Uken som gikk ble preget av dårlige nyheter fra Asia. Både Kina og India bød på statistikk som har skaptengstelse og uro. «Vi har tatt det for gitt at disse landene, som betyr så uendelig mye for verden, har en stor framtid. Men er nå det så sikkert?» spør en kommentator i Japan Times.
I fjor høst holdt Kina sin store folketelling, den første på ti år. Et tellekorps på sju millioner kvinner og menn dro fra dør til dør over det ganske land. I forrige uke, etter mye om og men, kunngjorde regjeringen det endelige resultatet: Kina hadde 1412 millioner. Tallene var omtrent som ventet, eller for å være mer presis: som fryktet.
Kinas befolkning har riktignok økt med 72 millioner siden folketellingen i 2011, men fødselsraten er fallende. I fjor fødte kinesiske kvinner 12 millioner barn, mot 18 millioner i 2016. Samtidig får landet stadig flere pensjonister, og alle skal ha mat, bolig, helsetilbud og andre goder. Det innebærer en stor stor belastning for den yrkesaktive delen av befolkningen. Mye tyder på Kina nærmer seg et skjæringspunkt, og at landet snart vil havne i samme kategori som Japan og Sør-Korea, hvor folketallet synker. Følgene kan bli alvorlige, ikke bare for Kina selv, men for verden.
Økonomer og demografer har lenge påpekt faren for at Kina kan bli en «gammel» nasjon før den blir rik. De ferske tallene som nå er sluppet, gir ny næring til spekulasjonene. Kina hadde i fjor en eldrebefolkning (over 60 år) på 264 millioner, eller 18,7 prosent av totalen. I 2050 kan eldreandelen være 40 prosent. Ikke noe land har vært i en tilsvarende situasjon. «Halve Kina vil bli som et gamlehjem», sier økonomiprofessor Xiaoyan Lei ved Beijing-universitetet.
Kinesiske eksperter mener det er tre veier ut av uføret: å legge forholdene til rette for større barnefamilier, å heve pensjonsalderen og å effektivisere landets mylder av små og store bedrifter.
Noen tiltak er allerede satt i verk. I 2016 opphevet regjeringen den upopulære ettbarnspolitikken. Med ett fikk kineserne høre at to barn var «bra». Reformen ble til dels begrunnet med behovet for flere arbeidshender. Men Kinas unge nygifte er dessverre ikke med på notene. Mange nøyer seg med ett barn, delvis fordi de bor så trangt og dagene er så travle. Siden Maos død i 1976 har flere hundre millioner kinesere flyttet til byer og urbane strøk. Livet i de skyhøye, monotone boligblokkene oppmuntrer ikke til to eller flere barn.
Regjeringen kan trolig oppnå mer ved å heve pensjonsalderen. Få kinesere arbeider etter fylte seksti år. I en rapport som ble lagt fram for Den nasjonale folkekongressen i mars, varslet regjeringen at den vil heve pensjonsalderen «på en planmessig måte» de kommende fem årene. Men den kanskje største gevinsten består i å utnytte den eksisterende arbeidskraften bedre. Stikkordene er innovasjon, ny teknologi og automatisering. Vestlige industriledere på Kina-besøk forundres ennå over hvor ineffektiv produksjonen kan være.
Kinas partistyrte medier legger ikke skjul på at situasjonen er alvorlig. Avisen Global Times, som er et underbruk av kommunistpartiet, siterer en ekspert om sier at landets folketall kan krympe allerede til neste år. Det har ikke skjedd siden kriseårene 1959 og 1960, da millioner av kinesere sultet i hjel på grunn av Mao-regimets gruoppvekkende tvangsmobilisering. I verste kan de demografiske utfordringene kullkaste president og partisjef Xi Jinpings visjon om å løfte Kina til nye, uante høyder. Kommunistpartiet baserer sin politiske autoritet på de økonomiske resultatene. Klarer det ikke å innfri, kan det få problemer med å hevde sin autoritet.
Siden han ble valgt til partisjef i 2012 har Xi Jinpingfremstått som en urokkelig sfinx. Ingenting ser ut til å vippe ham av pinnen. De ferske tallene fra Kinas statistiske sentralbyrå kommer på et ubeleilig tidspunkt, for om seks uker fyller partiet hundre år. Store festligheter er planlagt. Da hadde det gjort seg med oppløftende nyheter. Det sure forholdet til USA og mange andre land gjør ikke jubileet mer lystig. At de kinesiske lederne ikke tar signalene og justerer kursen, er nesten ikke til å forstå.
Mens Kina «krymper», opplever India den stikk motsatte utviklingen. Ifølge flere prognoser vil landet i 2025 overta Kinas rolle som verdens mest folkerike nasjon. India har innbyggere nok, men strever med å sysselsette alle. Statsminister Narendra Modi lovet i 2017 å skape ti millioner nye arbeidsplasser i året. «Vi er håpløst på etterskudd», sier en ekspert.
Indias unge er utålmodige og krever at politikerne skal hjelpe dem. «Hvordan skal et land som India klare å skape meningsfylte jobber til ti millioner unge mennesker hvert år, i automatiseringens tidsalder?» spør SominiSengupta i sin bok The End of Karma. Hope and FuryAmong India's Young. «Skal de måtte reise utenlands for å få seg arbeid? Verdensøkonomien klarer på langt nær å skape så mange jobber som det er behov for. Landene i Vest- Europa, med sin raskt aldrende befolkning, er i hvert fall ikke villige til å åpne dørene sine for migranter fra India.»
Pakistan og Bangladesh er i samme situasjon. Begge landene har unge befolkninger med høy arbeidsledighet. Utsiktene formørkes av covid-19-pandemien, som allerede har rammet India hardt, og som nå sprer seg til nabolandene. I India har det økonomiske veksten avtatt noe de siste årene, og 2021 kan bli riktig ille. Siden utbruddet av den indiske virusmutanten i januar har et stort antall bedrifter gått i stå, og ledighetstallene stiger uke for uke. Hittil er mindre enn to prosent av innbyggerne fullvaksinert. Det kan ta lang tid før landet vender tilbake til normalen.
Selv om India kaller seg verdens største demokrati, har den pågående krisen på en grell måte blottlagt svakhetene ved landets sosiale og politiske system. Alt spriker. Indias brutto nasjonalprodukt er bare en femtedel av Kinas, og helsevesenet, som skolevesenet og mye annet, er sørgelig forsømt. Landet styres av en populist som virker farlig opptatt av seg selv og sitt eget image. Når noe går galt, er hans håndlangere i regjeringspartiet BJP (Indias folkeparti) raskt ute med å gi opposisjonen eller det muslimske mindretallet skylden.
Om noen år vil Asias to giganter ha til sammen tre milliarder innbyggere. Ingen har dem har råd til å mislykkes.
Kinesiske eksperter mener det er tre veier ut av uføret: å legge forholdene til rette for større barnefamilier, å heve pensjonsalderen og å effektivisere landets mylder av små og store bedrifter.
Noen tiltak er allerede satt i verk. I 2016 opphevet regjeringen den upopulære ettbarnspolitikken. Med ett fikk kineserne høre at to barn var «bra». Reformen ble til dels begrunnet med behovet for flere arbeidshender. Men Kinas unge nygifte er dessverre ikke med på notene. Mange nøyer seg med ett barn, delvis fordi de bor så trangt og dagene er så travle. Siden Maos død i 1976 har flere hundre millioner kinesere flyttet til byer og urbane strøk. Livet i de skyhøye, monotone boligblokkene oppmuntrer ikke til to eller flere barn.
Regjeringen kan trolig oppnå mer ved å heve pensjonsalderen. Få kinesere arbeider etter fylte seksti år. I en rapport som ble lagt fram for Den nasjonale folkekongressen i mars, varslet regjeringen at den vil heve pensjonsalderen «på en planmessig måte» de kommende fem årene. Men den kanskje største gevinsten består i å utnytte den eksisterende arbeidskraften bedre. Stikkordene er innovasjon, ny teknologi og automatisering. Vestlige industriledere på Kina-besøk forundres ennå over hvor ineffektiv produksjonen kan være.
Kinas partistyrte medier legger ikke skjul på at situasjonen er alvorlig. Avisen Global Times, som er et underbruk av kommunistpartiet, siterer en ekspert om sier at landets folketall kan krympe allerede til neste år. Det har ikke skjedd siden kriseårene 1959 og 1960, da millioner av kinesere sultet i hjel på grunn av Mao-regimets gruoppvekkende tvangsmobilisering. I verste kan de demografiske utfordringene kullkaste president og partisjef Xi Jinpings visjon om å løfte Kina til nye, uante høyder. Kommunistpartiet baserer sin politiske autoritet på de økonomiske resultatene. Klarer det ikke å innfri, kan det få problemer med å hevde sin autoritet.
Siden han ble valgt til partisjef i 2012 har Xi Jinpingfremstått som en urokkelig sfinx. Ingenting ser ut til å vippe ham av pinnen. De ferske tallene fra Kinas statistiske sentralbyrå kommer på et ubeleilig tidspunkt, for om seks uker fyller partiet hundre år. Store festligheter er planlagt. Da hadde det gjort seg med oppløftende nyheter. Det sure forholdet til USA og mange andre land gjør ikke jubileet mer lystig. At de kinesiske lederne ikke tar signalene og justerer kursen, er nesten ikke til å forstå.
Mens Kina «krymper», opplever India den stikk motsatte utviklingen. Ifølge flere prognoser vil landet i 2025 overta Kinas rolle som verdens mest folkerike nasjon. India har innbyggere nok, men strever med å sysselsette alle. Statsminister Narendra Modi lovet i 2017 å skape ti millioner nye arbeidsplasser i året. «Vi er håpløst på etterskudd», sier en ekspert.
Indias unge er utålmodige og krever at politikerne skal hjelpe dem. «Hvordan skal et land som India klare å skape meningsfylte jobber til ti millioner unge mennesker hvert år, i automatiseringens tidsalder?» spør SominiSengupta i sin bok The End of Karma. Hope and FuryAmong India's Young. «Skal de måtte reise utenlands for å få seg arbeid? Verdensøkonomien klarer på langt nær å skape så mange jobber som det er behov for. Landene i Vest- Europa, med sin raskt aldrende befolkning, er i hvert fall ikke villige til å åpne dørene sine for migranter fra India.»
Pakistan og Bangladesh er i samme situasjon. Begge landene har unge befolkninger med høy arbeidsledighet. Utsiktene formørkes av covid-19-pandemien, som allerede har rammet India hardt, og som nå sprer seg til nabolandene. I India har det økonomiske veksten avtatt noe de siste årene, og 2021 kan bli riktig ille. Siden utbruddet av den indiske virusmutanten i januar har et stort antall bedrifter gått i stå, og ledighetstallene stiger uke for uke. Hittil er mindre enn to prosent av innbyggerne fullvaksinert. Det kan ta lang tid før landet vender tilbake til normalen.
Selv om India kaller seg verdens største demokrati, har den pågående krisen på en grell måte blottlagt svakhetene ved landets sosiale og politiske system. Alt spriker. Indias brutto nasjonalprodukt er bare en femtedel av Kinas, og helsevesenet, som skolevesenet og mye annet, er sørgelig forsømt. Landet styres av en populist som virker farlig opptatt av seg selv og sitt eget image. Når noe går galt, er hans håndlangere i regjeringspartiet BJP (Indias folkeparti) raskt ute med å gi opposisjonen eller det muslimske mindretallet skylden.
Om noen år vil Asias to giganter ha til sammen tre milliarder innbyggere. Ingen har dem har råd til å mislykkes.
