Siden har han sonet i enecelle i et godt bevoktet fengsel i Ürümqi. EU og andre har gjentatte ganger bedt kinesiske myndigheter om tillatelse til å besøke ham, men får kontant nei. ”De ønsker å snakke med Ilham og andre kriminelle – dette røper deres manglende respekt for Kinas suverenitet!” buldret en offisiell talsmann tidligere i år.
Tohti har forståelig nok vært taus de siste sju årene. Men vi har artiklene han etterlot.
”Som en intellektuell uigur merker jeg sterkt at kløften mellom uigurer og han-kinesere øker dag for dag, særlig blant de unge. Arbeidsledighet og diskriminering på etnisk grunnlag har forårsaket utbredt gjensidig fiendskap. Likevel våger stadig færre å protestere”, skrev han i 2011.
Ilham Tohti ble født i Xinjiang i 1969. Han vokste opp i en fremgangsrik familie, men i motsetning til brødrene, som gikk inn i politiet og de væpnede styrker, ville Ilham studere og om mulig gjøre en akademisk karriere. Slik skulle det også gå. Lenge følte han seg ”upolitisk”, men på 1990-tallet begynte han å våkne. Han ble stadig mer opptatt av urettferdigheten i samfunnet, ikke minst i Xinjiang, hvor han-kineserne stort sett herset som de ville.
Tohti ble etter hver professor i økonomi ved det prestisjetunge Minzu-universitetet. Som uigur viet han mye av sin forskning til relasjonene mellom uigurer og han-kinesere. Funnene han gjorde, passet ikke alltid inn i kommunistpartiets rosenrøde bilde.
I 2014 ble Tohti arrestert i sin egen leilighet og ført til Ürümqi. Politi ransaket leiligheten hans og tok med seg alt de fant av ”mistenkelig” materiale. Før han ble stilt for retten, tilbrakte han tjue dager i fotlenker – lange, lidelsesfulle dager som politi og forhørere brukte til å mishandle ham.
Den farseaktige rettssaken ble ført bak lukkede dører og varte i to dager. Ingen ”utenforstående” ble sluppet inn, verken journalister, diplomater eller andre. Tohti ble anklaget for å ha oppildnet til ”hat”, ”vold” og ”separatisme”, noe han selv benektet. Hans forsvarer ønsker å føre vitner for domstolen, men rettens administrator sa nei.
I det skriftlige materialet som Tohti etterlot seg, fremstår han som en fredens mann. Ingenting tyder på at han arbeidet for å løsrive Xinjiang fra resten av Kina, snarere det motsatte. ”Vi kan bare løse de etniske problemene ved å utforske (veien til) etnisk selvstyre, og ved å gjøre Kina til et fleretnisk, flerkulturelt og tiltrekkende samfunn”, skrev han i 2011.
Som ”evig reisende” har jeg mange minner fra Xinjiang. For 20 år siden reiste jeg fra den ene oasebyen til den andre, mest med rustne skranglebusser. Vi krysset golde ørkener og lyttet til vårvindenes klagende sang. Nær byen Hotan stanset bussjåføren for å ta med en gjeter og hans lille saueflokk. Da ble det trangt i midtgangen. Nå og da kom myndige soldater om bord; de ville vite hvem vi var og hvor vi skulle.
Xinjiang er vel fire ganger større enn fastlands-Norge og har 26 millioner innbyggere. Rundt 12 millioner av dem er uighurer, et tyrkisk-talende folk som har bodd i regionen i flere hundre år.
Som muslimer representerer de en livsform og tenkemåte som kolliderer med de kinesiske kommunistenes. Under Xi Jinping skal alle tenke som ham. Uighurer og andre etniske minoriteter skal lære seg standard-kinesisk (mandarin), kvitte seg med religiøs ”overtro” og studere ”Xi Jinpings tenkning” med flid. Fremfor alt skal de bli gode sosialister og forsvare fedrelandet for enhver pris.
Som tibetanerne, så uigurene. De føler seg krenket og overkjørt. I dag er forholdet mellom uigurer og han-kinesere i Xinjiang verre enn noengang. En million uigurer, hvis ikke flere, sitter i fangeleirer rundt om i regionen.
De kinesiske lederne hevdet til å begynne med at leirene ikke eksisterte. Senere, etter at satelittbilder røpet det motsatte, fikk vi høre at leirene var anstalter for yrkesopplæring. Hva var da vitsen med alt som omga dem - murene, piggtråden, vakttårnene, politistyrkene og schaeferhundene?
Tohti ble etter hver professor i økonomi ved det prestisjetunge Minzu-universitetet. Som uigur viet han mye av sin forskning til relasjonene mellom uigurer og han-kinesere. Funnene han gjorde, passet ikke alltid inn i kommunistpartiets rosenrøde bilde.
I 2014 ble Tohti arrestert i sin egen leilighet og ført til Ürümqi. Politi ransaket leiligheten hans og tok med seg alt de fant av ”mistenkelig” materiale. Før han ble stilt for retten, tilbrakte han tjue dager i fotlenker – lange, lidelsesfulle dager som politi og forhørere brukte til å mishandle ham.
Den farseaktige rettssaken ble ført bak lukkede dører og varte i to dager. Ingen ”utenforstående” ble sluppet inn, verken journalister, diplomater eller andre. Tohti ble anklaget for å ha oppildnet til ”hat”, ”vold” og ”separatisme”, noe han selv benektet. Hans forsvarer ønsker å føre vitner for domstolen, men rettens administrator sa nei.
I det skriftlige materialet som Tohti etterlot seg, fremstår han som en fredens mann. Ingenting tyder på at han arbeidet for å løsrive Xinjiang fra resten av Kina, snarere det motsatte. ”Vi kan bare løse de etniske problemene ved å utforske (veien til) etnisk selvstyre, og ved å gjøre Kina til et fleretnisk, flerkulturelt og tiltrekkende samfunn”, skrev han i 2011.
Som ”evig reisende” har jeg mange minner fra Xinjiang. For 20 år siden reiste jeg fra den ene oasebyen til den andre, mest med rustne skranglebusser. Vi krysset golde ørkener og lyttet til vårvindenes klagende sang. Nær byen Hotan stanset bussjåføren for å ta med en gjeter og hans lille saueflokk. Da ble det trangt i midtgangen. Nå og da kom myndige soldater om bord; de ville vite hvem vi var og hvor vi skulle.
Xinjiang er vel fire ganger større enn fastlands-Norge og har 26 millioner innbyggere. Rundt 12 millioner av dem er uighurer, et tyrkisk-talende folk som har bodd i regionen i flere hundre år.
Som muslimer representerer de en livsform og tenkemåte som kolliderer med de kinesiske kommunistenes. Under Xi Jinping skal alle tenke som ham. Uighurer og andre etniske minoriteter skal lære seg standard-kinesisk (mandarin), kvitte seg med religiøs ”overtro” og studere ”Xi Jinpings tenkning” med flid. Fremfor alt skal de bli gode sosialister og forsvare fedrelandet for enhver pris.
Som tibetanerne, så uigurene. De føler seg krenket og overkjørt. I dag er forholdet mellom uigurer og han-kinesere i Xinjiang verre enn noengang. En million uigurer, hvis ikke flere, sitter i fangeleirer rundt om i regionen.
De kinesiske lederne hevdet til å begynne med at leirene ikke eksisterte. Senere, etter at satelittbilder røpet det motsatte, fikk vi høre at leirene var anstalter for yrkesopplæring. Hva var da vitsen med alt som omga dem - murene, piggtråden, vakttårnene, politistyrkene og schaeferhundene?
Vitnemålene fra uigurer som har sluppet ut av leirene, er sammenfallende. De innsatte blir mishandlet på det groveste, og mange settes på tvangsarbeid fra morgen til kveld.
Ilham Tohti soner sin livstidsstraff i Ürümqis fengsel nummer 1. Et ukjent antall andre regimekritikere sitter bak lås og slå i det samme fengselet. Tohtis kone Guzelnur får lov til å besøke ham fra tid til annen. De første gangene tok hun med seg ekteparets to barn, men de ble så oppskaket av møtene at hun senere har besøkt ham alene.
Guzelnur fortalte i 2016 at ektemannen tilbrakte tiden med å lese bøker, men tilføyde han var ved dårlig helse og orket lite. Jeg vil anta at Xi Jinpings verk er obligatorisk pensum for de innsatte.
For to år siden mottok Tohtis datter Jewher Sakharov-prisen på vegne av sin far. Overrekkelsen skjedde under en seremoni i Strasbourg.
Stadige anmodninger fra alle verdens kanter om å løslate Tohti blir møtt med døve ører i Beijing. Imens fortsetter overgrepene mot uigurene og andre folkegrupper med uforminsket kraft. USAs utenriksdepartement mener at opptil to millioner uigurer, kasaker, tadsjiker og kirgisere har sonet i ulike fangeleirer i Xinjiang siden 2017.
Ved å gi fredsprisen til Ilham Tohti vil Nobelkomiteen rette et helt nødvendig søkelys mot forholdene i Xinjiang. Lidelsene som har rammet uigurene, lar seg knapt beskrive. At de kinesiske lederne vil protestere heftig hvis Tohti får prisen og putte Norge i ”fryseboksen” på ubestemt tid, får så være. Vi overlever uansett.
Guzelnur fortalte i 2016 at ektemannen tilbrakte tiden med å lese bøker, men tilføyde han var ved dårlig helse og orket lite. Jeg vil anta at Xi Jinpings verk er obligatorisk pensum for de innsatte.
For to år siden mottok Tohtis datter Jewher Sakharov-prisen på vegne av sin far. Overrekkelsen skjedde under en seremoni i Strasbourg.
Stadige anmodninger fra alle verdens kanter om å løslate Tohti blir møtt med døve ører i Beijing. Imens fortsetter overgrepene mot uigurene og andre folkegrupper med uforminsket kraft. USAs utenriksdepartement mener at opptil to millioner uigurer, kasaker, tadsjiker og kirgisere har sonet i ulike fangeleirer i Xinjiang siden 2017.
Ved å gi fredsprisen til Ilham Tohti vil Nobelkomiteen rette et helt nødvendig søkelys mot forholdene i Xinjiang. Lidelsene som har rammet uigurene, lar seg knapt beskrive. At de kinesiske lederne vil protestere heftig hvis Tohti får prisen og putte Norge i ”fryseboksen” på ubestemt tid, får så være. Vi overlever uansett.
