Regjeringen Solberg forhandler med Kina om en frihandelsavtale. Kina har signalisert sterk interesse for å få en slik avtale på plass. Den norske regjeringen viser en tilsvarende interesse. Ja, regjeringen synes å strekke seg usedvanlig langt for å imøtekomme kineserne. Ifølge en velinformert kommentator «legger Erna Solberg og hennes folk seg langflate for Kina» (Hanne Skartveit, VG 24.05.21). Hun er ikke alene om å bruke slike uttrykk.
Dette er oppsiktsvekkende. En offisiell forhandlingsstrategi tilsidesetter norske interesser og verdier til fordel for Kinas ønsker og behov. Solberg må ha sovet i historietimen. Appeasement-politikken i omgang med et aggressivt diktatur førte i 1939 til krig. I 2021 kan den føre til tap av norsk suverenitet.
Den klokt beregnende motpart tolker beredvilligheten til å svikte egne verdier som svakhet, som manglende ryggrad. Det egger maktinstinktene og lokker frem nye krav: Hvor langt lar den unnfallende seg presse, hvor dypt kan han ydmykes og fornedres?
Noen bør minne Solberg om at hennes høyeste ansvar hverken er ivaretakelse av Kinas eller norske kapitalisters, men Norges interesser, vår etiske integritet og politiske og økonomiske handlefrihet – vår suverenitet.
Et blikk på forhistorien til den nåværende forhandlingsrunden viser hvor sårt denne påminnelsen har manglet, hvor langt utpå skråplanet Solberg-regjeringen alt har ført oss. Vi ser da også hvilke sentrale norske prinsipper og verdier den har vært villig til å ofre, hvilke mulige suverenitetstap den har samtykket i for å tilfredsstille kinesernes ønsker og krav (for eksempel at Norge skal be om unnskyldning for utdelingen av fredsprisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010). Alt dette ble gjort for å blidgjøre kineserne slik at de slapp oss ut av «fryseboksen» og fortsatte forhandlingene om en frihandelsavtale som i realiteten setter Norges suverenitet i fare.
«Laksemilliardærene» staker ut kursen
Den samme kommentatoren (Skartveit) mener også å ha identifisert den skjulte lobbygruppen som legger press på regjeringen, nemlig «laksemilliardærene» og deres allierte. Det er ikke noe nytt at Høyre er spesielt lydhør for ønskene fra disse miljøene. Men at pengemakt og snevre profittinteresser nå spiller en aktiv, ja, bestemmende rolle i utformingen av norsk utenrikspolitikk, er nytt. Også det er oppsiktsvekkende – og livsfarlig.
I en tid hvor flere og flere land får øynene opp for Kinas maktpolitiske ambisjoner og begynner å markere avstand, beskytte egen industri og egne ressurser og gjøre seg mindre avhengig av kinesisk kapital og kinesiske leverandører, gjør Solbergregjeringen det stikk motsatte. Den søker ikke å redusere, men arbeider målbevisst for å øke Norges avhengighet av Kina.
Erna Solberg ser tydeligvis virkeligheten gjennom helt andre briller enn resten av verdens demokratier. For henne synes Kina å fremstå som en attråverdig samarbeidspartner, et vennligsinnet land uten baktanker og maktpolitiske agendaer som vi bør knytte oss stadig nærmere opp til. Resten av verdens demokratier oppfatter derimot i økende grad Kina som en alvorlig økonomisk og militær trussel. På det nylig avholdte G7-toppmøtet, 11–13. juni der Boris Johnson var vert, var nettopp denne eksistensielle trusselen og hvordan den best kan møtes, et sentralt forhandlingspunkt. Hvem er her realister og hvem blåøyde?
Frihandelsavtalens hovedpunkter
Nærings- og fiskeridepartementet beskriver noen av hovedpunktene i den påtenkte frihandelsavtalen: «De pågående forhandlingene dekker en rekke områder som for eksempel handel med varer og tjenester, investeringer, immaterielle rettigheter, ikke-tollmessige handelshindringer, bærekraftig utvikling (miljø og arbeidstakerrettigheter) og øvrig samarbeid.»
Spesielt rørende er henvisningen til arbeidstakernes rettigheter. I Norge er faglige rettigheter og frie fagforeninger en selvfølge, i Kina er uavhengige fagforeninger et ukjent fenomen, alle tilløp til fri faglig organisering undertrykkes og straffes med fengsel. – Her blir det nok krevende å finne de rette samarbeidstemaene!
I en felles gjennomførbarhetsstudie mellom Norge og Kina blir avtalens intensjoner ytterligere presisert: «En mulig frihandelsavtale mellom Kina og Norge vil forventes å eliminere tolltariffer for praktisk talt all handel mellom de to landene og også ta for seg andre former for handelshindringer.» Vi kan altså forvente oss en flodbølge av billige kinesiske produkter veltende innover landet. Den vil presse de norske konkurrentene ut av markedet, eller de kinesiske eksportørene vil kjøpe dem billig når de er på knærne, eller tvinge dem inn i «joint venture»-avtaler hvor kineserne tar det meste og de norske bedriftseierne sitter igjen med lite eller ingenting.
«Med henblikk på investeringer vil den fremtidige handelsavtalen mellom Kina og Norge resultere i større transparens i reguleringer og lover som påvirker direkte investeringer så vel som investeringer i etablerte selskaper (portofolio investments), et mer liberalisert regelverk som vil muliggjøre og forenkle (facilitate) investeringer i hvert av landene, og mer forutsigelige og stabile politiske rammer for investorene.»
Et ekteskap mellom en mygg og en elefant vil aldri falle heldig ut. Norge vil aldri kunne kjøpe opp Kinas nøkkelindustrier. Men Kina har ressursene, for dem er det en smal sak å kjøpe opp Norges. Avtalen åpner alle sluser for en massiv kinesisk investerings- og oppkjøpsbølge. Det stabile politiske rammeverket til beskyttelse av investorene vil gi kineserne et legalt våpen i hånden til å forhindre og nekte Norge i å beskytte viktige nasjonale industrier mot fiendtlig overtagelse. I prinsippet vil alle store norske firmaer, hele vår industrielle kjerne være kandidater for direkte oppkjøp eller etablering av kontrollerende eierposisjoner.
Gjennom frihandelsavtalen og den felles erklæringen fra 2016 vil de norske myndighetene være bundet på hender og føtter. De har ofret handlefriheten, og skulle en slik utvikling inntre, ville de derfor måtte sitte og se hjelpeløst på at norsk næringsliv raseres. Spørsmålet stiller seg selvsagt om hvorfor vi overhodet ønsker å bevege oss inn i en slik hengemyr. Hvorfor dagens regjering ønsker å fortsette ferden nedover skråplanet i stedet for å annullere erklæringen mens de politiske og økonomiske kostnadene ennå er overskuelige.
Kina – et samfunn vi ikke har sett maken til
Frihandelsavtalen det forhandles om, er i sine konsekvenser mer omfattende og representerer på sikt en større trussel mot norsk frihet og selvstyre enn EU-avtalen som i 1994 ble fremlagt for og forkastet av det norske folket. Og det var en avtale mellom Norge og en gruppe europeiske demokratier. Her dreier det seg i tillegg om en samarbeidsavtale med en økonomisk koloss som av mange oppfattes som samtidens mest hensynsløse diktatur. Et samfunn «verden ikke har sett maken til» (Skartveit), med systematisk undertrykkelse, overvåkning og fengsling av alle med avvikende meninger. Et regime som forakter og tramper på alle verdier og rettigheter som danner selve grunnfjellet for vårt eget samfunn.
Denne staten, med sine bunnløse ressurser og globale maktambisjoner, er det altså den norske regjeringen vil knytte oss til. Erna Solberg og hennes lobbyister vil veve «Norge tettere sammen med en stormakt som mangler respekt for grunnleggende menneskerettigheter, som undertrykker sin egen befolkning og betrakter minoriteter som annenrangs borgere.» (Skartveit)
Dette strider jo mot alle våre mest sentrale verdier. Er dette en ønskelig partner for Norge? En partner vi bør veves tettere og tettere sammen med? Kan det være tvil om svaret?
Vi må anta at Erna Solberg og Ine Marie Eriksen Søreide er kjent med disse dystre sidene av det kinesiske kommunistregimet. Men de velger å ignorere dem. Og hva er drivfjæren for deres Kina-politikk? Etiske verdier? Solidaritet med undertrykte opposisjonelle, med det tapre tibetanske folket eller den forfulgte muslimske minoriteten i Xinjiang Uigur-regionen, et engasjement for menneskerettighetene? Fire ganger nei. Det synes å være ett grunnmotiv som overstyrer alt annet: Økt eksport av norske produkter og da fremfor alt oppdrettslaks. Og dertil at Kina skal slutte å sjikanere oss i ulike internasjonale organisasjoner, og dermed å gi oss «økt internasjonal innflytelse». Lille Norges internasjonale innflytelse! Den har vi nok en lei tendens til å overvurdere.
Den nåværende forhandlingsrunden mellom Norge og Kina har en lang fortid. Et overblikk over den gir oss en idé om hvor langt regjeringen Solberg har gått i å fornekte og fortie våre mest sentrale verdier for å imøtekomme «laksemilliardærenes» (vi lar dem stå for alle profittgrådige miljøer) og Kinas ønsker.
Fredsprisen i 2010 – Jaglands store øyeblikk
De første forhandlingene om en frihandelsavtale begynte i 2008. Så, i 2010, skjedde det noe som kullkastet planene. En samlet nobelkomité anført og inspirert av Thorbjørn Jagland gav årets fredspris til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo, en kompromissløs demokratiforkjemper, medforfatter av manifestet Charter 08, et program for demokratisering av det kinesiske samfunnet. Dette engasjementet måtte Xi betale for med lange fengselsstraffer og en tre års «omskolering» i en arbeidsleir. Dette er en adferd i omgang med annerledestenkende som er mildest talt fremmed for vår politiske kultur – «omskolering» bør her tolkes som hardhendte tiltak for å hjernevaske Liu og bryte ned hans indre motstandskraft.
Tildelingen var en modig avgjørelse. Et vedtak vi bør være stolte av. Norge på sitt beste. Vi står opp for våre idealer. Som statsminister var Jagland ingen suksess, som leder av nobelkomiteen derimot står han i aller første rekke.
De kinesiske myndighetene var rasende. Da ryktene om Lius kandidatur begynte å svirre, satte de alle hjul i bevegelse for å få tildelingen forhindret. Ambassadøren fikk ordre om å oppsøke alle politiske beslutningstakere. For makthaverne i Beijing var det umulig å forstå at hverken regjeringen eller kongen hadde noen innflytelse på nobelkomiteens avgjørelse. At den var uavhengig, autonom. Ut fra den kinesiske statsmodellen var dette komplett ubegripelig. En autonom organisasjon? En komité som hverken regjering eller konge hadde myndighet over?
De nektet å akseptere dette, trodde regjeringen løy, at den med vitende og vilje hadde tillatt, kanskje sågar oppmuntret komiteen til å foreta tildelingen. Da så avgjørelsen kom, måtte Norge straffes. Det ligger dypt forankret i den kinesiske herskermentaliteten – provoserende vasaller må straffes. Men siden den kinesiske innflytelsen over Norge fortsatt var liten, var tiltakene mer symbolske, men viljen til straff var umiskjennelig.
Norge settes i fryseboksen
Norge ble nå satt i den mye omtalte fryseboksen. Forhandlingene om frihandelsavtalen ble øyeblikkelig avbrutt. Den norske ambassadøren i Beijing ble ikke lenger invitert til diplomatiske tilstelninger. Det ble vanskeligere for både turister, forretningsfolk og forskere å oppnå visa og en rekke andre bilaterale utvekslingsprosjekter ble kansellerte.
Dette var i virkeligheten smålige, ja, barnslige nålestikk uten særlig virkning eller betydning. Men forsøket på å ydmyke Norge var tydelig, f.eks. ble tidligere statsminister Bondevik i 2012 nektet visum. Han var ikke statsminister da prisutdelingen fant sted, men hadde uttalt seg positivt om den. Det var nok. Her ville Beijing statuere et eksempel. Og den norske regjering tier. Ingen protestnoter, ingen innkalling av den kinesiske ambassadøren, bare noen halvhjertede «diplomatiske skritt» som ikke hadde den ringeste effekt.
Dette var åpenbart en slags prøveballong fra kinesernes side for å teste den norske regjeringen. Uteblivelsen av skarpe offisielle reaksjoner ble derfor omhyggelig registrert – en første indikasjon på Norges manglende ryggrad, at landet lar seg både skremme og ydmyke.
Ellers bemerker Skartveit at de seks årene i fryseboksen ikke ble spesielt kostbare for Norge. Selv laksenæringen fikk fortsatt solgt det meste av laksen sin. For Solberg var ikke bare nedgangen i handelen til bekymring, men som den svenske kinaeksperten Joffe Olsson bemeker i avisen Taiwan Sentinel (10.01.17) «det spente forholdet til Kina hadde svekket Norges stemme i global politikk siden Kina systematisk hadde brukt sin diplomatiske vekt til å marginalisere norsk innflytelse i ulike
internasjonale organisasjoner».
For norske politikere og diplomater som lever i forestillingen om Norges betydning i verdenssamfunnet, sikkert beklagelig. Men nøkternt sett betyr det ikke så mye. Vår internasjonale vekt er nok i virkeligheten svært beskjeden.
Uverdig behandling av Dalai Lama – et signal til Kina
Ifølge Olsson begynte Solberg så snart hun slapp til etter valget i 2013, arbeidet for å komme ut av fryseboksen. Som en symbolsk handling og et tydelig tegn til kineserne om den norske iveren etter å gjøre godt igjen den beklagelige Liu-tabben, kan vi sikkert anse den uverdige behandlingen av Dalai Lama i 2014. Han var invitert til Oslo av nobelkomiteen for å feire 25-årsdagen for hans fredspris. Erna Solberg nektet å møte ham og gav anvisning til resten av regjeringen om å gjøre det samme. Lydhøre for advarslene fra Kina fikk han ikke engang lov til å møte den daværende formannen i Stortingets Tibetkomité, Ketil Kjenseth, og en gruppe på over 20 stortingsrepresentanter i Stortingets lagtingssal selv om den stod tom på det tidspunktet.
Dette representerte et radikalt skifte bort fra det offisielle Norges tidligere støtte til og solidaritet med Dalai Lama og den tibetanske frihetskampen. Var det skjedd en endring i Kinas Tibet-politikk som kunne forsvare et slikt linjeskift? Slett ikke, Kinas undertrykkelse av tibetanerne og anstrengelser for å ødelegge den tibetanske kulturen var like brutale som før.
Daværende stortingspresident Olemic Thommessen sa det rett ut. Nå gjaldt det å få i gang igjen dialogen med Kina – få Norge ut av «fryseboksen». Det var derfor «i Norges interesse at jeg som landets høyeste politiker ikke mottok Dalai Lama.» – Dette ville jo provosert kineserne. (referert etter Newsinenglish.no, 9, april 2014). Thommessen var et halvt år i forveien fortsatt formann i Stortingets Tibetkomité og var også kjent som en aktiv forsvarer av menneskerettighetene. Hans helomvending er avslørende. Den viser tydelig nok hva Kinas skjulte innflytelse alt i 2014 maktet å utrette blant norske politikere. Og den sier dessuten noe om den etiske substansen i norsk utenrikspolitikk.
En sjokkerende erklæring
Men det verste kom i slutten av 2016, det statsviteren Stein Ringen, professor i Oxford, brennmerket som en «direkte ydmykelse av Norge». Utenriksminister Børge Brende dukket plutselig opp i Beijing og erklærte at Kina og Norge ville gjenoppta normale diplomatiske forbindelser og handelsforbindelser. Men det finnes ingen free lunch i omgang med Kina. Som betingelse for normaliseringen måtte Brende underskrive en felles erklæring som inneholdt den ene sjokkerende formuleringen etter den andre.
Denne tosides erklæringen inneholdt ikke et eneste ord om menneskerettighetene – det kunne synes oppsiktsvekkende nok siden menneskerettigheter og solidaritet med menneskerettsforkjempere har vært en høyt prioritert sak, en bærebjelke i norsk utenrikspolitikk gjennom mange tiår. Dette ble påpekt av bl.a. forleggeren og styreformannen i PEN William Nygaard. Et knefall for Kina, et land som daglig bryter disse rettighetene.
Men både Nygaard og vi andre må nok lese Thommessens utsagn nøye og se i øynene at Norges engasjement for menneskerettighetene er mest for søndagsbruk – når det ikke koster noe å stå med hevet pekefinger. I den politiske hverdag er det annerledes, her må dette engasjementet aldri stå i veien for våre næringsinteresser, aldri få anledning til å blokkere laksesalg til Kina …
Men det var bare begynnelsen, underkastelsen under Kinas diktat går videre fra paragraf til paragraf i det utenriksminister Børge skrev under på:
Uverdig behandling av Dalai Lama – et signal til Kina
Ifølge Olsson begynte Solberg så snart hun slapp til etter valget i 2013, arbeidet for å komme ut av fryseboksen. Som en symbolsk handling og et tydelig tegn til kineserne om den norske iveren etter å gjøre godt igjen den beklagelige Liu-tabben, kan vi sikkert anse den uverdige behandlingen av Dalai Lama i 2014. Han var invitert til Oslo av nobelkomiteen for å feire 25-årsdagen for hans fredspris. Erna Solberg nektet å møte ham og gav anvisning til resten av regjeringen om å gjøre det samme. Lydhøre for advarslene fra Kina fikk han ikke engang lov til å møte den daværende formannen i Stortingets Tibetkomité, Ketil Kjenseth, og en gruppe på over 20 stortingsrepresentanter i Stortingets lagtingssal selv om den stod tom på det tidspunktet.
Dette representerte et radikalt skifte bort fra det offisielle Norges tidligere støtte til og solidaritet med Dalai Lama og den tibetanske frihetskampen. Var det skjedd en endring i Kinas Tibet-politikk som kunne forsvare et slikt linjeskift? Slett ikke, Kinas undertrykkelse av tibetanerne og anstrengelser for å ødelegge den tibetanske kulturen var like brutale som før.
Daværende stortingspresident Olemic Thommessen sa det rett ut. Nå gjaldt det å få i gang igjen dialogen med Kina – få Norge ut av «fryseboksen». Det var derfor «i Norges interesse at jeg som landets høyeste politiker ikke mottok Dalai Lama.» – Dette ville jo provosert kineserne. (referert etter Newsinenglish.no, 9, april 2014). Thommessen var et halvt år i forveien fortsatt formann i Stortingets Tibetkomité og var også kjent som en aktiv forsvarer av menneskerettighetene. Hans helomvending er avslørende. Den viser tydelig nok hva Kinas skjulte innflytelse alt i 2014 maktet å utrette blant norske politikere. Og den sier dessuten noe om den etiske substansen i norsk utenrikspolitikk.
En sjokkerende erklæring
Men det verste kom i slutten av 2016, det statsviteren Stein Ringen, professor i Oxford, brennmerket som en «direkte ydmykelse av Norge». Utenriksminister Børge Brende dukket plutselig opp i Beijing og erklærte at Kina og Norge ville gjenoppta normale diplomatiske forbindelser og handelsforbindelser. Men det finnes ingen free lunch i omgang med Kina. Som betingelse for normaliseringen måtte Brende underskrive en felles erklæring som inneholdt den ene sjokkerende formuleringen etter den andre.
Denne tosides erklæringen inneholdt ikke et eneste ord om menneskerettighetene – det kunne synes oppsiktsvekkende nok siden menneskerettigheter og solidaritet med menneskerettsforkjempere har vært en høyt prioritert sak, en bærebjelke i norsk utenrikspolitikk gjennom mange tiår. Dette ble påpekt av bl.a. forleggeren og styreformannen i PEN William Nygaard. Et knefall for Kina, et land som daglig bryter disse rettighetene.
Men både Nygaard og vi andre må nok lese Thommessens utsagn nøye og se i øynene at Norges engasjement for menneskerettighetene er mest for søndagsbruk – når det ikke koster noe å stå med hevet pekefinger. I den politiske hverdag er det annerledes, her må dette engasjementet aldri stå i veien for våre næringsinteresser, aldri få anledning til å blokkere laksesalg til Kina …
Men det var bare begynnelsen, underkastelsen under Kinas diktat går videre fra paragraf til paragraf i det utenriksminister Børge skrev under på:
«Norge respekterer fullt ut Kinas utviklingsvei og sosiale system og roser (commend) den enestående historiske utvikling som har funnet sted.»
«Norge er seg fullt ut bevisst den kinesiske holdning til og betenkeligheter (concerns) vedrørende nobels fredspris.»
«Norge er seg fullt ut bevisst den kinesiske holdning til og betenkeligheter (concerns) vedrørende nobels fredspris.»
I diplomatiske vendinger er dette ikke annet enn unnskyldning for at prisen ble gitt til Liu, som på denne tiden fortsatt satt fengslet for sine «forbrytelser».
«Den norske regjering gjentar sin fulle større til ett-Kina-politikken, respekterer fullt ut Kinas territoriale integritet (les: kravet på Taiwan som en kinesisk provins og aksept av den kinesiske ekspansjonen i Sør-Kinahavet), anerkjenner Kinas sentrale interesser og politiske hovedfokus (concerns) som særdeles viktig (les: målsetningen om å bli verdens dominerende makt innen 2050), (den) vil ikke støtte tiltak som vil kunne undergrave disse interessene og vil gjøre sitt beste for å unngå enhver fremtidig skade på de bilaterale forholdene.»
«Den norske regjering gjentar sin fulle større til ett-Kina-politikken, respekterer fullt ut Kinas territoriale integritet (les: kravet på Taiwan som en kinesisk provins og aksept av den kinesiske ekspansjonen i Sør-Kinahavet), anerkjenner Kinas sentrale interesser og politiske hovedfokus (concerns) som særdeles viktig (les: målsetningen om å bli verdens dominerende makt innen 2050), (den) vil ikke støtte tiltak som vil kunne undergrave disse interessene og vil gjøre sitt beste for å unngå enhver fremtidig skade på de bilaterale forholdene.»
Hvilke handlinger som vil skade disse forholdene, defineres av Kina, og Norge vil nok på forhånd måtte avklare dette med Beijing, vil man unngå en ny runde i «fryseboksen».
Utenriksminister Wang Yi uttalte i den sammenheng at Norge nå hadde forstått at de bilaterale forholdene bare kunne forbedres etter «dyp refleksjon» og alvorlige konsultasjoner med Kina. I en av kommunistpartiets aviser ble det sagt at «Norge hadde gått dypt i seg selv og lært seg sin leksjon.» I en annen kinesisk partiavis, «Global Times», får vi høre hvordan de kinesiske myndighetene virkelig oppfatter vår status: «Norge har betalt prisen for sin innblanding i Kinas indre anliggender. … Norge har en befolkning på kun 4 millioner, men landet prøvde å gi Kina, et land med 1,4 milliarder mennesker, en leksjon i 2010. Det var en latterlig historie.»
Det er for øvrig verd å merke seg at Børge Brendes dyktighet til å forhandle bort norsk suverenitet synes å ha blitt lagt merke til og verdsatt på annet hold. Det gav sannsynligvis også støtet til det betydelige karrierespranget han opplevde. I 2017 trakk han seg som utenriksminister for å tiltre en tilbudt stilling som president for World Economic Forum (WEF). Denne innflytelsesrike organisasjonen har som sitt hovedformål å arbeide for en ny verdensordning (New World Order). Gjennomføringen av denne globale ordningen forutsetter blant annet en vingeklipping av nasjonalstatenes suverenitet, selvstyre og handlefrihet. Brende ble tydeligvis oppfattet som spesielt godt skikket til å lede dette arbeidet.
Konsekvensene av den felles erklæringen
Hvis vi skjærer gjennom de diplomatiske formuleringene, får vi følgende skremmende bilde av en ydmykelse uten sidestykke og et avkall på et stort stykke norsk suverenitet. Så snart den kinesiske innflytelsen i Norge blir sterk nok, vil det følgende kunne skje.
· Norge vil ikke lenger ha anledning til å gi Nobels fredspris til en kinesisk dissident, en tibetansk frihetskjemper, en uigurisk dissident, eller en menneskerettsforkjemper fra Hong Kong. Gjør komiteen det, bryter vi bestemmelsene i felleserklæringen og landet vil bli straffet. Og som vi skal se, vil straffene kunne kaste Norge inn i en økonomisk krise. Hvordan kan den norske regjeringen forhindre en slik tildeling? Kun gjennom (mer eller mindre subtil) maktbruk. Dermed er nobelkomiteens autonomi brutt!
· Kina tillater ingen kritikk eller kritisk analyse av det kinesiske diktaturet. Hvis det skjer, vil landet igjen bli straffet for brudd på avtalen.
· Hvis det skulle komme til en votering i FN om for eksempel en fordømmelse av undertrykkelsen av ytringsfriheten i Hong Kong, vil Norge måtte «konsultere» Beijing om hvilken «riktig» stemmegivning som forventes. Og det vil selvsagt være å stemme mot fordømmelsen. Hvis ikke vil vi pånytt bli straffet. Vi vil altså kunne tvinges til å gi vår støtte til undertrykkelsen av ytringsfriheten.
· Norge vil måtte støtte Kinas ekspansjon i Sør-Kina-havet, da kineserne anser dette for å være del av landets territoriale integritet, skjønt denne ekspansjonen er blitt erklært for ulovlig av den internasjonale domstolen i Haag.
· Ingen representanter for storting eller regjering vil ha anledning til å møte representanter for uigur-folket, tibetanerne eller menneskerettsforkjemperne i Hong Kong eller uttrykke solidaritet med dem. Det vil undergrave avtalen og skade de bilaterale forholdene.
· Skulle det komme til en væpnet konflikt med Taiwan – et suverent demokrati med over 20 millioner mennesker (like mye som Norge, Sverige og Finland til sammen) – vil Norge måtte stille seg på Kinas side og forsvare dets aggresjon utfra forpliktelsen til å støtte Kinas «territoriale integritet» og «sentrale interesser».
Og slik vil vi kunne fortsette. Norge vil kunne tvinges til å komme i direkte motsetning til de vestlige demokratiene, bli tvunget ut av vår politiske og kulturelle forankring i fellesskapet av frie vestlige stater.
Kinas innflytelse i Norge er ennå ikke sterk nok, men med tiden – når frihandelsavtalen er på plass og får virke noen år – vil den raskt økende avhengigheten kunne utmyntes til et politisk kvelertak som i praksis tvinger den norske regjeringen til å «konsultere» makthaverne i Beijing for enhver utenrikspolitisk handling.
At en norsk regjering, uten noen form for nødvendighet, bare ut fra kapitalistiske profittmotiver («laksemilliardærene» drøm om en 20-dobling av laksesalget til Kina) og noen tåpelige illusjoner om «norsk innflytelse i verden», setter på spill våre sentrale verdier, vår utenrikspolitiske handlefrihet, våre prinsipper og moral, vårt samfunns kjerneverdier, er ubegripelig. Ja, det grenser opp mot statsrettslig embetsmisbruk.
Dette er harde ord. Men la oss se situasjonen i øynene. Vi renonserer på umistelige verdier, på betydelige deler av vår suverenitet for å imøtekomme den kinesiske dragens ønsker og behov, godt hjulpet av profittbegjæret til en flokk anelsesløse lakseoppdrettere. Og det uten klare forestillinger av hva som virkelig står bak kinesernes ønske om en frihandelsavtale.
Norges kanossagang til Beijing – fra frihet til diktat
Betegnelsen kanossagang viser til keiser Henrik IV, som i 1077 måtte reise til borgen Canossa for å bønnfalle pave Gregor VII om befrielse fra bannlysningen han var blitt offer for. Uttrykket er gått inn i språket i betydningen av ydmykelse og botshandling.
Felleserklæringen fra 2016 er uten parallell i nyere norsk historie: Et fritt og uavhengig land underkaster seg frivillig, uten tvang, et fremmed diktat, gir fra seg et stort stykke suverenitet og samtykker i å få seg forordnet en strikt munnkurv.
Prosessen kan ikke tolkes som annet enn en norsk kanossagang – ikke til paven, men til makthaverne i Beijing, for å bønnfalle om befrielse fra deres bannlysning («fryseboksen»). En kanossagang er også en botsøvelse – historien forteller at de siste hundre meterne til borgen måtte keiseren krype på knærne. Slik ankom vel egentlig også de norske forhandlerne i Kina.
En botsøvelse gjøres for å sone og få tilgivelse for noe galt en har gjort, noe en har forbrutt. Men hadde Norge gjort noe galt? Hadde vi i 2010, da Nobelkomiteen gav fredsprisen til Liu Xiaobo, forbrutt oss mot Kina? Overhodet ikke. Nobelprisen ble gitt til en kinesisk demokratiforkjemper, helt i tråd med det Nobelkomiteen åpenbart trodde var et ubrytelig norsk engasjement for menneskerettigheter, frihet og demokrati.
Tildelingen fikk stor internasjonal oppmerksomhet og satte søkelyset på demokratiets og menneskerettighetenes kår i Kina. Det var altså svært dårlig PR for Beijing. Og er det noe dette regimet hater, så er det nettopp denne type internasjonale eksponeringer. Her er en av Kinas akilleshæler som Norge kunne ha utnyttet til sin fordel – hadde vi hatt politikere av format.
Kinas tolket tildelingen som en fiendtlig handling som måtte straffes, en «fornærmelse mot 1.4 milliarder kinesere» (hvorav 99 % formodentlig overhodet ikke aner hva en nobelpris er). Dette kunne vi med gode argumenter ha tilbakevist som en grunnløs påstand. Ja, så får de heller tolke den slik, kunne vi ha sagt, vi har verdensopinionen på vår side. Det var ingen fiendtlig akt, men en akt av solidaritet med en forfulgt forkjemper for frihet og demokrati.
Men den norske regjeringen gjorde ikke det. Den gjorde noe helt annet. Solberg-regjeringen desavuerte Nobelkomiteens beslutning og aksepterte Beijings oppfatning. Den lot Kina definere rett og galt. Dette var det fatale. Dermed hadde vi implisitt også akseptert de kinesiske makthavernes moralske rett til å sette oss fryseboksen. Vi aksepterte kinesernes narrativ, at vi hadde forbrutt oss mot Kina, og at de hadde rett til å kreve en omfattende unnskyldning. Dermed hadde Kina vunnet spillet, og kanossagangen kunne begynne.
Når kineserne dessuten bemerket hvor desperate vi var etter å komme ut av den kinesiske bannstrålen (som vi i realiteten godt kunne ha levd med, som ikke skadet oss nevneverdig), og det av rene økonomiske motiver, var det for kineserne fritt frem mot det de utvilsomt opplevde som en karakterløs og prinsippløs motpart. Som betingelse for å slippe oss fri fra bannlysningen kunne de diktere oss første versjonen av en vasallavtale, hverken mer eller mindre.
Avtalen forteller Norge hva vi må gjøre, den dikterer regjeringen hvordan den må forholde seg overfor Beijings politiske ønsker, og hva den ikke lenger har lov til. Dette er et rent diktat. Det står selvsagt ikke et ord i avtalen om at Kina har forpliktelser overfor Norges interesser. Alt er enveiskjørt.
Hvor annerledes hadde det ikke vært om den norske regjeringen hadde opptrådt prinsippfast og tilbakevist den kinesiske fortolkningen av fredsprisen og samtidig karakterisert Kinas trusler og «straffetiltak» som det de er, en global bølles latterlige og forkastelige sjikane av et fritt og moralsk oppreist land. Hvis man på forhånd hadde latt Kina vite at det var veien man aktet å gå, å blottstille Beijingregimet i den globale offentlighet, tviler jeg på om det i det hele tatt var blitt noen «fryseboks». Angsten for å miste ansikt stikker dypt i den kinesiske psyken. De ville faktisk ha fått respekt for oss. Her kunne vi ha utnyttet deres svakhet.
Det gjorde vi selvsagt ikke, til en slik prinsippfast politikk manglet Norges politiske elite både vilje, mot og profesjonalitet – og i bakgrunnen lød som vi vet, laksemilliardærenes vedholdende lokketoner.
Men selv uten en slik offensiv tilnærming kunne vi har ventet. Vi er fortsatt hverken økonomisk eller politisk avhengig av Kina. Vi er økonomisk sterke, vi kunne ha fortsatt i «fryseboksen» helt til Kina ville komme til oss og be om godt vær, noe de før eller senere ville ha gjort. Dermed ville Norge ha fremstått i verdens offentlighet som et moralsk prinsippfast og sterkt folk. Da hadde vi møtt hverandre på lik fot. Nå derimot har Solbergregjeringen spilt sine kort så ubegripelig klosset at vi i stedet har havnet i et begynnende vasallforhold.
Kina spilte et dyktig spill, utnyttet maksimalt vår naivitet, økonomiske grådighet og virkelighetsfjerne forestillinger om «vår rolle i verden». De utnyttet fredsprisen i 2010 for hva den var verd, den ble i virkeligheten oppfattet som en ren gavepakke, en unik mulighet til å bryte opp døren til og vinne politisk og økonomisk innflytelse i et viktig NATO-medlem. Og den muligheten lot de selvsagt ikke gå fra seg. Før 2010 var vi uavhengige og stod trygge på en moralsk plattform. Etter 2010 står vi nå takket være en uansvarlig norsk politikk ved en begynnende vasallsituasjon forbundet med tap av all ære og moralsk integritet.
Kinesiske politikere er alltid profesjonelle, med et gjennom en lang historie skjerpet blikk for alle motpartens (skjulte) motiver, begjær og svakheter. Og Norge møter disse slue, usentimentale og knallharde forhandlerne med en gruppe politiske amatører, blåøyde og manipulerbare. Prosessen viser i tillegg hvor galt det bærer av sted når «laksemilliardærene» får en hånd med på rattet.
Handel som politisk våpen
Kina er en høyt sentralisert stat. Det såkalte «private» eller «frie» næringslivet er bare i navnet fritt. Alle løyver og godkjennelser for å drive forretning gis av et enhetlig byråkrati. Et uavhengig rettsvesen finnes ikke – alle dommer avsies i henhold til maktens ønsker. All kreditt kommer fra banker som staten kontrollerer, enten direkte eller indirekte. Skal du drive økonomisk virksomhet, må du derfor være lydhør for og etterkomme alle signaler fra makthaverne. Et slikt signal kunne for eksempel være å foreta et massivt oppkjøp av norsk nøkkelindustri.
Ved hjelp av denne sentraliserte økonomien har den kinesiske regjeringen omgjort handel og utenlandske investeringer til politiske våpen for å oppnå utenrikspolitiske mål. Jo større et firmas eller et lands avhengighet av Kina blir, desto skarpere blir også dette våpenet. La oss høre hva den tyske kommentatoren Jacques Schuster sier under overskriften: «Man tøyler ikke Kina ved å ta på dem med silkehansker»
«Folkerepublikken som handelspartner viser en hensynsløshet som truer det internasjonale handelssystemet. Beijing misakter alle vesentlige grunnprinsipper til verdens handelsorganisasjon (WTO). Kina driver et skamløst tyveri av intellektuell eiendom og bedriftshemmeligheter, begrenser tilgangen til sitt eget marked, forvrenger handelsforholdene gjennom statsinngrep og massive subsidier. … Hvis det ikke lykkes å tøyle denne berserken, er dagen ikke fjern hvor den vil påtvinge WTO og resten av verden sine regler.» (Welt am Sonntag, 7.09.2019). En versting med andre ord, uten enhver sans for resiprositet eller fair play.
Kinas globale målsetning – overherredømme i verden
Kina har åpent erklært som sin overordnede politiske målsetning å bli verdens dominerende makt innen 2050. Det som i første rekke står i veien for denne målsetningen, er USA. Kan USAs hegemoni svekkes og brytes, regner kineserne med at de også vil kunne svekke og dominere alle andre mulige motspillere: India, den europeiske union, Russland og Japan. Alle Kinas politiske tiltak, hele dens politikk på alle plan er derfor orientert mot denne ene målsetningen, å knekke USAs makt og innflytelse i verden. Dette gjelder også i forholdet til Norge.
Kina tenker langsiktig, over tiår, ja, århundrer. Her ligger en vesentlig forskjell i mentalitet mellom Kina og Vesten, antagelig begrunnet i landets kontinuerlige historiske utvikling gjennom 5000 år – en slik kontinuitet fremmer sansen for historiens lange linjer. Laksemilliardærene blir blanke i øynene ved tanken på 20-dobling av laksesalget i løpet av noen få år. Hva som kommer etter denne måloppnåelsen, og hvilken politisk pris den har, interesserer dem ikke, like lite som det synes å interessere Erna Solberg. Og de lar seg ikke affisere av spørsmålet om menneskerettigheter og etiske verdier. Slike distraksjoner har ingen plass i deres tanker og kalkyler – for dem er bunnlinjen alle tings begynnelse og ende.
Kineserne ser svakheten og utnytter den til fulle – den økende laksehandelen, den forespeilte tilgangen til Kinas grenseløse markedet utøver en uimotståelig forlokkelse. De kjenner og forstår laksemilliardærenes psyke, hvordan de kan manipuleres. Med tiden ville disse miljøenes avhengighet av Kina bli så omfattende at de i realiteten vil agere som kinesernes beste forbundsfeller i landet selv og motsette seg enhver revidering av Norges Kina-politikk. Dersom noen tror kineserne ikke kjenner mekanismene og dynamikken i dette spillet, bør vedkommende «gå dypt i seg selv» og frigjøre seg fra sin norske naivitet.
Kinesernes press på Norge for å få på plass denne frihandelsavtalen har ingen ting å gjøre med laks, turister eller samarbeid om arbeidstakernes rettigheter. Dette er fasader, vikarierende argumentasjoner for å besnære profittgrådigheten og kaste blår i øynene på naive politikere. Avtalen er et lite, men viktig innslag i Kinas helhetlige strategi i kampen om overherredømmet i verden.
Norges betydning i Kinas globale strategi
Hvilken betydning har altså Norge i dette spillet? Hva er det med Norge som gjør kineserne så ivrige? Hvorfor er Norge så interessant?
Økonomisk betyr vi ingen ting. Kina kan greie seg like godt uten den norske laksen eller hva vi ellers kan selge til dem – det er bare lokkemat for den politisk blinde og anelsesløse norske kapitalen og en like anelsesløs statsminister, som i prosessens forløp er villig til å selge vår «førstefødselsrett», våre verdier og prinsipper, vår politiske og økonomiske uavhengighet for en tallerken linsesuppe, eller kanskje heller for en saftig laksefilet med tilbehør …
Vi kan definere tre overordnede områder hvor Norge har stor betydning. To har å gjøre med vår geografiske beliggenhet.
1. Norge kan sammen med sine allierte nekte både den russiske østersjøflåten og nordflåten med base i Murmansk tilgangen til åpent hav. I en fremtidig konflikt kan dette være av stor strategisk betydning. I et scenario hvor Kina og Russland går i forbund mot USA, vil det for eksempel være vesentlig å kunne forhindre en slik blokkering.
2. Norge danner et slags springbrett til det østarktiske området. Og Arktis vinner stadig større betydning både militærstrategisk og på grunn av de enorme råstoff-forekomstene som man vet skjuler seg under isen. Det pågår et intenst kappløp mellom USA, Russland og Kina om kontroll og fotfeste i dette området. Kina har allerede inngått en frihandelsavtale med dvergstaten Island. Også her ble det lokket med alle mulige økonomiske fordeler, vitenskapelig samarbeid, etc. For Kina et svært vellykket strategisk fremstøt, som nå gir dem et geografisk fotfeste i Øst-Arktis. Grønland blir formodentlig det neste landområdet på handlelisten. Men kontroll av Norges isfrie kyst vil være umåtelig mye viktigere. Vi har også to utposter (Svalbard og Jan Mayen) langt inne i selve det arktiske området, de representerer baser av uvurderlig verdi for videre fremstøt.
3. Det tredje området hvor Norge har stor verdi for Kina, er av politisk og militær karakter. Norge er medlem av NATO og en rekke andre avtaler og samarbeidsformer som binder oss tett sammen med våre naturlige venner og forbundsfeller, land med hvilke vi har et reelt, historisk betinget verdifellesskap. En av Kinas målsetninger vil kunne være å drive en kile inn mellom Norge og USA og de europeiske demokratiene, bryte oss løs fra vårt naturlige fellesskap med den vestlige verden gjennom en stadig tettere økonomisk og politisk sammenvevning og sammensmeltning med et asiatisk diktatur hvor vi ikke har noen form for politisk eller kulturelt verdifellesskap.
At en norsk regjering vil legge til rette for en slik mulig utvikling, av rene økonomiske motiver å sette på spill vår suverenitet og handlefrihet, vår kulturelle forankring og dermed også vårt samfunns sentrale verdigrunnlag, fremstår som uforståelig.
Her vil nok enkelte leser si stopp. Dette er en umulighet. Er overspenthet. Dette vil aldri skje. Ja, jeg håper selvsagt også at det ikke vil skje, men frihandelsavtalen skaper dessverre forutsetninger som skritt for skritt kan medføre en rekke katastrofale scenarioer. Vil vi ikke gi etter for naivitet og virkelighetsvegring, må vi se nærmere på noen slike mulige worst case-scenarioer
Kineserne arbeider i sin strategiske tenkning med slike muligheter for øye. De presser ikke på fordi de liker oss, ønsker å bli våre venner, lære oss bedre å kjenne, kanskje lære noe av oss, etablere et vennskapsforhold basert på gjensidighet og fair play. En slik naivitet vil jeg ikke engang tillegge Erna Solberg og Ine Marie Eriksen Søreide. Det jeg vil tillegge dem, er en manglende evne til å gjennomskue kinesernes motiver, en politisk blindhet og realitetsvegring som ikke kan få seg til å tro at en moderne stat, Kina, faktisk kan forfølge slike langsiktige strategier, ha som målsetning å frata oss vår selvstendighet og undertrykke vår frihet. Her burde Tibets skjebne være vår virkelighetssjekk og øyeåpner. Tankesettet og mentaliteten til det kinesiske regimet, dette kommunistiske Midtens rike, kan simpelthen ikke sammenlignes med noe vi kjenner eller er fortrolige med fra vår vestlig verden.
Veien til suverenitetstap – worst case-scenarioer
Utenriksminister Wang Yi uttalte i den sammenheng at Norge nå hadde forstått at de bilaterale forholdene bare kunne forbedres etter «dyp refleksjon» og alvorlige konsultasjoner med Kina. I en av kommunistpartiets aviser ble det sagt at «Norge hadde gått dypt i seg selv og lært seg sin leksjon.» I en annen kinesisk partiavis, «Global Times», får vi høre hvordan de kinesiske myndighetene virkelig oppfatter vår status: «Norge har betalt prisen for sin innblanding i Kinas indre anliggender. … Norge har en befolkning på kun 4 millioner, men landet prøvde å gi Kina, et land med 1,4 milliarder mennesker, en leksjon i 2010. Det var en latterlig historie.»
Det er for øvrig verd å merke seg at Børge Brendes dyktighet til å forhandle bort norsk suverenitet synes å ha blitt lagt merke til og verdsatt på annet hold. Det gav sannsynligvis også støtet til det betydelige karrierespranget han opplevde. I 2017 trakk han seg som utenriksminister for å tiltre en tilbudt stilling som president for World Economic Forum (WEF). Denne innflytelsesrike organisasjonen har som sitt hovedformål å arbeide for en ny verdensordning (New World Order). Gjennomføringen av denne globale ordningen forutsetter blant annet en vingeklipping av nasjonalstatenes suverenitet, selvstyre og handlefrihet. Brende ble tydeligvis oppfattet som spesielt godt skikket til å lede dette arbeidet.
Konsekvensene av den felles erklæringen
Hvis vi skjærer gjennom de diplomatiske formuleringene, får vi følgende skremmende bilde av en ydmykelse uten sidestykke og et avkall på et stort stykke norsk suverenitet. Så snart den kinesiske innflytelsen i Norge blir sterk nok, vil det følgende kunne skje.
· Norge vil ikke lenger ha anledning til å gi Nobels fredspris til en kinesisk dissident, en tibetansk frihetskjemper, en uigurisk dissident, eller en menneskerettsforkjemper fra Hong Kong. Gjør komiteen det, bryter vi bestemmelsene i felleserklæringen og landet vil bli straffet. Og som vi skal se, vil straffene kunne kaste Norge inn i en økonomisk krise. Hvordan kan den norske regjeringen forhindre en slik tildeling? Kun gjennom (mer eller mindre subtil) maktbruk. Dermed er nobelkomiteens autonomi brutt!
· Kina tillater ingen kritikk eller kritisk analyse av det kinesiske diktaturet. Hvis det skjer, vil landet igjen bli straffet for brudd på avtalen.
· Hvis det skulle komme til en votering i FN om for eksempel en fordømmelse av undertrykkelsen av ytringsfriheten i Hong Kong, vil Norge måtte «konsultere» Beijing om hvilken «riktig» stemmegivning som forventes. Og det vil selvsagt være å stemme mot fordømmelsen. Hvis ikke vil vi pånytt bli straffet. Vi vil altså kunne tvinges til å gi vår støtte til undertrykkelsen av ytringsfriheten.
· Norge vil måtte støtte Kinas ekspansjon i Sør-Kina-havet, da kineserne anser dette for å være del av landets territoriale integritet, skjønt denne ekspansjonen er blitt erklært for ulovlig av den internasjonale domstolen i Haag.
· Ingen representanter for storting eller regjering vil ha anledning til å møte representanter for uigur-folket, tibetanerne eller menneskerettsforkjemperne i Hong Kong eller uttrykke solidaritet med dem. Det vil undergrave avtalen og skade de bilaterale forholdene.
· Skulle det komme til en væpnet konflikt med Taiwan – et suverent demokrati med over 20 millioner mennesker (like mye som Norge, Sverige og Finland til sammen) – vil Norge måtte stille seg på Kinas side og forsvare dets aggresjon utfra forpliktelsen til å støtte Kinas «territoriale integritet» og «sentrale interesser».
Og slik vil vi kunne fortsette. Norge vil kunne tvinges til å komme i direkte motsetning til de vestlige demokratiene, bli tvunget ut av vår politiske og kulturelle forankring i fellesskapet av frie vestlige stater.
Kinas innflytelse i Norge er ennå ikke sterk nok, men med tiden – når frihandelsavtalen er på plass og får virke noen år – vil den raskt økende avhengigheten kunne utmyntes til et politisk kvelertak som i praksis tvinger den norske regjeringen til å «konsultere» makthaverne i Beijing for enhver utenrikspolitisk handling.
At en norsk regjering, uten noen form for nødvendighet, bare ut fra kapitalistiske profittmotiver («laksemilliardærene» drøm om en 20-dobling av laksesalget til Kina) og noen tåpelige illusjoner om «norsk innflytelse i verden», setter på spill våre sentrale verdier, vår utenrikspolitiske handlefrihet, våre prinsipper og moral, vårt samfunns kjerneverdier, er ubegripelig. Ja, det grenser opp mot statsrettslig embetsmisbruk.
Dette er harde ord. Men la oss se situasjonen i øynene. Vi renonserer på umistelige verdier, på betydelige deler av vår suverenitet for å imøtekomme den kinesiske dragens ønsker og behov, godt hjulpet av profittbegjæret til en flokk anelsesløse lakseoppdrettere. Og det uten klare forestillinger av hva som virkelig står bak kinesernes ønske om en frihandelsavtale.
Norges kanossagang til Beijing – fra frihet til diktat
Betegnelsen kanossagang viser til keiser Henrik IV, som i 1077 måtte reise til borgen Canossa for å bønnfalle pave Gregor VII om befrielse fra bannlysningen han var blitt offer for. Uttrykket er gått inn i språket i betydningen av ydmykelse og botshandling.
Felleserklæringen fra 2016 er uten parallell i nyere norsk historie: Et fritt og uavhengig land underkaster seg frivillig, uten tvang, et fremmed diktat, gir fra seg et stort stykke suverenitet og samtykker i å få seg forordnet en strikt munnkurv.
Prosessen kan ikke tolkes som annet enn en norsk kanossagang – ikke til paven, men til makthaverne i Beijing, for å bønnfalle om befrielse fra deres bannlysning («fryseboksen»). En kanossagang er også en botsøvelse – historien forteller at de siste hundre meterne til borgen måtte keiseren krype på knærne. Slik ankom vel egentlig også de norske forhandlerne i Kina.
En botsøvelse gjøres for å sone og få tilgivelse for noe galt en har gjort, noe en har forbrutt. Men hadde Norge gjort noe galt? Hadde vi i 2010, da Nobelkomiteen gav fredsprisen til Liu Xiaobo, forbrutt oss mot Kina? Overhodet ikke. Nobelprisen ble gitt til en kinesisk demokratiforkjemper, helt i tråd med det Nobelkomiteen åpenbart trodde var et ubrytelig norsk engasjement for menneskerettigheter, frihet og demokrati.
Tildelingen fikk stor internasjonal oppmerksomhet og satte søkelyset på demokratiets og menneskerettighetenes kår i Kina. Det var altså svært dårlig PR for Beijing. Og er det noe dette regimet hater, så er det nettopp denne type internasjonale eksponeringer. Her er en av Kinas akilleshæler som Norge kunne ha utnyttet til sin fordel – hadde vi hatt politikere av format.
Kinas tolket tildelingen som en fiendtlig handling som måtte straffes, en «fornærmelse mot 1.4 milliarder kinesere» (hvorav 99 % formodentlig overhodet ikke aner hva en nobelpris er). Dette kunne vi med gode argumenter ha tilbakevist som en grunnløs påstand. Ja, så får de heller tolke den slik, kunne vi ha sagt, vi har verdensopinionen på vår side. Det var ingen fiendtlig akt, men en akt av solidaritet med en forfulgt forkjemper for frihet og demokrati.
Men den norske regjeringen gjorde ikke det. Den gjorde noe helt annet. Solberg-regjeringen desavuerte Nobelkomiteens beslutning og aksepterte Beijings oppfatning. Den lot Kina definere rett og galt. Dette var det fatale. Dermed hadde vi implisitt også akseptert de kinesiske makthavernes moralske rett til å sette oss fryseboksen. Vi aksepterte kinesernes narrativ, at vi hadde forbrutt oss mot Kina, og at de hadde rett til å kreve en omfattende unnskyldning. Dermed hadde Kina vunnet spillet, og kanossagangen kunne begynne.
Når kineserne dessuten bemerket hvor desperate vi var etter å komme ut av den kinesiske bannstrålen (som vi i realiteten godt kunne ha levd med, som ikke skadet oss nevneverdig), og det av rene økonomiske motiver, var det for kineserne fritt frem mot det de utvilsomt opplevde som en karakterløs og prinsippløs motpart. Som betingelse for å slippe oss fri fra bannlysningen kunne de diktere oss første versjonen av en vasallavtale, hverken mer eller mindre.
Avtalen forteller Norge hva vi må gjøre, den dikterer regjeringen hvordan den må forholde seg overfor Beijings politiske ønsker, og hva den ikke lenger har lov til. Dette er et rent diktat. Det står selvsagt ikke et ord i avtalen om at Kina har forpliktelser overfor Norges interesser. Alt er enveiskjørt.
Hvor annerledes hadde det ikke vært om den norske regjeringen hadde opptrådt prinsippfast og tilbakevist den kinesiske fortolkningen av fredsprisen og samtidig karakterisert Kinas trusler og «straffetiltak» som det de er, en global bølles latterlige og forkastelige sjikane av et fritt og moralsk oppreist land. Hvis man på forhånd hadde latt Kina vite at det var veien man aktet å gå, å blottstille Beijingregimet i den globale offentlighet, tviler jeg på om det i det hele tatt var blitt noen «fryseboks». Angsten for å miste ansikt stikker dypt i den kinesiske psyken. De ville faktisk ha fått respekt for oss. Her kunne vi ha utnyttet deres svakhet.
Det gjorde vi selvsagt ikke, til en slik prinsippfast politikk manglet Norges politiske elite både vilje, mot og profesjonalitet – og i bakgrunnen lød som vi vet, laksemilliardærenes vedholdende lokketoner.
Men selv uten en slik offensiv tilnærming kunne vi har ventet. Vi er fortsatt hverken økonomisk eller politisk avhengig av Kina. Vi er økonomisk sterke, vi kunne ha fortsatt i «fryseboksen» helt til Kina ville komme til oss og be om godt vær, noe de før eller senere ville ha gjort. Dermed ville Norge ha fremstått i verdens offentlighet som et moralsk prinsippfast og sterkt folk. Da hadde vi møtt hverandre på lik fot. Nå derimot har Solbergregjeringen spilt sine kort så ubegripelig klosset at vi i stedet har havnet i et begynnende vasallforhold.
Kina spilte et dyktig spill, utnyttet maksimalt vår naivitet, økonomiske grådighet og virkelighetsfjerne forestillinger om «vår rolle i verden». De utnyttet fredsprisen i 2010 for hva den var verd, den ble i virkeligheten oppfattet som en ren gavepakke, en unik mulighet til å bryte opp døren til og vinne politisk og økonomisk innflytelse i et viktig NATO-medlem. Og den muligheten lot de selvsagt ikke gå fra seg. Før 2010 var vi uavhengige og stod trygge på en moralsk plattform. Etter 2010 står vi nå takket være en uansvarlig norsk politikk ved en begynnende vasallsituasjon forbundet med tap av all ære og moralsk integritet.
Kinesiske politikere er alltid profesjonelle, med et gjennom en lang historie skjerpet blikk for alle motpartens (skjulte) motiver, begjær og svakheter. Og Norge møter disse slue, usentimentale og knallharde forhandlerne med en gruppe politiske amatører, blåøyde og manipulerbare. Prosessen viser i tillegg hvor galt det bærer av sted når «laksemilliardærene» får en hånd med på rattet.
Handel som politisk våpen
Kina er en høyt sentralisert stat. Det såkalte «private» eller «frie» næringslivet er bare i navnet fritt. Alle løyver og godkjennelser for å drive forretning gis av et enhetlig byråkrati. Et uavhengig rettsvesen finnes ikke – alle dommer avsies i henhold til maktens ønsker. All kreditt kommer fra banker som staten kontrollerer, enten direkte eller indirekte. Skal du drive økonomisk virksomhet, må du derfor være lydhør for og etterkomme alle signaler fra makthaverne. Et slikt signal kunne for eksempel være å foreta et massivt oppkjøp av norsk nøkkelindustri.
Ved hjelp av denne sentraliserte økonomien har den kinesiske regjeringen omgjort handel og utenlandske investeringer til politiske våpen for å oppnå utenrikspolitiske mål. Jo større et firmas eller et lands avhengighet av Kina blir, desto skarpere blir også dette våpenet. La oss høre hva den tyske kommentatoren Jacques Schuster sier under overskriften: «Man tøyler ikke Kina ved å ta på dem med silkehansker»
«Folkerepublikken som handelspartner viser en hensynsløshet som truer det internasjonale handelssystemet. Beijing misakter alle vesentlige grunnprinsipper til verdens handelsorganisasjon (WTO). Kina driver et skamløst tyveri av intellektuell eiendom og bedriftshemmeligheter, begrenser tilgangen til sitt eget marked, forvrenger handelsforholdene gjennom statsinngrep og massive subsidier. … Hvis det ikke lykkes å tøyle denne berserken, er dagen ikke fjern hvor den vil påtvinge WTO og resten av verden sine regler.» (Welt am Sonntag, 7.09.2019). En versting med andre ord, uten enhver sans for resiprositet eller fair play.
Kinas globale målsetning – overherredømme i verden
Kina har åpent erklært som sin overordnede politiske målsetning å bli verdens dominerende makt innen 2050. Det som i første rekke står i veien for denne målsetningen, er USA. Kan USAs hegemoni svekkes og brytes, regner kineserne med at de også vil kunne svekke og dominere alle andre mulige motspillere: India, den europeiske union, Russland og Japan. Alle Kinas politiske tiltak, hele dens politikk på alle plan er derfor orientert mot denne ene målsetningen, å knekke USAs makt og innflytelse i verden. Dette gjelder også i forholdet til Norge.
Kina tenker langsiktig, over tiår, ja, århundrer. Her ligger en vesentlig forskjell i mentalitet mellom Kina og Vesten, antagelig begrunnet i landets kontinuerlige historiske utvikling gjennom 5000 år – en slik kontinuitet fremmer sansen for historiens lange linjer. Laksemilliardærene blir blanke i øynene ved tanken på 20-dobling av laksesalget i løpet av noen få år. Hva som kommer etter denne måloppnåelsen, og hvilken politisk pris den har, interesserer dem ikke, like lite som det synes å interessere Erna Solberg. Og de lar seg ikke affisere av spørsmålet om menneskerettigheter og etiske verdier. Slike distraksjoner har ingen plass i deres tanker og kalkyler – for dem er bunnlinjen alle tings begynnelse og ende.
Kineserne ser svakheten og utnytter den til fulle – den økende laksehandelen, den forespeilte tilgangen til Kinas grenseløse markedet utøver en uimotståelig forlokkelse. De kjenner og forstår laksemilliardærenes psyke, hvordan de kan manipuleres. Med tiden ville disse miljøenes avhengighet av Kina bli så omfattende at de i realiteten vil agere som kinesernes beste forbundsfeller i landet selv og motsette seg enhver revidering av Norges Kina-politikk. Dersom noen tror kineserne ikke kjenner mekanismene og dynamikken i dette spillet, bør vedkommende «gå dypt i seg selv» og frigjøre seg fra sin norske naivitet.
Kinesernes press på Norge for å få på plass denne frihandelsavtalen har ingen ting å gjøre med laks, turister eller samarbeid om arbeidstakernes rettigheter. Dette er fasader, vikarierende argumentasjoner for å besnære profittgrådigheten og kaste blår i øynene på naive politikere. Avtalen er et lite, men viktig innslag i Kinas helhetlige strategi i kampen om overherredømmet i verden.
Norges betydning i Kinas globale strategi
Hvilken betydning har altså Norge i dette spillet? Hva er det med Norge som gjør kineserne så ivrige? Hvorfor er Norge så interessant?
Økonomisk betyr vi ingen ting. Kina kan greie seg like godt uten den norske laksen eller hva vi ellers kan selge til dem – det er bare lokkemat for den politisk blinde og anelsesløse norske kapitalen og en like anelsesløs statsminister, som i prosessens forløp er villig til å selge vår «førstefødselsrett», våre verdier og prinsipper, vår politiske og økonomiske uavhengighet for en tallerken linsesuppe, eller kanskje heller for en saftig laksefilet med tilbehør …
Vi kan definere tre overordnede områder hvor Norge har stor betydning. To har å gjøre med vår geografiske beliggenhet.
1. Norge kan sammen med sine allierte nekte både den russiske østersjøflåten og nordflåten med base i Murmansk tilgangen til åpent hav. I en fremtidig konflikt kan dette være av stor strategisk betydning. I et scenario hvor Kina og Russland går i forbund mot USA, vil det for eksempel være vesentlig å kunne forhindre en slik blokkering.
2. Norge danner et slags springbrett til det østarktiske området. Og Arktis vinner stadig større betydning både militærstrategisk og på grunn av de enorme råstoff-forekomstene som man vet skjuler seg under isen. Det pågår et intenst kappløp mellom USA, Russland og Kina om kontroll og fotfeste i dette området. Kina har allerede inngått en frihandelsavtale med dvergstaten Island. Også her ble det lokket med alle mulige økonomiske fordeler, vitenskapelig samarbeid, etc. For Kina et svært vellykket strategisk fremstøt, som nå gir dem et geografisk fotfeste i Øst-Arktis. Grønland blir formodentlig det neste landområdet på handlelisten. Men kontroll av Norges isfrie kyst vil være umåtelig mye viktigere. Vi har også to utposter (Svalbard og Jan Mayen) langt inne i selve det arktiske området, de representerer baser av uvurderlig verdi for videre fremstøt.
3. Det tredje området hvor Norge har stor verdi for Kina, er av politisk og militær karakter. Norge er medlem av NATO og en rekke andre avtaler og samarbeidsformer som binder oss tett sammen med våre naturlige venner og forbundsfeller, land med hvilke vi har et reelt, historisk betinget verdifellesskap. En av Kinas målsetninger vil kunne være å drive en kile inn mellom Norge og USA og de europeiske demokratiene, bryte oss løs fra vårt naturlige fellesskap med den vestlige verden gjennom en stadig tettere økonomisk og politisk sammenvevning og sammensmeltning med et asiatisk diktatur hvor vi ikke har noen form for politisk eller kulturelt verdifellesskap.
At en norsk regjering vil legge til rette for en slik mulig utvikling, av rene økonomiske motiver å sette på spill vår suverenitet og handlefrihet, vår kulturelle forankring og dermed også vårt samfunns sentrale verdigrunnlag, fremstår som uforståelig.
Her vil nok enkelte leser si stopp. Dette er en umulighet. Er overspenthet. Dette vil aldri skje. Ja, jeg håper selvsagt også at det ikke vil skje, men frihandelsavtalen skaper dessverre forutsetninger som skritt for skritt kan medføre en rekke katastrofale scenarioer. Vil vi ikke gi etter for naivitet og virkelighetsvegring, må vi se nærmere på noen slike mulige worst case-scenarioer
Kineserne arbeider i sin strategiske tenkning med slike muligheter for øye. De presser ikke på fordi de liker oss, ønsker å bli våre venner, lære oss bedre å kjenne, kanskje lære noe av oss, etablere et vennskapsforhold basert på gjensidighet og fair play. En slik naivitet vil jeg ikke engang tillegge Erna Solberg og Ine Marie Eriksen Søreide. Det jeg vil tillegge dem, er en manglende evne til å gjennomskue kinesernes motiver, en politisk blindhet og realitetsvegring som ikke kan få seg til å tro at en moderne stat, Kina, faktisk kan forfølge slike langsiktige strategier, ha som målsetning å frata oss vår selvstendighet og undertrykke vår frihet. Her burde Tibets skjebne være vår virkelighetssjekk og øyeåpner. Tankesettet og mentaliteten til det kinesiske regimet, dette kommunistiske Midtens rike, kan simpelthen ikke sammenlignes med noe vi kjenner eller er fortrolige med fra vår vestlig verden.
Veien til suverenitetstap – worst case-scenarioer
Ulikheten i størrelse og økonomiske og menneskelige ressurser mellom Norge og Kina er likefrem grotesk. Det åpner for flere scenarioer.
· Ved å få politisk og økonomisk fotfeste i Norge vil Kina i verste fall litt etter litt kunne gjøre landet vårt til en trojansk hest i Nato-samarbeidet og de europeiske samarbeidsformene vi er integrert i. Våre NATO-partnere vil selvsagt måtte ta sine motforholdsregler mot en slik utvikling.
· Etter å ha etablert en tilstrekkelig sterk økonomisk og dermed indirekte også politisk innflytelse i landet, ville kineserne kunne alliere seg med Nato-motstanderne i Norge og øve et vedholdende press på regjeringen for at Norge skal melde seg ut av NATO og gjøres «nøytralt» for dermed å gi oss en større vekt som uhildet og blokkfri fredsmegler i verdenssamfunnet. Slike argumenter vil kanskje gjøre sin virkning.
· Hvis en slik situasjon oppstod, ville Norge være svært sårbart, presset inn mellom USA og NATO på den ene siden og Russland på den andre. Man kan tenke seg at Beijing da ville tilby seg å bli vår nye militære forbundsfelle. Et perspektiv jeg ikke våger å tenke til endes.
· Det nordiske, europeiske og transatlantiske samarbeidet har gitt oss fred, sikkerhet og vern i over 70 år. Hvis det skulle lykkes Kina å brekke oss løs fra dette samarbeidet, ville våre tidligere venner og allierte oppfatte Norge som en potensiell fiende. Europa, USA og Russland vil se det slik. Dette vil kunne åpne for vidtrekkende konsekvenser, ingen av dem til Norges fordel.
Det ovennevnte er selvsagt et rent teoretisk scenario, men siden frihandelsavtalen åpner for en raskt økende kinesisk innflytelse og makt i det norske samfunnet, kan vi dessverre ikke utelukke denne eller lignende situasjoner. Norge som en liten bonde på det internasjonale sjakkbrettet, en kasteball mellom stormaktsinteressene, vil da være i en ekstremt farlig situasjon. Og én ting tror jeg vi kan si med stor sikkerhet. Kinas interesser og strategi i dette spillet vil ikke være identisk med Norges. De vil knytte oss til seg og droppe oss igjen uten de minste skrupler, ut fra motiver vi aldri vil forstå – i alle fall ikke før det er for sent.
På det økonomiske området kan et scenario se slik ut. Samhandelen mellom Norge og Kina vil øke enormt. I løpet av kort tid kan vi forestille oss at vi vil importere 40–50 % av alt vi trenger fra Kina, og en tilsvarende andel av den norske eksporten vil bli absorbert av det kinesiske markedet. Det kan den statlig kontrollerte kinesiske økonomien uten videre få til ved å gi signaler om å tilby norsk industri særdeles fordelaktige eksportvilkår. Den naive og profittblendede norske industrilederen vil glede seg over dette, uten å forstå den politiske fellen den kinesiske regjering dermed legger til rette for.
Med sine ubegrensede finansielle midler vil kineserne gå tungt inn i en rekke norske nøkkelindustrier, Kongsberggruppen, Telenor, Equinor, Hydro, firmaene som bygger og utruster oljeplattformene etc. Ikke nødvendigvis gjennom full overtagelse, men gjennom kontrollerende eierposisjoner. Og så kommer kravene fra de nye storeierne. Telenor skal inngå joint-venture med Huawei, Equinor med et kinesisk oljeselskap. Spesielt kritisk vil det bli med Kongeberggruppen, som levere avansert rustningsmateriale og komponenter til våre NATO-partnere. Det er jo topp hemmelig teknologi – kinesiske innblikk i den, og hvor den er implementert, vil være katastrofalt.
I dette perspektivet kan vi altså forestille oss et scenario hvor Kina skritt for skritt får kontroll med norsk økonomi og dermed også med den politiske ledelsen i Norge og det norske samfunn i sin helhet. Alle motargumenter og fremstøt for å motvirke denne utviklingen, vil bli undertrykt – av den norske regjerningen som i en slik situasjon har mistet sin selvstendighet og tvinges til å ta alle sine instrukser fra Beijing. Hva kan et lite land med 5,4 millioner stille opp mot en koloss på 1,4 milliarder som dertil er verdens nest største økonomi – dersom vi slipper dem til, lar dem uhindret bygge opp sine maktposisjoner i landet, gjør oss avhengige av dem?
Ved å annullere alle importoppdragene fra Kina, og samtidig stoppe eksporten av livsnødvendige produkter, kan Beijing fra den ene dagen til den neste skape et økonomiske sammenbrudd i Norge. Dette er for øvrig den type økonomisk blackmail Kina for øyeblikket driver overfor Australia. Den vil forårsake kaos og massearbeidsløshet og høylytte krav om å tilpasse seg kinesernes ønsker. Med kontrollerende eierandeler i de norske mediehusene vil all opposisjon og motstand mot denne utviklingen raskt og effektivt nøytraliseres. Fra Hong Kong hører vi i disse dager om nedleggelsen av den politisk uavhengige avisen Apple Daily etter diktat fra kinesiske myndigheter.
Og, la oss ikke være naive, kinesernes hensynsløshet og brutalitet, deres absolutte mangel på respekt for enkeltindividet, har vært demonstrert ved flere maktinngrep (Tibet, Tiananmen Square hvor tusener av studenter ble valset over av stridsvogner, undertrykkelsen av det muslimske Uigur-folket i Xinjiang-provinsen hvor rundt en million opposisjonelle rapporteres plassert i konsentrasjonsleirer). Den samme brutaliteten vil nok også bli praktisert i vårt land dersom utviklingen kommer langt nok. Artikulerte motstandere av Kinas stille overtagelse av Norge, vil måtte frykte for sin frihet, ja, sine liv.
Det er selvsagt fortsatt mulig for Norge å annullere alle disse avtalene for å gjenvinne sin suverenitet. Men jo lengre nedover skråplanet vi kommer, jo sterkere avhengigheten blir, desto hardere og voldsommere vil de politiske, økonomiske og sosiale kostnadene kunne bli.
Konklusjon
Den frihandelsavtalen det nå forhandles om, er altfor stor og omfattende og har altfor store fremtidige konsekvenser for Norge til at den kan forhandles frem i hemmelighet og vedtas uten en bred offentlig debatt. Skal den overhodet legges frem for Stortinget? Det virker ikke slik.
EU-avtalen som regjeringen i 1994 hadde fremforhandlet, var en slik omfattende avtale. Her reiste det seg berettigede innvendinger. Det oppstod en sterk motstand, en anti-EU-bevegelse. Da spørsmålet om avtaleinngåelse ble lagt frem til folkeavstemning, ble avtalen forkastet.
Dessverre har det ikke reist seg en lignende motbevegelse mot den kinesiske frihandelsavtalen. Regjeringens bevisste underkommunisering, tilsløring og hemmelighold har utvilsomt vært med på å hindre offentlig debatt og problematisering. Det bør bli et krav at før noen signering finner sted, må avtalen med alle sine konsekvenser og faremomenter gjøres offentlig og bli gjenstand for en bred offentlig debatt. Deretter må den legges frem til en folkeavstemning. Folket og ikke en liten krets av profittbegjærlige «laksemilliardærer» må avgjøre hva Norge som nasjon og et fritt, suverent og uavhengig demokrati er tjent med.
I denne diskusjonen vil jeg nok komme til samme konklusjon som Hanne Skartveit: «Vi må stå sammen i den demokratiske verden. Gjør vi ikke det, vil Kina plukke oss ned, én etter én. Og hvis det er noe land i verden som har råd til å holde Kina på en armlengdes avstand, så er det Norge. … Vi har et valg.»
Vi trenger ingen slik frihandelsavtale som setter vår suverenitet og frihet i fare. Vår økonomi er sterk nok og sunn nok til å klare seg uten. Det vi virkelig trenger, er en politisk ledelse med statsmannskløkt som kan manøvrere det norske statsskipet gjennom et urent og stadig farligere geopolitisk farvann, og ikke politikere som tenker kortsiktig og opportunistisk og lar seg villede av profittbegjæret til «laksemilliardærene» og deres likesinnede.
Halvdan Kohts advarsel
Avslutningsvis kan det være verd å minne om Halvdan Kohts ord da det i 1940 spisset seg til som verst, at vi for all del måtte være på vakt og påse at vi ikke falt ned på den gale siden – ment var Nazi-Tyskland.
Vi står igjen overfor en lignende situasjon. I den globale skjebnekampen som nå baner seg vei og synes uunngåelig mellom Vestens og Asias demokratier (India, Japan og Taiwan) og den kinesiske kolossen med sine vasallstater, er Kohts advarsel igjen høyst aktuell. Nå er Kina «den gale siden».
Norge som en av Kinas alliert i kampen mot våre sanne demokratiske venner. Et verre skrekkscenario er det vel vanskelig å forestille seg.
