Som et apropos byr jeg på et utdrag fra Sven Hedins bok "Mitt liv som oppdagelsesreisende" (Blix forlag, Oslo 1943). I Tsangpodalen i Tibet, ved et kloster som het Linga, passerte Hedin og hans følge en grotte ved foten av en fjellvegg. Grotten hadde verken vinduer eller dører, men en renne langs veien inn i mørket. Der inne satt en lama. Av fri vilje hadde han gått inn i mørket og ensomheten.
«Hva heter han?» spurte Hedin.
«Han har ikke noe navn. Vi kaller ham bare Lama Rinpoche, Den hellige munken.»
«Hvor kommer han fra?»
«Han er født i Ngor Naktsang.»
«Har han noen slektninger?»
«Det vet vi ikke. Hans nærmeste vet ikke at han er her.»
«Hvor lenge har han vært muret inne?»
«I tre år.»
«Hvor lenge skal han bli der?»
«Til han dør.»
«Får han aldri se dagslyset?»
«Nei, han har avlagt en hellig ed på at han bare skal forlate grotten som død.»
«Hvor gammel er han?»
«Det vet jeg ikke, kanskje førti år.»
«Hva gjør han hvis han blir syk?»
«Enten dør han, eller så blir han bedre etter hvert.»
«Får ingen vite hvordan han har det?»
«Gjennom rennen under muren skyves det hver dag inn en skål med tsampa, litt smør og te. Rører han ikke maten på seks dager, antar vi at han er død, og vi bryter opp grotten.»
«Har det hendt før?»
«Ja, for tre år siden døde en lama som hadde tilbrakt tolv år på denne måten, og for femten år siden døde en mann som hadde levd slik i førti år.»
«Snakker eremitten aldri til dem som gir ham mat?»
«Nei, det betyr evig forbannelse for eremitten.»
«Hører han at vi snakker utenfor grotten?»
«Nei, murene er for tykke.»
Hedin fortsatte:
«Da denne gåtefulle Lama Rinpoche for tre år siden kom til Linga, hadde han overfor klosterets munker avlagt løfte om at han for alltid skulle stige inn i mørket. Ved å granske de hellige skrifter' hadde han funnet ut hvilken dag innmuringen burde skje. Da samlet alle munkene seg for å følge ham opp til graven hans. Tause og høytidelige som i en begravelse vandret munkene opp gjennom dalen, langsomt, steg for steg, som om de uvilkårlig ville forlenge de siste minuttene for den ukjente eremitten, mens han ennå kunne se solen, lyset og fargene. Han vet at han for alltid forlater verden, og at han aldri mer skal se fjellene som holder vakt over hans grav. Han vet at han skal dø i hulen, glemt av alle. Hulens port står åpen. Et par av brødrene stiger inn, brer ut en sivmatte i et hjørne og stiller et par gudebilder opp på et utspring i fjellveggen. Etter at de siste seremoniene er over, går de ut og låser døren etter seg. Tunge steinblokker rulles fram foran døren og stables oppå hverandre i to lag. Alle hull fylles igjen. Lyset er for alltid slukket der inne. Han er alene og skal aldri mer høre en menneskelig stemme, bare det innestengte ekkoet av sin egen. Når han leser sine bønner, kan ingen høre ham, og når han roper, får han intet svar. For dem som begravet ham levende, er han allerede død. Den eneste forbindelsen mellom dem og den innestengte er plikten til å gi ham mat hver dag.»
«For oss andre ville et eneste døgn i en beksvart grotte være mer enn nok», fortsatte Hedin.
«Men Lama Rinpoche skal bli der til sin død. Han vet ikke når natten begynner, for i hulen er det alltid mørkt. Den første natten går mot dag. Han våkner, kryper bort til rennen og stikker hånden fram etter matfatet. Med korslagte ben og med rosenkransen i hendene lener han seg mot steinveggen, ler nynnende sine bønneformler og mediterer. Dagen går. Og nye dager og netter blir til vinter og bitende kaldt. For oss er det ufattelig at han kan leve, for han har ingen vinterklær og varmende ild. Men neste sommer merker han at et år er gått. Senere glemmer han hvor mange år han har sittet innesperret i grotten. Det eneste regnskap han fører, er hvor mange bønner han har bedt. Til det bruker han rosenkransen. For hvert år som går, mister han sine jordiske minner, og til slutt glemmer han hvordan det er der ute på de solbelyste stier. Han lengter etter døden, men døden har ikke noe hastverk når han er en etterlengtet gjest.»
Endelig, etter mange år banker Døden på grottens dør.
«Den blinde eremitten, som i årtier har sittet nedsunket i et ugjennomtrengelig mørke, ser plutselig et strålende lys. Helten blir iført en hvit drakt, og det settes en krone på hans hode. Håret er langt og hvitt, kroppen uttæret og inntørket. Munkene som for en menneskealder siden fulgte ham til grotten, er for lengst døde alle sammen. Ildtungene fortærer sitt bytte, snart er bare asken igjen. Den ukjente ensomme er blitt helgen, befridd for sjelevandringen og har gått inn i den evige salighets lys.»
Også i vår del av verden har eremittene en lang og broket historie. Mange levde i kloster før de valgte å trekke seg tilbake for å leve i total ensomhet. Ved å utestenge alle jordiske impulser mente de å få bedre kontakt med "Gud". Selv nøyer jeg meg med å ta en kopp kaffe på favorittstubben min en gang i blant, men etter en stund vil jeg hjem igjen.
