og kvalifisere for utstøtelse og evig forbannelse.
Verdens største kommunistparti ynder å fremstå som samlet, men under overflaten har det aldri vært ro. Siden partiet ble stiftet i 1921, har konfliktene stått i kø. Taperne har aldri kommet godt ut av det. Mao gikk ikke av veien for å ty til tortur og tvungne tilståelser. I 1966 utpekte han en mangeårig kollega, Liu Shaoqi, til Kulturrevolusjonens fremste syndebukk. Tre år senere døde Liu syk, avmagret og forlatt i et fengsel i byen Kaifeng.
En annen Mao-kritiker, Deng Xiaoping, ble sendt i indre eksil sammen med sin kone. Sønnen Deng Pufang ble til de grader plaget av rødegardistene at han hoppet fra et vindu i fjerde etasje og ble lam. Etter Maos død ble Deng Xiaoping tatt til nåde. De neste årene fremsto han som landets store reformator. Men partiet fortsatte å virke på samme måte som før. For nå var det Dengs tur til å arrestere sine kritikere.
Partisjef Xi Jinping har videreført denne tradisjonen. Allerede i 2013, bare ett år han tok tømmene, sørget han for at en antatt rival, politbyråmedlemmet Bo Xilai, ble dømt til fengsel på livstid. Nye domfellelser av ledere på høyt nivå har funnet sted i de senere år. Hver av dem er blitt stigmatisert som ”korrupte”. Underveis har Xi sørget for å fylle partiets ledende organer med antatt lojale tilhengere.
Ethvert partimedlem forstår hva denne praksisen innebærer. Det skal ikke lønne seg å tale den høyeste myndighet, i dette tilfelle Xi, midt imot.
Resultatet er blitt et parti av ja-mennesker. Viktige vedtak fattes enstemmig. Sentralkomitémøtet i forrige uke ble holdt på det militærdrevne Jingxi hotell i Beijing. Området som omga det, ble bevoktet av politi og soldater. Inne i bygningen ble deltakerne overvåket av partiets sivilkledde politi. De fikk ikke lov til å forlate hotellet så lenge møtet pågikk, heller ikke å kommunisere med omverden. Alt skulle foregå i dypeste hemmelighet.
I denne trykkende atmosfæren ble partiets nye ”historiske resolusjon”, den tredje siden 1945, vedtatt. Xi fikk det naturligvis som han ville. Ingen våget å motsi ham eller stemme imot. Dermed kunne han føye enda en triumf til sin lange skryteliste.
Det betyr at han med stor sannsynlighet fortsetter som partiets generalsekretær etter neste års kongress. Ingen bestemmelser i partivedtektene hindrer ham i å ta fatt på en tredje termin. Like sannsynlig blir han i 2023 blir gjenvalgt som landets president. Bestemmelsen i grunnloven som begrenset antallet terminer til to, ble fjernet for tre år siden.
Mange hevder at Xi er Kinas mektigste leder siden Mao. Egentlig er det ikke så lett å sammenlikne de to, for Mao-epoken var ytterst spesiell. Dessuten slet Mao tidvis med å hevde sin autoritet. Likevel er det ingen tvil om at Xi formelt sett har samlet enorm makt på sine hender. I tillegg til å være partisjef og president leder han også flere viktige kommisjoner, blant dem Den sentrale militærkommisjonen, et statlig organ. Det betyr at Xi også er øverstkommanderende for de væpnede styrker.
Men formell makt er ikke ensbetydende med reell støtte. Vi må anta at også det kinesiske kommunistpartiet har sine understrømmer av dissonans og misnøye, selv på høyeste nivå. Systemet er imidlertid så vanntett at det er vanskelig, for ikke å si umulig, å få øye på dem. Xi er naturligvis klar over at meningene er mange, ikke bare i partiet, men i samfunnet som helhet. Derfor er han så opptatt av å styrke regimets voldsapparat og å kvele de minste tegn til opposisjon. Ingen skal unnslippe, ikke en gang de rundt 500 000 uigurbarna i Xinjiang som nå er på ”omskolering”.
Drivkraften bak mye av det som skjer i Kina, er partiets frykt for det ukjente. I fraværet av frie valg og reelle meningsmålinger vet ikke Xi hvor han har sine undersåtter. Inntil videre fortsetter kineserne å rope ”Lenge leve Xi!”. Men de gjør det ikke nødvendigvis til neste år, og slett ikke i all evighet.
I partiets hundreårige historie har ”massene” flere ganger gått sine egne veier. Under kulturrevolusjonen ble situasjonen så farlig at partiet nesten gikk i oppløsning. Bare ved å mobilisere de væpnede styrker klarte Mao å gjenvinne kontrollen. Under ”Beijing-våren” i 1978/79 sydet hovedstaden av oppglødde demokratiforkjempere. Ti år senere demonstrerte flere hundre tusen kinesere i flere uker mot regimet på Den himmelske freds plass. Alle som fulgte dramaet ble tatt på sengen. De forsto ikke at det kunne skje. Kineserne virket jo så fornøyde.
Det betyr ikke at historien vil gjenta seg på samme vis. Xi må imidlertid belage seg på at kineserne i økende grad vil stille spørsmål ved hans enevelde. På hjemmebane har han lagt seg ut med utålmodige intellektuelle og en ungdomsgenerasjon som ønsker et friere liv. Han har også utfordret landets private næringsdrivende med tallrike forbud og påbud. Xis svar på de fleste problemer er mer statlig styring og enda mer overvåking.
Hans utenrikspolitikk har vært en stor fiasko. Gjentatte meningsmålinger viser at Kinas internasjonale omdømme har kollapset. Vestlige land med USA i spissen hilste Xi med positiv nysgjerrighet da han overtok i 2012. Det samme gjorde viktige asiatiske land som India og Japan. Nå har han mistet nesten all godvilje. Det blir ikke lett for Kina å vinne venner så lenge ”rormann Xi” styrer landet.
