Det gikk ikke slik fordi Kina viste seg å være en særdeles vanskelig motstander. Norge ønsket en avtale som knesatte visse standarder for miljø og arbeidsliv, men de kinesiske forhandlerne strittet imot og lot seg ikke rokke. De hevdet at Kina var "annerledes" og måtte få velge "sin egen vei".
Mens forhandlingene pågikk, ble de vestlige lands forhold til Kina vesentlig dårligere. For USAs vedkommende begynte nedturen under president Trump. Etterfølgeren Joe Biden har i stor grad videreført sin forgjengers tøffe Kina-politikk. Canada avbrøt like godt sine frihandelsforhandlinger med Kina i september i fjor. «Nok er nok. Vi orker ikke mer», sa den kanadiske handelsministeren.
Europas forhold til Kina er også blitt tynnslitt. Europeiske land er i en årrekke blitt rammet av kinesiske hackerangrep og tyverier av intellektuell eiendom. Selv EU-kommisjonen er blitt hacket og frastjålet tusener av dokumenter. Kinas undertrykkelse av uighurene og befolkningen i Hongkong har gjort vondt verre. At de kinesiske lederne har gjort det til en vane å skjelle ut sine vestlige kritikere, har ikke gjort forhandlingsklimaet bedre. Ikke siden Maos dager har Kina stått lavere i kurs i Vesten.
Norges frihandelsforhandlinger med Kina ble innledet så tidlig som i 2008, under den daværende Arbeiderparti-regjeringen. Ideen var dårlig den gang, og den er enda dårligere i dag. Vi skal naturligvis samarbeide med Kina på områder av global betydning, som helse og miljø, men vi må for all del unngå veve norsk økonomi inn i den kinesiske. Norge er et lite og sårbart land. Blir vi økonomisk avhengig av Kina, gjør vi oss selv en bjørnetjeneste.
Frihandelsforhandlingene ble avbrutt da Norge havnet i den kinesiske «fryseboksen" i 2010. Oppholdet ble til slutt så hutrende kaldt at regjeringen Solberg i 2016 signerte en avtale om å oppføre seg pent og respektere det prektige Kina.
Smilene satt løst da frihandelsforhandlingene ble gjenopptatt i 2017. Næringsminister Monica Mæland (H) fikk den utakknemlige oppgaven å myke opp den kinesiske motparten før hun ble avløst av partikollega Torbjørn Røe Isaksen. Så var det Iselin Nybøs tur. Hun gikk til oppgaven med ungdommelig entusiasme. Til Dagens Næringsliv fortalte hun at Norges eksport til Kina ville øke med 29 milliarder over ti år ved hjelp av en frihandelsavtale. Ikke lenge etter antydet hun at inntektene kunne bli på svimlende 160 milliarder.
Utgangspunktet for det nye regnestykket var en studie av det svenske eksportrådet som konkluderte med at frihandelsavtaler, på generell basis, ga en økning i samhandelen på mellom 50 og 170 prosent over ti år.
- Dette er store tall, tilføyde Nybø begeistret. Hva Kina ville tjene, hørte vi ingenting om.
Hvilken skjebnens ironi at Venstre, vårt første politiske parti, stiftet i 1884, så brått skulle bli en ivrig tilhenger av enda mer handel med verdens største og farligste diktatur. Og til en høy miljøpris.
Det var tydelig at regjeringen betraktet frihandelsforhandlingene som en teknisk affære. Det eneste som betydde noe, var å oppnå de «beste» løsningene. Om vi bare kom til enighet, ville norsk næringsliv få «flere ben å stå på». I det politiske miljøet var det liten interesse for forhandlingene. Selv på Stortinget var det få som brydde seg, for ulv og bompenger var langt viktigere.
For regjeringen var det best slik, ikke minst for næringsministeren, som etter hver forhandlingsrunde nøyde seg med å fortelle oss at forhandlingene «gikk fremover», men at viktige «utfordringer» gjensto.
Det er liten tvil om at deler av norsk økonomi vil tjene på en frihandelsavtale med Kina. Fiskerinæringen er et godt eksempel. Men det som kan være lukrativt for enkeltbedrifter eller enkeltnæringer, er ikke nødvendigvis til gavn for Norge som nasjon. I en tid hvor Kina reiser seg med rå kraft og tidvis truer land som ikke danser etter Beijings pipe, bør Norge se det som en hovedoppgave å utvikle de økonomiske forbindelsene med likesinnede land. Selv om vår samhandel med Kina i dag er nokså beskjeden, vil den kunne vokse fort i ly av et frihandelsregime - ja så fort at Norge vil kunne komme i en vanskelig politisk situasjon.
Norge er et av verdens rikeste land. Vi har derfor råd til å begrense det økonomiske samrøret med diktaturet. Det burde være muligheter nok i vårt eget Europa, en verdensdel med 740 millioner innbyggere.
Med Jonas Gahr Støre ved roret vil regjeringen med stor sannsynlighet videreføre, eventuelt sluttføre, frihandelsforhandlingene. Hvis mulig. Mye vil avhenge av den kinesiske motparten. Uansett gjør regjeringen klokt i å studere erfaringene til Australia, som inngikk en frihandelsavtale med Kina i 2015, men som likevel er gjenstand for stadige kinesiske økonomiske straffetiltak.
Grunnen er at den uskikkelige regjeringen i Canberra nå og da inntar politiske standpunkter som ikke behager de perfekte lederne Kina. I april i fjor var den til og med så frekk så at den tok til orde for en internasjonal granskning av Kinas håndtering av Covid-19-pandemien. Da ble det brått slutt på frihandelen.
Etter at årets fredspris gikk til to forkjempere for ytringsfrihet, har norske politikere sagt mye vakkert om viktigheten av å stå opp mot autoritære regimer. Prisvinneren fra Filippinene, Maria Ressa, ble foreslått av Jonas Gahr Støre. Den største globale trusselen mot ytringsfriheten kommer imidlertid fra Kina, som til stadighet bruker sin voksende økonomiske makt til å redusere andre lands politiske handlingsrom.
Derfor er jeg bekymret for fortsettelsen.
